Debatt ● Tor A. Benjaminsen
Styrk vilkårene for internasjonal forskning
Festtalene snakker om viktigheten av å styrke internasjonaliseringen av norsk forskning. Så hvorfor svekkes de politiske incentivene, og hvorfor er universitetene pålagt en budsjettmodell som motvirker internasjonalisering?
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Forskningen her til lands har gått gjennom en prosess med internasjonalisering de siste tiårene. Vi publiserer mer i internasjonale tidsskrifter og lykkes mer i konkurransen om forskningsmidler fra EU.
Likevel går signalene i ulike retninger — både fra politisk ledelse og internt på universitetene.
Vi har nylig hatt tre statsråder fra Senterpartiet med Ola Borten Moe i spissen som har gjort det de har kunnet for å reversere internasjonaliseringen.
Etter modell fra Trump ble handlekraft kombinert med mangel på kunnskaper om sektoren. Minister nummer to ble da også avslørt for plagiat i sin masteroppgave, noe som viser liten respekt for akademisk arbeid.
Heldigvis har Arbeiderparti-regjeringen fjernet noen av de mest skadelige tiltakene i Senterpartiets nasjonaliseringspolitikk som krav om norskkurs for stipendiater og postdoktorer samt å la institusjonene selv bestemme om de vil ta studieavgift av studenter utenfor EU/EØS.
Likevel rakk Senterpartiet å påføre sektoren stor skade og usikkerhet som vi fortsatt sliter med.
Også andre krefter forsøker å bremse en internasjonalisering av norsk forskning. Nylig ble det faktum at 95 prosent av norske doktoravhandlinger skrives på engelsk presentert som en krise, istedenfor den gladnyheten det faktisk er.
Ja, vi må selvfølgelig også publisere på norsk og ta vare på norsk som fagspråk. Likevel må prioriteten være å delta i internasjonal forskning, og da er det faktisk engelsk som gjelder.
Norske forskere bruker tross alt norsk fagspråk i mange ulike fora som aviskronikker, blogger og podkaster, selv om forskningspublisering på norsk har gått noe ned. Det er derfor vanskelig å forstå at det er noen fare for norsk som fagspråk og formidlingsspråk. Det er bare å åpne en avis eller slå på radioen så kan man lese og høre forskere fortelle om sin forskning på ulike norske dialekter.
Det er bare å åpne en avis eller slå på radioen så kan man lese og høre forskere fortelle om sin forskning på ulike norske dialekter.
Også på universitetene er signalene motstridende spesielt når det gjelder muligheter for å søke om og drive prosjekter finansiert av det europeiske forskningsrådet ERC. Selv driver jeg et prosjekt på NMBU finansiert gjennom ERCs Advanced Grants.
Hos oss har vi en forskningsavdeling som gjør en utmerket jobb i å oppmuntre og støtte ansatte til å søke ERC. På den andre siden krever Kunnskapsdepartementet at fakultets administrasjon bruker TDI-modellen. Dette er en nasjonal totalkostnadsmodell for forskningsprosjekter som ble pålagt universitetene i 2015.
Formålet med modellen er å synliggjøre alle direkte og indirekte kostnader i prosjektene. Basert på modellen regnes det ut en standardisert kostnad for en faglig ansatt som inkluderer alle direkte kostnader som lønn og indirekte kostnader som sentrale fellestjenester som IT, bibliotek, fellesadministrasjon og lokal støtte som kontor, lokal ledelse og administrasjon.
Siden EU ikke dekker en timesats som tilsvarer den beregnede TDI-kostnaden, får man et mellomlegg som kalles «egenfinansiering».
Det paradoksale er at jo mer penger man bringer inn, jo høyere blir egenfinansieringen for fakultetet. Dermed blir store prosjekter sett på som spesielt dyre.
Siden jeg bringer inn nærmere 25 millioner kroner blir mitt prosjekt sett på som usedvanlig dyrt. Dette har jeg fått høre fra fakultetsadministrasjonen flere ganger.
En dyktig kollega ved et annet universitet forteller også at vedkommende har problemer med å få lov til å søke om ERC-midler, fordi fakultetet ikke ønsker å dekke egenfinansieringen dersom søknaden innvilges.
ERC-prosjekter har også brakt inn en ekstra bonus fra departementet kalt resultatbasert omfordeling (RBO). Dette pleide å være 0,789 — det vil si at universitetene fikk 789 000 kroner per million kroner man hentet inn fra EU.
Nå er det opp til universitetene selv om de vil videreføre et slikt incentiv, noe de i lys av år med ostehøvelkutt har vanskeligheter med å finne midler til.
Senterpartiministrene tok bort dette incentivet fra og med budsjettåret 2025. Nå er det opp til universitetene selv om de vil videreføre et slikt incentiv, noe de i lys av år med ostehøvelkutt har vanskeligheter med å finne midler til. I tillegg er RBO-midler generert før 2025 merkelig nok ikke inkludert i budsjettmodellen som anvendes på vårt fakultet.
Poenget her er slett ikke å henge ut fakultetet eller NMBU. Vi har mange dyktige administrativt ansatte.
Problemet er en budsjettmodell basert på TDI som er på ville veier. Dette er kun ett av mange eksempler på de negative konsekvensene av slik New Public Management i universitetssektoren.
Jeg forstår på kolleger fra andre universiteter at tvetydige signaler internt om eksternfinansierte forskningsprosjekter ikke er unikt for mitt universitet. Det virker likevel som Universitetet i Oslo har klart å løse dette ved en mer enhetlig satsing på ERC-prosjekter i hele organisasjonen.
For et par tiår siden ville ekstern forskningsfinansiering bli sett på som en ekstra bonus for fakultetets økonomi. Men med TDI-modellen har vi fått en ledelseskultur som ser på akademisk ansatte som konsulenter i et marked av undervisnings- og forskningsfinansiering. Hvor pengene kommer fra (ERC eller Ås kommune) betyr lite, eller det er faktisk bedre med Ås kommune siden man da kan kreve TDI-satser.
Skal universitetene lykkes med internasjonal toppforskning og samtidig dekke sine utgifter i tråd med TDI-modellen, som staten forventer, kreves det at incentivene for ERC blir gjeninnført eller at staten styrker universitetenes grunnfinansiering.
I tillegg er ikke den «egenfinansieringen» som vi som faglig ansatte bidrar med til fakultetets økonomi hvert eneste år inkludert i budsjettmodellen. Vi jobber i gjennomsnitt minst 50 timer i uka. Dette innebærer at hver av oss finansierer fakultetet vårt med 12,5 timer minimum hver eneste uke med ubetalt overtid.
En slik ekstra innsats er nødvendig for å kunne bidra med ny forskning og å oppdatere og videreutvikle undervisningen. Dette er en arbeidsinnsats som blir usynliggjort i den rådende budsjettmodellen.
Vi snakker altså om et systemproblem, som er blitt mer og mer tydelig de siste årene. Mens det er tegn til at nyliberalismen og New Public Management er i ferd med å bli reversert i internasjonal politikk, er det kanskje på tide også å gå bort fra å tenke på universiteter på samme måte som man tenker på en butikk.
Og hvis man fremdeles skal ha en butikktenkning, bør i alle fall alle inntekter med i budsjettmodellen.
Jeg har ikke inntrykk av at alle politikerne eller lederne i denne sektoren faktisk forstår problemet, på tross av mange festtaler om viktigheten av ekstern forskningsfinansiering.
Problemet gjelder ikke bare prosjekter finansiert av EU, men også andre finansieringskilder som ikke dekker en timepris tilsvarende TDI-satsen.
Vi får håpe at vår nye rektor, Solve Sæbø, faktisk tør å ta noen radikale grep for å endre en uholdbar situasjon, og for å fortsette en prosess med internasjonalisering av forskningen på NMBU.
Videre håper jeg at dagens forsknings- og høyere utdanningsminister, Sigrun Aasland (Ap), fortsetter reverseringen av Senterpartiets nasjonalisering av norsk forskning og tar initiativ til en kritisk gjennomgang av TDI-modellen og dens konsekvenser. For meg ser det ut som den fungerer som et hinder for en videre styrking og internasjonalisering av forskningen her til lands.
Og nå før valget kan man også håpe at Khrono og andre medier bidrar til å belyse hvilke partier som faktisk vil styrke forskningens vilkår i Norge.
