Ukrainske sangere nektet å synge Dostojevskij-tekst. Musikk­høgskolen måtte snu

Khrono har i flere artikler den siste tida sett nærmere på hvordan geopolitiske spenninger har slått inn i norsk akademia på individnivå. Alle institusjonene i høyere utdanning har ulike former for internasjonale samarbeid og engasjement, og forsker til forsker-samarbeid. Norges musikkhøgskole (NMH) er ikke noe unntak fra denne regelen, og det er et internasjonalt miljø også i skolens lokaler, blant studenter og ansatte.

Men da de nylig fikk besøk fra Ukraina, ble det krøll i gjennomføringen.

Problematisk samarbeid

— Vi inviterte ti sangstudenter til å være med på urframføringen av et nyskrevet, norsk verk, forteller rektor Astrid Kvalbein.

— Men da de fikk vite at det var tekster av Dostojevskij i verket, meldte de tilbake at «dette kan ikke vi være med på».

— Fordi Fjodor Dostojevskij er russisk?

— Nettopp. Og det gjaldt selv om koret ikke skulle synge den ene satsen med tekstene hans. De ba også om at informasjonen om Dostojevskij skulle ut av alle nettsider, og alle andre steder hvor konserten ble presentert. For sikkerhets skyld fikk de også tilsendt partitur der satsen med Dostojevskijs tekster var redigert ut. Men de endte opp med ikke å bli med.

Geopolitiske spenninger er merkbare også ellers på Musikkhøgskolen, forteller Kvalbein.

— I etterkant av den historien har det kommet fram at våre russiske studenter heller ikke synes at det er helt uproblematisk hvis vi sender bilder ut i verden, hvor de sitter side om side med ukrainske studenter og spiller i samme orkester.

— Vi har dessuten fått spørsmål fra studenter om hvorfor vi spiller russisk musikk i det hele tatt, for eksempel i orkesterprosjekter. Da er det fristende å svare at vi ikke kan straffe døde komponister for det som skjer i verden dag. Men når de samme komponistene blir brukt til å bygge opp under russisk identitet og stormaktsgalskap, kan man jo spørre seg om vi ikke like godt skal se etter annet repertoar. Ukrainske studenter uttrykker i alle fall stort ubehag i møte med dette stoffet.

Musikkens kraft

Kvalbein sier at de uansett vil holde hardt på at de skal ta imot studenter både fra Ukraina og Russland. 

— Vi er klare på at vi ikke skal ha noen institusjonelle samarbeid med Russland, men med enkeltstudenter er det annerledes. Vi skal huske på musikkens brobyggende kraft. Vi har jo denne nydelige historien hos oss, om den russiske harpisten Masha, som dere skrev om og som også ble en sak på Dagsrevyen. Det får deg til å reflektere: Er det riktig med boikott eller skal vi forsøke å bygge broer?

Astrid Kvalbein mener musikkens kraft spiller en avgjørende viktig rolle i krisetider.

— Det ser man på så mange områder. Hva gjør folk når de sitter i bomberommene? Jo, de synger. Det er grunnleggende sunt for mennesker å musisere. Dette har vi så mange eksempler på, at det å gjøre håndgripelige ting sammen — som å spille musikk — det er med på å bygge fellesskap. Det er en verdi jeg håper de kjenner verdien av, de som studerer hos oss, og at de tar dette med seg videre i livet. 

Hun legger til:

— Det finnes musikk i alle viktige ritualer og overganger hos mennesker av en grunn, ikke sant? Musikk samler oss, og den trøster oss i vanskelige tider. Ser du også for eksempel på hva Taliban-regimet har gjort i Afghanistan, der de forbyr musikk, og særlig kvinnesang, så tenker jeg at de hadde ikke gjort det hvis det ikke var en enorm kraft i det. Dette er en kraft man kan bruke til noe positivt også, i arbeidet med å styrke fred og demokrati. 

geopolitikk

Masha reiste frå Russland til Noreg for å studere. No er det ingen veg tilbake

Borte fra politikken

Kvalbein er likevel bekymret for at musikkfaget og andre kunstfag ikke når opp når politikken skal utformes.

— Dessverre er det slik at både kunstfag og humaniora — kanskje til og med også samfunnsfag — nærmest blir borte fra den store politiske samtalen om utdanning og forskning nå. Det bekymrer meg, sier Kvalbein og legger til: 

— Vi har en statsråd som nylig sa at språk er viktig fordi vi trenger å mate det inn i de store språkmodellene. Selv om vi alle er opptatt av og kanskje overveldet av KI, må vi ikke glemme det fundamentale, at vi mennesker trenger språk fordi vi må snakke sammen, dele opplevelser og forstå hverandre. Dét er hva språk, og kunst, er for meg, sier Astrid Kvalbein.