Debatt ● Karl Philip Lund
Neste kapittel i læringen
Utdanningssektoren trenger en eksperimenteringskultur — ikke et forsvar for papir. Karl Philip Lund svarer Marte Blikstad-Balas og Trine Skei Grande.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Jeg er glad for at Marte Blikstad-Balas og Trine Skei Grande engasjerer seg i debatten. Men når svaret deres begynner med «Goddag, Lund økseskaft» og stiller spørsmål ved om det er jeg eller en robot som har skrevet teksten, signaliserer det at vi trenger mer refleksjon — og mindre fordommer.
Selvfølgelig bruker jeg KI — og det burde dere også gjøre!
Jeg bruker kunstig intelligens både når jeg leser og skriver — ikke for å slippe å tenke, men for å tenke bedre. KI hjelper meg å strukturere argumenter, finne forskning og teste formuleringer — akkurat som forskere tidligere brukte bibliotek, kollegaer og språkvaskere som sparringpartnere.
Innholdet og ansvaret er fortsatt mitt.
Det viktige spørsmålet i fremtiden blir ikke hvem som skrev teksten — menneske eller maskin — men hvem som lærte mest underveis og hvem som klarte å omdanne kunnskapen til riktig handling.
Jeg forstår Blikstad-Balas og Grandes reaksjon på mitt tidligere innlegg. Jeg spissformulerte meg fordi denne debatten handler om mer enn formatvalg. Den handler om hvem som får delta i kunnskapsøkonomien.
Når forlagsbransjen snakker om «bøker», mener de fortsatt papir. Vi har digitalisert nyheter, leksikon, musikk, film, bank, helse og offentlig sektor, men læreboken står igjen som en museumsgjenstand.
Resultatet er at norske elever og studenter får skjermer til alt annet enn lesing av bøker — TikTok på mobilen, men ikke et norsk digitalt bibliotek. Det er ikke teknologien som svikter, det er systemet.
Vi er enige om målet. Vi vil begge ha dypere læring, ikke raskere lesing. Langlesing har en verdi, men verdien ligger i fokuset, ikke i papiret.
E-ink-teknologi (det nærmeste du kommer en papirbok) gir i dag nesten den samme roen og konsentrasjonen — uten distraksjoner, med bedre tilgjengelighet, notatmuligheter og mulighet til å bruke med KI. Dyp læring skjer ikke fordi du leser på papir, men fordi du stopper opp, stiller spørsmål og reflekterer. Det kan — og bør — skje på alle formater.
Når studentene ikke får tilgang til norske e-bøker på e-ink lesebrett, handler det ikke om pedagogikk, men om rettigheter og distribusjon. Forlagene holder igjen digitale formater fordi de frykter en «Spotify-modell», men uten tilgang mister vi lesere — og dermed læring.
Når KI brukes riktig, skjer nettopp det Blikstad-Balas og Grande ønsker seg: Studenten stopper, spør, sammenligner og tester sin egen forståelse.
Det er ikke KI som gjør læringen overflatisk — det er måten vi bruker den på. Ny forskning viser at høy KI-bruk kan svekke kritisk tenkning, men bare når studenten ikke trenes i refleksjon. Den virkelige utfordringen ligger altså ikke i teknologien, men i pedagogikken.
Lærere må lære studentene å tenke med KI — ikke la KI tenke for dem.
Min konklusjon er enkel: Utdanningssektoren trenger en eksperimenteringskultur — ikke et forsvar for papir.
Ikke fordi papir er dårlig. Ikke fordi KI er perfekt. Men fordi verden endrer seg raskere enn lærebøkene våre, og studentene trenger lærere som lærer dem å bruke verktøyene kritisk — ikke å frykte dem.
Vi må slutte å spørre om teknologien ødelegger læring, og heller spørre hvordan den kan hjelpe oss å forstå mer når vi bruker den riktig!
Det er neste kapittel i læringen og jeg tar gjerne en lunsj med Blikstad-Balas og Skei Grande for å diskutere fremtidens utdanning!
