Debatt ● Anniken Hotvedt Sundby
Levende campus bør vi ikke miste
Hvis vi vil ha studentene tilbake på campus, må også de ansatte være der.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Nylig ble universiteter og høyskoler beskrevet som spøkelsesbyer av NRK-kommentator Tone Sofie Aglen. Hjemmekontor, nettmøter og digital undervisning har blitt den nye normalen. Tomme korridorer, mørke kontorer, glissent oppmøte, få å snakke med i lunsjen, mange ledige bord i kaffebaren og i kantina.
Asynkron undervisning snakker vi om på universitetet der jeg jobber. Dette er nettbaserte digitale ressurser som kan jobbes med når en vil. Målet er fleksibilitet for både studenter og undervisere.
I den nevnte ytringen blir det sagt at «fleksibiliteten som vi alle hyller, kommer med en kostnad». Jeg er enig.
Metaforen spøkelsesbyer vekker ikke gode assosiasjoner. En ny rapport som har undersøkt hvordan koronapandemien påvirket studenter og ansatte viser til færre studenter på campus og flere ansatte på hjemmekontor.
Samtidig viser et nytt spørsmål i Studiebarometeret, som ble stilt til de studentene som har fysisk undervisning, at studentene er på vei tilbake til campus. Forsknings- og høyere utdanningsministeren har i flere sammenhenger nylig, blant annet på kontaktkonferansen og kunnskapsprat, vist til at vi fortsatt skal ha en viss fleksibilitet for de som trenger det, men majoriteten av studentene vil vi ha tilbake til campus. Særlig gjelder dette heltidsstudenter på lavere nivå, de som kommer rett fra videregående.
Da må også de ansatte bruke campus.
Vi må snakke om hva det å ikke møtes fysisk betyr for studentenes læring, læringsmiljø, sosialisering og studentfellesskap, men også hva det har å si for ansattes arbeidsmiljø og fagfelleskap. Rett og slett de felleskapene vi alle må bidra inn i for at det skal bestå og utvikle seg.
Digital undervisning, nettmøter og fleksibilitet ble en løsning i pandemien. Det gjorde at vi kunne møtes selv om alt var nedstengt. Mange fikk en dytt i retning av å teste ut nye digitale verktøy. Vi fant muligheter som fungerte da, og noe kan vi ta med oss videre.
Men alt vi gjorde før pandemien, og som bygger på århundrelange tradisjoner, erfaringer og forskning på hvordan drive god undervisning, skal alt dette helles ut med badevannet?
Undervisning som legger til rette for samhandling, deltakelse og muligheter for å drøfte faglige problemstillinger kan vekke nysgjerrighet og engasjement. Å få til en slik undervisning krever sterke kollegiale fagfelleskap (Meld. St. 16 (2016-2017)). Hvis vi møtes fysisk, er det enklere å få til faglige og pedagogiske diskusjoner og bygge en kultur for samarbeid.
Dette gjelder for både ansatte og studenter. En bieffekt er at vi faktisk blir kjent med hverandre.
Vi vet fra forskning at læring skjer i kompliserte prosesser. Læring krever kognitiv innsats. Det kan være slitsomt, vi må øve, prøve og feile. Vi må orke å stå i usikkerhet. Når vi diskuterer med andre og får tilbakemeldinger, utvides ofte perspektivene. Motivasjon kan være avgjørende for å lære, og styrkes hvis vi opplever tilhørighet, felleskap og et trygt læringsmiljø.
Vi må møtes, bryne oss på hverandre og skape sammen, framfor å være passive individuelle konsumenter og redigerere som sitter hver for oss.
Vi kan tenke at det å ta høyere utdanning i seg selv er en gave, som mange i Norge har mulighet for, men det er ikke sikkert at framtidens studenter ser slik på det. De har med seg erfaringer fra nedstengte skoler. De har vokst opp i en samtid som har vært preget av digital utprøving. At fjorårets nyord ble «tekoligark» tyder likevel på at det er en økt skepsis mot å oppgi livene våre til de store tekselskapene, eller til krefter som ikke nødvendigvis vil oss godt.
For å få studenter og ansatte tilbake til og ikke minst bruke campus, må vi ta noen viktige veivalg framover. Disse valgene må vi orke å stå i sammen.
Det å sitte alene, foran en skjerm, uten å skru på kameraet, uten mulighet for spontan interaksjon, seint på kvelden etter jobb, fordi «da passer det best for meg å gå inn på undervisningsopplegget som allerede har ligget ute noen dager», er ikke nødvendigvis slik studenter lærer best.
For meg som underviser er levende kollegiale fagfelleskap og møteplasser viktig. Jeg har lært meg noen triks og verktøy jeg kan bruke i digital undervisning, men jeg gleder meg alltid mer til fysisk undervisning. Da husker jeg ansikter, blikk og spørsmål. Jeg merker raskt om studentene følger med eller ikke. Jeg tør å være mer spontan og ta risiko.
Jeg husker studenten som sa til meg etter en økt med fysisk undervisning at: «jeg må vite om det blir hybrid eller digital undervisning neste gang, for blir det digitalt, kommer jeg ikke».
Dette var ikke en student som hadde tatt mye plass i undervisningen. Nå møtte jeg et fast blikk som ikke slapp mitt.
En annen student fortalte meg at hen hadde forsøkt nettstudier over flere år, men at det var med fysisk undervisning at studiepoengproduksjonen endelig var i rute.
Det kan være at det menneskelige aspektet – menneskemøtene mellom studenter, mellom studenter og undervisere og mellom ansatte – kan gi oss et fortrinn i møte med KI framover.
Mennesker og dets natur er uforutsigbare, vi kan overraske, og vi gir ikke alltid suverene svar som bekrefter det du allerede har tenkt. Å kommunisere med ulike mennesketyper, samarbeide på tvers, å bygge relasjoner, gjøre noe praktisk sammen, tørre å dele noe som ikke er perfekt, bør vi gjøre mer av dette framover?
Hvis så, må vi få både studenter og ansatte tilbake til campus. Vi må møtes, bryne oss på hverandre og skape sammen, framfor å være passive individuelle konsumenter og redigerere som sitter hver for oss.
Å møtes på campus kan beskytte mot ensomhet, men hvis vi kommer på campus, men ingen er der, er vi like langt. Hvis vi drar fra campus uten å ha møtt noen, kan veien tilbake bli enda lengre.
Fleksibel nettundervisning gir oss absolutt noen muligheter, men det kommer med en pris. Vi må tenke grundig over hvem dette passer best for.
Levende campus har en stor verdi, både for studentene, ansatte og for samfunnet som helhet. At arbeidsplassen min faktisk kan bli en spøkelsesby – det er rett og slett for trist å tenke på!
Heldigvis gir Studiebarometeret 2025 håp om mer tilstedeværelse på campus for studentene. Hvis denne tendensen skal feste seg, må også de ansatte tilbake.
