Mine spøkelsesår i akademia

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

I en kronikk i Nature 12. mars reflekterer Michael Wong om sin egen berg-og-dal-bane på publiseringsfronten. Han forteller hvorfor han nylig har erfart en ketchupeffekt med mange publiserte artikler, mens han etter siste artikkel i doktorgraden ikke publiserte stort de fem neste årene.

Wong argumenter godt for at hans fem «spøkelsesår» ikke var bare var nederlag og bortkastede. 

De viste at ikke alt i forskning blir noe av, men at de ga ham utvikling og læring og at han fant seg selv som forsker.

Debatt ● Brodtkorb, Dietrichs og Haaland

Fem råd til sektoren ved ansettelser og opprykk

I en akademisk kontekst hvor man i større eller mindre grad må «publisere eller forsvinne», argumenterer Wong for at dem som ansetter forskere som er tidlig i karrieren må anerkjenne at:

• Forskning tar tid.
  
• Forskning som er under arbeid må telle.
• Tid til eksplorativ lesing, gjerne fra andre disipliner, er viktig for å bygge egen identitet og læring.
• Man ikke bør se seg blind på «hull» i publiseringslisten.

Min historie er ikke så forskjellig fra den Wang forteller. Jeg er enig i mye av det han skriver. 

Særlig anerkjenner jeg at forskere utvikler seg i forskjellig tempo tidlig i karrieren og at dette også kan variere med fagdisiplin. Dessuten skjer det mye i unge mennesker liv utenfor akademia.

Debatt ● Finn-Eirik Johansen, Vidar Røeggen og Ragnar Lie

Vurdering av forskere i akademia

Avbrekk som skyldes foreldrepermisjon og omsorg for andre kan føres opp på CV-en. Et samlivsbrudd eller andre utfordrende livshendelser kan også føre til avbrekk, men er nok mindre vanlig å synliggjøre på en CV. 

Kanskje vi bør bli mer åpne om slikt?

I 2008 søkte jeg på et professorat. Utlysningen var litt på siden og kom for tidlig i min karriere. Jeg ble derfor ikke rangert.

En av tilbakemeldingene jeg fikk var at jeg hadde en synkende publiseringsaktivitet de siste årene.

Det stemte det, men ingen spurte hvorfor. Jeg kunne ha svar at jeg i årene etter siste arbeid fra doktorgraden ble publisert i 2005 at:

• Jeg hadde samlivsutfordringer og var på randen av skilsmisse (som heldigvis ikke skjedde, og jeg er fortsatt gift).
• Post-doktorprosjektet mitt ikke ble så vellykket som jeg og veilederen håpte på. Dette skyldes delvis at jeg heller ville fortsette å studere influensapandemier, som i doktorgraden, enn ekteskapelig status og dødelighet, som ironisk nok var tema for mitt post-doktorprosjekt.

Debatt ● Anja H. Olafsen og Miika Kujanpää

Forskningsfrihet må ikke bli ensbetydende med en grenseløs arbeidshverdag

Jeg er et eksempel på at man kan ha noen spøkelsesår uten å forsvinne ut av akademia.

Samtidig vil jeg si at dersom spøkelsestiden blir uforholdsmessig lang kan det bli vanskelig å få (fast) jobb i akademia.

For det må ikke nødvendigvis være slik at dem som publiserer mye og ikke har hull i publiseringslisten, har færre, kortere og mindre alvorlige karriereavbrekk og har brukt mindre tid på vekst, refleksjon og alternativ læring enn dem med hull i publiseringslisten.

Uansett, vi som ansetter må ikke se oss blinde på hull i publiseringsaktivitet.

Debatt ● May-Linda Magnussen

Tanker ved et opprykk