Debatt ● Erik Trømborg

Høye FoU-ambisjoner, men innsatsen faller

Regjeringen vil ha mer forskning og utvikling. NHO etterlyser sterkere konkurransekraft. Draghi advarer Europa mot å tape terreng. Samtidig viser de nyeste tallene fra SSB at FoU-innsatsen i Norge faller. Norge snakker om mer FoU, men prioriterer det ikke.

Når både pengene og forskningskapasiteten går ned samtidig, er det vanskelig å kalle dette en satsing, skriver Erik Trømborg.
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Ambisjonsnivået er høyt: Regjeringen har også satt tydelige mål: Samlet FoU-innsats skal opp til 3 prosent av BNP, og næringslivets FoU skal opp til 2 prosent innen 2030. Problemet er at utviklingen går feil vei — innsatsen står ikke i stil med målene. Når forsknings- og høyere utdanningsminister Sigrun Aasland samtidig sier at vi må tenke nytt om hvordan de private investeringene i forskning og utvikling kan økes, blir kontrasten til fallende FoU-innsats desto tydeligere.

SSB viser at FoU-innsatsen i Norge falt fra 94,5 milliarder kroner i 2023 til 93,5 milliarder i 2024. I faste priser var nedgangen 5,4 prosent. FoU-andelen av BNP falt samtidig fra 1,85 til 1,80 prosent. Dette er ikke bare et problem i én sektor. Instituttsektoren hadde en realnedgang på 5,3 prosent. Universitets- og høgskolesektoren brukte 30 milliarder kroner på FoU i 2024, men SSBs endelige tall viser nullvekst i faste priser. Næringslivets reelle FOU-innsats falt med 6 % fra 2023 til 2024. Samtidig falt antall FoU-årsverk kraftig: samlet med om lag 2 200, hvorav rundt 1 200 i næringslivet. Det ble 300 færre stipendiater og 140 færre postdoktorer i Norge i 2024. Når både pengene og forskningskapasiteten går ned samtidig, er det vanskelig å kalle dette en satsing.

Noen vil si at løsningen først og fremst er mer privatfinansiert FoU. Det er et legitimt mål, men det er ikke nok å ønske seg det. Regjeringens egen strategi slår fast at Norge ligger under OECD-snittet og bak de nordiske nabolandene i næringslivets FoU. I en råvare- og oljebasert økonomi under omstilling kommer ikke et høyt FoU-nivå av seg selv. Nettopp derfor må den offentlige politikken være sterkere, ikke svakere. Vi bør også tørre å diskutere om skattesystemet, kapitaltilgangen og svake tradisjoner for filantropisk finansiering gjør det vanskeligere å bygge privat kunnskapskapital i Norge enn i land vi gjerne sammenligner oss med.

SSB viser at forskningsrådets støtteandel av de eksterne FoU-midlene i universitets- og høgskolesektoren falt fra 44 til 41 prosent fra 2023 til 2024, og at forskningsrådsfinansieringen gikk ned med om lag 5 prosent. Andelen EU-midler økte fra 11 til 13 prosent. Det er vanskelig å se hvordan mindre støtte fra forskningsrådet skal gi mer FoU. Et nytt eksempel på dette er SFI-ordningen: I 2025 fikk åtte nye Sentre for forskningsdrevet innovasjon 768 millioner kroner over åtte år. Det er bra. Men i 2020 finansierte forskningsrådet 22 nye SFI-er. Når så få slipper gjennom nå, til tross for stor søknadsinteresse og betydelig medfinansiering fra næringsliv og offentlig sektor, er det vanskelig å tolke det som annet enn en lavere ambisjon.

Politikerne er stort sett enige om at Norge trenger mer forskning, mer innovasjon og sterkere konkurransekraft for å møte omstillingsbehov og utfordringer. Det er samtidig lett å forstå at dette er krevende. Krig og opprustning, høy inflasjon, strammere offentlige budsjetter og flere eldre, gjør det vanskeligere å prioritere offentlig støtte til forskning. Men da må vi også være ærlige om konsekvensene. Selv om også forskningen kan effektiviseres gjennom bedre organisering og bruk av kunstig intelligens, kan vi ikke redusere innsatsen betydelig og samtidig late som om ambisjonene står fast. Vi trenger bedre samsvar mellom de store ordene om FoU og konkurransekraft, og de faktiske investeringene som skal gjøre økt konkurransekraft mulig. Hvis ikke, blir «satsing på mer FoU» bare tomme ord.

Powered by Labrador CMS