Debatt ● Poul Wisborg
Studieavgiften for internasjonale studenter er uredelig, smålig og dum
Hvorfor jeg skammet meg slik over studieavgiften for internasjonale studenter. Og hva som bør gjøres.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
18. juni 2025 var en feiringens dag for mitt institutt og universitet, graduation day for våre internasjonale masterprogrammer. En dag med festkledde studenter, stolte foreldre og utdeling av roser i den vakre (dyrt renoverte) Festsalen i Urbygningen på NMBU.
Jeg var i mitt siste år som programleder for Global Development Studies og skulle holde tale. Men jeg var beklemt.
Hvordan kom vi dit at brystet mitt brant av skam på denne dagen?
Jeg hadde ledet programmet siden august 2022, det året myndighetene lanserte planen om å innføre studieavgift for ikke-europeiske studenter. Studentene mobiliserte, universitetene protesterte, og jeg skrev innlegg i pressen og offentlige høringer.
Alt uten virkning. Fra 2023 måte program-studenter, den gang ca. 8600 i Norge, 80 prosent av dem fra det globale sør, betale avgift. Som departementet hadde ventet, ble rundt 80 prosent av dem borte.
En masterstudent fra sør måtte ut med 125.000—150.000 kroner per år hos oss. Studenter fra Nepal og Tanzania måtte betale årslønner for samme tilbud som studenter fra Norge, England og Tyskland fikk gratis.
Som en ny student fra Ghana sa til meg: det er stor forskjell på å dra til et land hvor alle betaler for å gå på universitetet og å komme til et universitet hvor du er blant ytterst få som blir avkrevd betaling — på grunn av landet du kommer fra.
I tre år ledet jeg opptaket til globale utviklingsstudier. Så på festdagen tenkte jeg på de som ikke var der — de velkvalifiserte som lot være å søke, de som fikk et tilbud, men trakk seg. Også hos oss ble det mindre klasser med mindre mangfold. Jeg sto overfor studentene og tomrommet etter de fraværende.
Det er krevende for alle studenter å klare seg i høykostnadslandet Norge. Jeg tenkte på de som opplevde økt pengestress.
Våren 2024 ba en afrikansk student programrådet vårt om mer tid til å skaffe de 125.000 kroner til det andre studieår, siden det var midt i eksamensperioden. Vi kunne ikke gi mer tid, for UDI krever dokumentasjon på innbetaling for å forlenge oppholdstillatelsen. Studenten ble borte, det ble ingen mastergrad hos oss.
I Festsalen delte hver student noen ord om sine opplevelser og planer. Det var mye positivt og håpefylt. Men det sved at en student fra Nigeria takket sin mor for å ha finansiert studiene hans, til en kostnad som tilsvarte «et treetasjes hus» i hjemlandet.
En student fra krigsherjede Afghanistan hadde selv fått støtte på særskilt grunnlag, men konfronterte universitetet, oss ledere og myndighetene med diskrimineringen og bitterheten de ulike økonomiske betingelser hadde skapt.
Studieavgiften bryter Norges tradisjon for internasjonal solidaritet og utdanningssamarbeid. I vårt institutts historie har studentene fra sør gått fra å være «Norad-stipendiater» til deltakelse på økonomisk like vilkår og, siden 2023, diskriminering på grunnlag av opprinnelsesland.
Jeg skammet meg fordi studieavgiften bryter med ikke-diskrimineringsprinsippet i menneskerettighetene — et brudd jeg deltok i.
Studieavgiften er politisk uredelig fordi den ble innført basert på uklar definisjon av problemet, uriktig informasjon og skiftende, svake og irrelevante begrunnelser, særlig fra den ansvarlige minister.
Studieavgiften er smålig, fordi den økonomisk gevinsten, om den finnes, er så liten i forhold til Norges økonomi og internasjonale rolle.
Studieavgiften er dum, fordi den underkjenner og svekker de fordelene Norge har av et globalt tilfang av studenter som fremtidige samarbeidspartnere, ambassadører og arbeidskraft. I utdanningen er mangfold best for alle: de norske studentene, EU-studentene, underviserne, samarbeidspartnerne, det norske samfunnet og en verden preget av konflikt, men også vilje til fred, samarbeid og problemløsing.
NMBU markedsfører våre internasjonale programmer med et bilde av en fargerik gruppe studenter: «Get a high quality education in a country that celebrates diversity, equality, respect and dignity for all. Join our international community.»
Men plakaten trenger en fotnote: «Terms and Conditions Apply». Om du er masterstudent fra Nicaragua eller Namibia har du måttet punge ut med 125.000 til 275.000* kr per år. Om du er fra Spania eller Tyskland, kan du studere gratis.
Statsråd for forskning og høyere utdanning Sigrid Aasland meldte i juni 2025 at regjeringen vil la universiteter og høyskoler «selv bestemme» hvor mye de vil avkreve internasjonale studenter i studieavgift, og sa i tilknytning til statsbudsjett for 2026 at «universiteter og høyskoler skal kunne sette konkurransedyktige priser».
Men regjeringens «fristilling» imøtekommer ikke sektorens og studentenes krav om rettferdighet. Regjeringen har ikke reversert kuttene i basistildelingen og ikke garantert betaling for utenlandsstudentenes studieprogresjon fremover.
Uten finansiering, vil et universitet som kutter studentbetalingen ha mindre ressurser til undervisningen, spesielt på institutter og programmer med mange internasjonale studenter. De kan presses til å redusere kvalitet.
Men viktigst: uten rimelige økonomisk rammer vil diskrimineringen bestå.
Staten har ikke oppfylt sin plikt til ikke å diskriminere ved å la universiteter og høyskoler «selv bestemme» graden av diskrimineringen. Den rødgrønne koalisjonen bør sikre like økonomisk betingelser for de internasjonale studentene.
Det har vært mye å skamme seg over i denne saken. Men i motsetning til så mange andre saker, er det nokså enkelt å rette opp på denne.
*) NMBU foreslår til universitetsstyremøte 10. november 2025 (sak 11/25) å sette ned studieavgiften til kr 80.000 per år for bachelor og de fleste masterutdanningene.