Sviktende tallgrunnlag og tillit i styringskulturen

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Det offentlige oppropet mot avviklingen av ECIU University ved UiS har samlet over 170 signaturer (pr. 19.05.2025) — noe UiS aldri tidligere har sett i universitetets styringshistorie. At et slikt opprop oppstår og får så bred støtte, skyldes ikke tilfeldigheter, men en dyp svikt i styringskulturen ved universitetet kombinert med svak kompetanse på vitenskapelig forankret utredningsarbeid.

Jeg tok initiativ til det offentlige oppropet før påske, da jeg oppdaget at mitt arbeid med kunnskapsutvikling innen ECIU University ble evaluert uten at jeg var blitt kontaktet. Jeg var ikke alene — mange av ansatte og studenter engasjert med ECIU University på grasrotnivå, ble holdt utenfor prosessen. Debattinnlegget av Joachim Gümüs Kallevig og Silje Haus-Reve forsøker å nedtone motstand ved å fremstille prosessen som grundig og rektors forslag som faglig og organisatorisk forankret. Å redusere de 170 underskriftene til «2—3 prosent av mottakerne» er en videreføring av det samme biaset som har preget utredningsarbeidet ledet av Kallevig.

universitetsallianse

150 ansatte med opprop mot UiS-rektorens forslag: — En kolossal feil

Tall kan gi inntrykk av objektivitet når de brukes selektivt: ved å slå sammen ulike data, utelate viktig kontekst og velge mål som støtter en bestemt konklusjon. Kallevig og Haus-Reves rapport om ECIU University inneholder verken kontrafaktiske vurderinger eller langtidsanalyser, og mangelen på innsyn i hva som er tatt med og hva som er utelatt, bidrar til en fortelling som overdriver kostnader og maler et pessimistisk bilde. På denne måten brukes tallene i Kallevig og Haus-Reves metodologi ikke som nøytrale bevis, men som verktøy for å skape en tilsynelatende objektiv — men i praksis skjev — fremstilling.

Dessuten, Kallevig og Haus-Reve skriver ingenting om hvordan Kallevigs egen posisjon som leder for arbeidsgruppen preger analysen. De reflekterer ikke over hvordan intern faglig uenighet i gruppen — der fire av seks medlemmer leverte en alternativ vurdering — påvirker både datainnsamling og fortolkning. Det problematiseres ikke at Kallevigs tolkninger av tall og konklusjoner skjer i lys av hans egen rolle i prosessen og de uenighetene som oppsto rundt hans ledelse. Dette fraværet av refleksjon rundt egen posisjonalitet gjør det vanskelig å vurdere rapportens påståtte validitet, og forsterker inntrykket av en analyse som bekrefter et allerede valgt utfall.

Debatt ● Olga V. Lehmann

The ECIU University alliance is an emerald UiS forgot

Et tydelig eksempel på negativ bias er hvordan Kallevig og Haus-Reve presenterer lave studenttall og antall studiepoeng i ECIU-emner. De viser til at det kun er avlagt 321,5 studiepoeng ved UiS over tre år, og setter dette opp mot universitetets totale årsproduksjon på 450.000 studiepoeng. Tallene i seg selv er riktige — men måten de brukes på gir et skjevt bilde. Det vises ingenting om at UiS er det eneste universitetet i Norge som faktisk produserer mikrokvalifikasjoner (microcredentials), og at hele 82 prosent av alle mikrokvalifikasjoner i Europa kommer fra ECIU University.

Dette handler ikke om at kvantitative data er feil i seg selv, men om at forskningsdesignet og databruken ikke er egnet for det komplekse og nyskapende temaet som undersøkes. Mikromoduler er en sentral del av en pågående transformasjon i europeisk høyere utdanning — de gir nye måter å formidle raskt utviklende kunnskap på, særlig rettet mot unge generasjoner i møte med akutte forsknings- og samfunnsutfordringer.

Når tall velges og presenteres uten å ta hensyn til formål, kontekst og innovasjonsnivå, bidrar det til å forsterke et narrativ om marginal aktivitet — og usynliggjør den betydelige faglige utviklingen som faktisk skjer.

Selektiv bruk av fakultetsvedtak er et annet eksempel på metodisk bias i Kallevig og Haus-Reves fremstilling. De og selv rektor Klaus Mohn viser til at alle fakulteter, med ett unntak, anbefalte å avslutte satsingen på ECIU University. Det de ikke nevner, er at disse vedtakene i liten grad bygget på dialog med ansatte og studenter som faktisk har arbeidet med ECIU på grasrotnivå — innen undervisning, fagutvikling, studentinvolvering og internasjonalt samarbeid. Mange av disse personene er nå blant de over 170 som har signert det offentlige oppropet, nettopp fordi de opplevde å bli ekskludert fra beslutningsprosessen.

Det kommer heller ikke frem at det ene fakultetet som stemte for videreføring — Fakultet for utdanningsvitenskap og humaniora — er det fakultetet som har vært mest aktivt i ECIU-satsingen. Fakultetets ledelse, inkludert dekan Odd Magne Bakke og instituttleder Lars Rune Waage, har støttet vitenskapelig ansatte i å utvikle mikromoduler og innhold på forskningsfronten. Å fremstille fakultetsvedtakene som uttrykk for bred organisatorisk enighet, uten å synliggjøre hvem som faktisk ble involvert — og hvem som ble utelatt — forsterker en virkelighetsbeskrivelse der reell faglig innsats og erfaring usynliggjøres.

Debatt ● Trym Holbek

UiS lukker døren til Europa for å gå i økonomisk balanse

De viser til hvor få UiS studenter som har tatt eksamen i ECIU-emner, men nevner ikke perspektivene fra UiS sitt studentparlament eller våre studentrepresentanter i ECIU Student Council. Dette rådet fungerer som et slags europeisk parlament for universitetsstudenter i Europa, og har ingen parallell ved UiS i dag. Gjennom ECIU University har studentene også direkt påvirket pedagogikk og fagutvikling på tvers av landegrenser. Slike demokratiske fremskritt i høyre utdanning nevnes ikke, og faller helt ut av forfatternes mangelfulle analyse.

Påstanden om at kun én prosent av UiS sine publikasjoner stammer fra samarbeid med ECIU-partnere, satt opp mot en angivelig basisfinansiering på åtte millioner kroner, viser ikke bare en skjev og metodisk feilaktig bruk av tall — den avslører også en grunnleggende manglende forståelse for hvordan publiseringsøkonomien i akademia faktisk fungerer. Spesielt innen tverrfaglig, pedagogisk og innovasjonsrettet arbeid følger ikke forskningsutbyttet samme volumlogikk som i tradisjonelle STEM-fag. Her kan ikke verdien måles gjennom enkle kostnad-per-publikasjon-modeller.

Feilaktige tall repeteres og korreksjoner ignoreres når «8 millioner kroner i netto basisfinansiering» fortsatt brukes som et sentralt argument — til tross for at tallet er dokumentert som misvisende. Både Kallevig, Haus-Reve og rektor Klaus Mohn har gjentatt dette offentlig, selv etter at det er blitt tydelig kommunisert at feilmarginen i beregningen overstiger 100 prosent. Akkurat slike feilmarginer oppstår når bias preger selv kvantitative tilnærminger. Når grove unøyaktigheter videreføres uten forbehold, til tross for god kjennskap til hva som faktisk inngår i tallet, undergraves både faglig presisjon og tillit til organisasjonsstyring.

Internasjonalisering i framtidens universitetslandskap handler ikke bare om partnere og enkeltstående avtaler, men om tilgang til infrastruktur som muliggjør kontinuerlig og institusjonelt forankret samarbeid. Kallevig og Haus-Reve sin fremstilling fanger ikke at UiS står i fare for å miste en slik infrastruktur — en som setter standarden for hva internasjonalisering faktisk innebærer fremover. ECIU University er en integrert struktur som gjennomsyrer hele organisasjonen — fra studenter og ph.d.-kandidater til forskere og administrasjon — og tilbyr et institusjonsuavhengig nettverk som bygger varige forbindelser utover personlige relasjoner. Dette meta-universitetet gir tilgang til samarbeid og kunnskapsutvikling på en annen skala og med en annen stabilitet enn tradisjonelle bilaterale avtaler. Det finnes ulike måter å være internasjonal på, og når slike kvalitativt ulike strukturer behandles som om de var like, blir også tallgrunnlaget og vurderingene som bygger på dem mindre pålitelige.

statsregnskapet

Vendte underskudd til overskudd

Det som står på spill nå, handler ikke bare om et mulig tap av én satsing — men om hvordan saken avdekker en ledelse som fremstår lite forberedt på, og kanskje også lite interessert i, den dybden og kompleksiteten som vår tid krever. Dette er ikke første gang ansatte ved universitetet retter søkelyset mot utfordringer knyttet til styringskulturen. Det UiS trenger nå er ikke flere svake kompromisser, men en styringskultur forankret i kunnskap, åpenhet og langsiktig tenkning.

Ettersom rapporten til Kallevig og Haus-Reve er åpenbart preget av bias — både i metode og i selektiv bruk av data — og rektor likevel velger å støtte konklusjonene, finnes det rimelig grunn til mistillit. Når grunnlaget for en strategisk beslutning mangler faglig integritet, åpenhet og inkludering, må man stille spørsmålet: Bør universitetsstyret i det hele tatt stemme over UiS sitt medlemskap i ECIU University med et så problematisk utgangspunkt? Å gå videre på dette grunnlaget innebærer en risiko for å legitimere en beslutningsprosess som allerede av mange i organisasjonen oppleves som udemokratisk og faglig uholdbar.

Dersom man spør hvor lenge babyen skal bade, må man legge til side voksensentriske normer og inkludere babyen i selve utredningen. Å trekke konklusjoner uten å lytte til dem som står midt i erfaringen — enten det er babyen i pedagogikken eller ansatte og studenter i en europeiske universitetsallianse — fører sjelden til en inkluderende ledelse.