Strümke har bestemt seg. I løpet av tre år må hun bremse

— Dette er en komplett drømmesituasjon. Og jeg har jo bedt om dette selv, så da får jeg kjøre på litt ekstra nå. Men jeg har ikke tenkt å ha full spurt de neste tre årene.

Inga Strümke, den tyske førsteamanuensisen fra Narvik, har satt telefonen på flymodus. Det er en nødvendighet om hun skal få fred. Bak henne renner det stadig inn e-poster. Til tross for at hun har fjernet både telefonnummer og e-postadresse fra nettsidene er det nok å håndtere.

— Jeg bruker to timer hver dag på å svare på e-post, sier hun.

De siste årene har oppmerksomheten rundt kunstig intelligens tatt av, og Strümke har satt det sosiale livet på vent. Det er nå ett år siden dommedagsprofetier og jubelbrøl kjempet om plassen i forbindelse med lanseringen av ChatGPT, og Strümke har blitt... En kjendis?

— Nei, kjendis har jeg ikke så veldig lyst til å være. Bare smak på ordet. Kjen-dis. 

Medieyndling

Dessverre for Strümke er det ikke opp til henne å avgjøre. 

Hun er bestselgende forfatter med boken «Maskiner som tenker - Algoritmenes hemmeligheter og veien til kunstig intelligens», hun har vært på Lindmo og Nytt på Nytt, og ble ifølge sin egen ansattside intervjuet 36 ganger av aviser, radio- og tv-kanaler i løpet av årets første syv måneder. I tillegg kommer en skokk av populærvitenskapelige foredrag og programdeltakelser. 

— Første gangen jeg hørte deg snakke om kunstig intelligens var på podcasten Rekommandert tilbake i 2020... Det har ballet på seg litt siden den gang?

— Ja, eller eskalert totalt som jeg liker å si det det. Men jeg sier nei til 99 prosent av forespørslene, altså.

— Hva skjedde?

— Nei, altså, jeg gjør jo akkurat det samme nå som jeg gjorde da, men det har jo blitt en ekstrem oppmerksomhet rundt dette. Folk merker at det påvirker livene deres, og jeg tror politikerne kjenner på at de ikke har oversikt over det i det hele tatt.

Såpass medieyndling har hun blitt at hun til og med endte opp som en slags folkets alibi, mellom restaurantør Roar Hildonen og redaktøren for Trønderdebatt, den tidligere SV-politikeren Snorre Valen, da NRKs Storbystudio kom til Trondheim i valginnspurten.

— Jeg skal ikke si at det var rart, men det var en intuitiv situasjon å være i for meg. Der satt jeg mellom to åpenbare personligheter i Trondheim, mens Trondheim ikke er noen del av imaget mitt utover at jeg trives kjempegodt her. Jeg vet faktisk ikke hvorfor jeg ble invitert.

Mon tro om NRK vet hvorfor hun ble invitert?

— Som bestselgerforfatter og forsker på et av samfunnsdebattens heteste temaer er hun en brennhet kandidat for enhver redaksjon. Hun er 2023s desidert heteste tech-hode. Ikke minst har hun selv oppsøkt den politiske samtalen om kunstig intelligens for å få politikerne til å ta grep og regulere. Og når NRK først har valgsending fra Trondheim, hvor Strümke og NTNU holder til, ga dette seg nesten selv, skriver NRK Dagsrevyens redaksjonssjef Hanna Thorsen i en e-post.

Godt å få forklart. Tilbake til Strümke:

— Jeg har hørt deg si at Trondheim er NTNUs beste frynsegode?

— Ja, sånt sier man kanskje ikke før et lokalvalg, gjør man?

les også:

Fem måter kunstig intelligens allerede har endret høyere utdanning på

Formidling som investering

Selv om akkurat den kommentaren kan falle en lokalpatriot tungt for brystet, har hun tydeligvis sagt og skrevet mye rett. 

Boken er nominert til Bragepris, og fredag fikk Strümke Norges forskningsråds formidlingspris, en pris som ifølge rådet selv tildeles forskere som har utmerket seg med levende, kreativ og nyskapende kommunikasjon fra sitt eget fagfelt.

— On my clock så er det bare 20 prosent av tiden som går til formidling.

— Det er ikke mer enn det nei?

— Nei, men det er veldig mange timer, da, sier Strümke.

Undersøkelser viser at førsteamanuenser i snitt jobber en ekstra arbeidsdag hver uke, og Strümke bekrefter at hun hører til de som drar opp snittet, blant annet på grunn av den omfattende formidlingsaktiviteten.

— Det er de som mener at en bør få mer igjen for formidling? Flere incentiver?

— Å si at det å være på radioen er bortkastet tid som ikke gir noe igjen, er som å si at trening er bortkastet tid og ikke gir noe igjen. Det er en investering. Blir det en del av livsstilen din får du masse igjen for det.

Hun fortsetter:

— Jeg mener jeg har blitt flinkere til å kommunisere. Jeg ordlegger meg bedre på sparket, og kan formulere lange setninger med resonnement som folk klarer å følge, og tilpasse meg til mottakeren. Også er det intellektuelt ekstremt stimulerende å være i denne posisjonen, så jeg mener at jeg får masse igjen for det. Og det er jo ikke noe som forsvinner, selv om jeg skulle bytte jobb.

Men det betyr ikke at Strümke mener dagens system ikke har forbedringspotensiale.

— Det er jo de som må ta permisjon for å få formidlet, eller møter motgang fra kolleger og ledelse. Det er også en uting. Det er mye som kan forbedres i systemet, og vi kunne sikkert hatt incentiver eller indekser for formidling.

Advarslene om veggen irriterer 

Alt arbeidet til tross, førsteamanuensen er ikke redd for å gå seg på den berømte veggen, selv om hun har blitt advart om det i over 20 år.

Da Strümke skulle velge tredjespråk på ungdomsskolen i Narvik tilbød de bare tysk. Ettersom det jo er hennes morsmål fikk hun lov til å ta videregåendefag i fransk i stedet. Da kom advarslene.

— Beskjeden var «du kommer til å gå på veggen, man kan ikke være god til alt». Det var i føkkings åttendeklasse. Læreren drev og maste om at vi skulle ta en kopp te hele tiden, sier Strümke, noe oppgitt.

Den holdingen har irritert henne siden.

— Ja, man kan gå på veggen. Men jeg synes ikke vi skal ha en sånn kollektiv formening om at det å yte litt ekstra er farlig. Da setter jeg mye mer pris på at folk spør hvordan de kan gi støtte eller hjelpe til. For akkurat nå er jeg helt dundrende, gigantisk bekymret for Norge sin posisjon i det globale markedet for kunstig intelligens, og da tenker jeg det er verdt å gi litt ekstra.

— Forstår de du snakker til hva du snakker om?

— Nei, det er absolutt ikke alle som skjønner hva jeg snakker om, og de fleste trenger å høre det flere ganger eller sette seg ned og konsentrere seg for å forstå det. Samtidig er det jo mitt ansvar som formidler å forklare relevansen for folk og tilpasse budskapet. Det verste er ikke at folk ikke skjønner hva jeg snakker om. Det verste er at det er veldig lite lederskap, noe som gjør at folk må forstå det selv for at det ikke skal gå galt.

Hun viser til ChatGPT og akademia som eksempel.

— ChatGPT har ettårsjubileum, og fremdeles er det ingen nasjonale føringer for hvordan vi skal tilpasse undervisning og høyere utdanning. Det er helt krise.

les også:

Vurderer nasjonal veileder for å møte ChatGPT-utfordringene

Kaos, tilfeldigheter og science fiction

Strümke ble født i Gummersbach i Tyskland, rundt fem mil øst for Köln, i 1989. Da hun var fire flyttet familien til Narvik, der hun en dag på barneskolen fant meningen med livet i en matematikkbok.

— Jeg husker jeg syntes at den virkelige verden var veldig frustrerende å forholde seg til. Jeg var jo så klart intellektuelt begrenset, fordi jeg bare var en kid, men det var likevel noe med det at en kan gjøre bare riktige ting, og så blir det feil likevel. Sykkelen punkterer. Det skjer uforutsette ting. Men så var det et øyeblikk der jeg oppdaget at i matematikk, hvis du bare gjør riktige ting, så blir det riktig. Det er et system du kan ha tillit til. Du kan bevise at noe er sant, også er det sant. Jeg tror det er det første som fikk meg inn i naturvitenskapelig retning.

Men derfra og til i dag har det ikke vært noen rett linje. For Strümke er en karriere «en historie man forteller seg selv i retrospekt», og når det gjelder hennes har det vært «mye kaos og mange tilfeldigheter», sparket i gang av science fiction på TV.

— For meg var det så teite ting som at jeg digget Stargate, og de bare «ooh ormehull» og jeg bare «Kødder du? Går det an?». Science fiction brula veien.

Først tok hun seg en runde i Trondheim, og var også innom sitt første fag i kunstig intelligens. Oppholdet munnet ut i en mastergrad i partikkelfysikk, en mastergrad som holdt på å knekke henne.

— Det var en veldig teoretisk og vanskelig oppgave, så vanskelig at det var veldig få mennesker i verden som drev med det jeg drev med. Så hvis jeg sto fast var det ofte at ingen kunne hjelpe meg. Det siste året der gikk jeg ned mange kilo, var intellektuelt utslitt, frynsete og hadde lav akademisk selvtillit.

les også:

Dei er nominerte til Brageprisen, men har fått permisjon for å kunne skriva

Privat næringsliv del 1: Fjonge klær og store ord

Strümke konkluderte med at hun var for dum til å ta en doktorgrad, og søkte heller jobber på måfå. Hun fikk napp hos Statoil.

— Jeg tenkte at dette var jo enkelt. Gå i fjonge klær, spise en fjong lunsj og snakke med store ord. Men så fikk jeg jo et jobbtilbud uten at jeg hadde spesifisert hvor jeg ville jobbe eller hva jeg ville jobbe med. 

Statoil tilbød en stilling som petrofysiker i Bergen. Der skulle Strümke analysere logger fra boringer i Nordsjøen på jakt etter olje og gass, en jobb hun omtaler som vanskelig, men ikke på «konsentrere seg og føle at man holder på med noe dypt»-måten.

— Jeg begynte veldig fort å kjede meg, men jeg trivdes i Bergen, så da ble spørsmålet «shit, hva kan jeg gjøre her i stedet?».

Svaret ble en doktorgrad i partikkelfysikk ved Universitetet i Bergen. Det var også her kunstig intelligens kom inn i Strümkes liv for alvor.

— Jeg og en annen stipendiat forsøkte å bruke kunstig intelligens til å analysere data, og syntes det var gøy. Men veilederen min hadde ikke troen i det hele tatt. Så da ble det et hemmelig prosjekt som vi gjorde litt på trass. Og du kjenner til følelsen av å gjøre ting litt på trass? Da har du plutselig tre ganger så mye motivasjon.

Plutselig hadde Strümke, som stipendiat innen partikkelfysikk, fått publisert en vitenskapelig artikkel innen maskinlæring. 

Verktøyet var ikke lengre bare et verktøy for Strümke.

— Koblingen mellom partikkelfysikk og maskinlæring er ikke helt enkel å se?

Strümke spretter opp, finner frem krittet og går løs på tavlen. Partikkelfysikk og maskinlæring er tremenninger, etter søskenbarnene fysikk og kunstig intelligens. Over der igjen er søskenene naturvitenskap og datavitenskap, før det hele munner ut i «The grand old man» — matematikken. Et felles opphav langt der bak, men det er det.

— Maskinlæring er en heidundrende avansert måte å gjøre dataanalyse på, og for å kunne drive med partikkelfysikk trenger vi kraftige verktøy for data. Så det er linken mellom de to. Men så ble jeg mer interessert i maskinlæring som fagfelt enn som verktøy.

På veien til ferdig doktorgradsavhandling «snublet» de to stipendiatene over det hun omtaler som «subtile problemer og utfordringer med maskinlæring», subtile problemer som skulle sende henne på sin andre runde ut i det private næringslivet.

— Det koker ned til bias. Vi så at modellen foretrakk en partikkel fremfor den andre. Og det er jo egentlig ikke så farlig for partiklene, men i samfunnet er jo sånt krise. 

Hun spurte andre som jobbet med kunstig intelligens og maskinlæring om hvordan de løste kunstig intelligens som diskriminerte. «Jeg skjønner ikke hva du snakker om», var svaret hun møtte.

— Så jeg tok en prat med han som da var direktør for kunstig intelligens i revisjonsfirmaet PwC og spurte hvordan det egentlig er med kunstig intelligens i næringslivet. Er det helt Texas og gassen i bånn? 

Privat næringsliv del 2: Fluff og Powerpoint

Praten førte til at hun ble ansatt hos PwC i Oslo, og det ble lagt planer for å drive revisjon av kunstig intelligens, noe som viste seg å være meget prematurt.

— Hvis det ikke er ris bak speilet, så er det jo en veldig dårlig forretningsmodell for en bedrift å betale noen for å komme å se dem i kortene. Markedet var ikke modent for revisjon. Det ble mye fluff og Powerpoint og lite koding og konsentrasjonsarbeid for mitt vedkommende. Så da jeg fikk tilbud om en postdok-stilling i Simula var valget enkelt.

Men tankene begynte å vandre i retning hjem. Ikke hjem til den lille byen i Tyskland der hun ble født. Ikke hjem til den lille byen i nord der hun vokste opp. Men hjem til den noe forvokste lille byen omtrent midt i landet.

— Jeg hadde gått med hjemlengsel i åtte år, men jeg tenkte en stund at det var snakk om voksesmerter. Eller voksensmerter. At jeg savnet det å være student. Men så fikk jeg et tilbud fra NTNU, og da kjente jeg at det var på tide å flytte hjem igjen.

Og med det er ringen på et vis sluttet.

— Rett borti gangen her sitter min kollega Keith Downing. Det var han som foreleste i det første emnet jeg tok i kunstig intelligens da jeg tok bacheloren min. Det at jeg nå har kontor der han har kontor... Nå kan jeg dø.

— Trivsel

— Da jeg kom gående inn her gikk jeg forbi en vegg full av bilder med gamle menn på...

— Ja, det er vel pionerene det. Men det er jo under 20 prosent kvinner innen kunstig intelligens globalt, og det er ikke så veldig mye bedre i Norge.

— Har du møtt motgang på grunn av kjønn?

— Jeg hadde jo en veileder for ikke så lenge siden som forklarte meg at damer har dårligere anlegg for programmering enn menn ettersom gutter leker med biler og jenter med dukker.

Strümke mener det sitter litt i veggene. Handler om fagets historie. Og at det er et generasjonsskille.

— Jeg synes ikke jeg møter noe motgang i dag, men da jeg holdt på med fysikk var det ofte at folk skulle forklare meg det helt åpenbare, men ikke forklarte mine mannlige kolleger det samme. Så vet jeg ikke om det har sluttet å skje fordi jeg har byttet fagfelt, eller om det er fordi jeg tross alt er blitt litt anerkjent, sier hun.

— Men det var jo også en stor del av grunnen til at jeg ikke orket å fortsette innen fysikk. Det der obligatoriske mindreverdighetskomplekset. Følelsen av å ikke bli tatt alvorlig av fagfeller. For meg har det alltid vært viktig å ha et godt miljø rundt meg for å trives.

— Hva er planen videre?

— Jeg vil bare ha trivsel. Det er for lite trivsel i akademia, så nå vil jeg gjøre det jeg kan for at studentene og kollegaene mine skal trives.