Debatt ● Hege Ulveland
Hvorfor frykter akademia fornyelse mer enn frafall?
Midt i en digital revolusjon velger mange fagmiljøer fortsatt å undervise som om vi befinner oss på et universitet anno 1995.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Når dagens studenter strever med tunge fagtekster og lav lesestamina, ropes det krise i lærebokmarkedet og forleggerforeningen. Men én ting uteblir: En ærlig diskusjon om akademias eget ansvar.
For midt i en digital revolusjon velger mange fagmiljøer fortsatt å undervise som om vi befinner oss på et universitet anno 1995. Og når noen prøver å gjøre noe med det — kommer motstanden ikke bare som faglig skepsis, men som sosial sanksjon.
Det er på tide å spørre: Hvorfor frykter akademia fornyelse mer enn frafall?
Etter min forrige kronikk har flere fagansatte ved ulike utdanningsinstitusjoner kontaktet meg og delt sterke historie. Om hvordan forslag om digital undervisning, fleksible læringsformer eller bruk av kunstig intelligens har blitt møtt — ikke med faglig diskusjon, men med spydigheter eller ren sosial ekskludering. Noen har blitt ignorert i møter, snakket ned, eller fryst ut av kollegiale fellesskap.
Det virker som om lojalitet til det bestående i enkelte miljøer veier tyngre enn ønsket om å utvikle undervisningen i takt med studentenes behov og samfunnets endringer.
Dette handler ikke bare om metodevalg. Det handler om makt. Om komfortsoner. Og om et dannelsesideal som fortsatt setter likhet foran læring, og kontroll foran utforskning. Og det i en sektor hvor nytenkning og innovasjon skal være selve grunnpilaren.
I mange miljøer lever fortsatt ideen om at langlesing i seg selv er en dyd — som om det å komme seg gjennom 700 sider tung fagtekst uten støtte er en moralsk øvelse, nesten en innvielse i akademisk fellesskap.
Men denne tilnærmingen overser en grunnleggende realitet: Studentene i dag er ikke én homogen gruppe med like forutsetninger. Mange kombinerer studier med jobb og barn. Andre har dysleksi eller kommer fra skoleløp som ikke har rustet dem for akademisk lesing. Internasjonale studenter eller studenter med annet morsmål møter språkbarrierer.
Likevel forventes det at alle lærer gjennom én kanal, på én måte: Lang, tung tekst. Dette er ikke bare urettferdig — det er pedagogisk ineffektivt.
Forskning viser at passiv lesing sjelden gir dyp læring. Det som styrker forståelse og hukommelse, er aktiv bearbeiding, variasjon i læringsformer og individuell tilpasning (Hattie, 2009; Fiorella & Mayer, 2016). Det er her digitale verktøy og KI har enormt potensial: Videoer, simuleringer, modulbaserte tekster og adaptive øvingsverktøy gjør det mulig å lære i eget tempo — med støtte, variasjon og tilbakemelding.
Det handler om en kultur. En kultur hvor kontroll og ensretting prioriteres over nysgjerrighet, variasjon og innovasjon.
Bloom viste allerede på 1980-tallet at én-til-én-undervisning gir mye bedre læringsutbytte enn gruppeundervisning. Med KI og digitale verktøy har vi i dag mulighet til å tilby noe av denne individualiseringen — i skala. Mentorering har tidligere blitt sett på som et eksklusivt produkt — nå kan alle få det.
Det handler ikke om å senke nivået. Det handler om å løfte flere.
Når slike forslag møtes med skepsis, handler det sjelden kun om kvalitet. Det handler om en kultur. En kultur hvor kontroll og ensretting prioriteres over nysgjerrighet, variasjon og innovasjon. Hvor forslag som utfordrer etablerte praksiser, møtes med motstand — ikke fordi de er faglig svake, men fordi de rokker ved selvbildet til det akademiske fellesskapet.
Vi må tørre å stille spørsmålet mange unngår: Har vi holdt fast ved en formidlingsform som ekskluderer — og kalt det dannelse?
Dannelse er viktig. Men det handler ikke om å pine seg gjennom uforståelige tekster. Det handler om innsikt, refleksjon og evne til å se sammenhenger. For noen starter dette med video, samtale eller interaktive oppgaver. For andre er et godt KI-generert sammendrag veien inn til helhetsforståelse — ikke utflukt.
Akademia må ta ansvar for å legge til rette for læring i vår tid — ikke for noen få, men for mange. Ikke på tross av mangfold, men i kraft av det.
Når vi i dag har teknologi som kan differensiere, tilpasse og tilgjengeliggjøre kunnskap, men likevel tviholder på gamle idealer, er det ikke lenger et spørsmål om ressurser. Det er et spørsmål om vilje. Og kanskje også: Hvem får definere hva som er god undervisningskvalitet?
Det er på høy tid at akademia slutter å opptre som vokter av tradisjon, som låser kunnskapen bak tung tekst og fysiske forelesningssaler, og i stedet tar rollen som en aktiv formidler av kunnskap — med åpne dører, ikke lukkede tekster. Dette handler ikke om å gi opp faglig dybde, men om å sikre at flere faktisk får muligheten til å oppleve den.
Kvalitet i høyere utdanning må ikke måles i hvor mange sider studentene har lest — men hvordan de forstår, anvender og reflekterer over det de lærer.
Det er på tide å slutte å skylde på studentene og heller spørre oss selv: Hvordan utvikler vi undervisning og pensum som faktisk gir flere tilgang til kunnskapens dybde? Dette handler ikke bare om en pedagogisk utfordring. Det er en etisk forpliktelse — hvis vi mener alvor med at utdanning skal være tilgjengelig, relevant og dannende.
