Debatt ● Katharina Sass

En streik for enda større lønnsulikhet

Forskerforbundet og Akademikerne streiker nå for enda større ulikhet. Hvordan havnet vi her?

— Etterkrigstidens samfunnsbyggere ville snudd seg i graven, om de visste at noen gikk rundt med streikevester for slike hyperindividualistiske formål, skriver kronikkforfatteren.
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Det foregår en avgjørende kamp om tariffavtaleverket i staten. Kampen kulminerer nå i at Akademikerne og Unio/Forskerforbundet bruker streikevåpenet for å kjempe for større lønnsulikhet.

Hva har skjedd? I 2016, under Solberg-regjeringen, fikk Akademikerne staten med på å gi dem en egen tariffavtale, der alle pengene skulle fordeles gjennom lokale lønnsforhandlinger, uten sentrale tillegg. Akademikerne har lenge vært mot sentrale lønnstillegg som sikrer en grei lønnsutvikling til alle, fordi de er en høyreorientert organisasjon som har troen på individuell konkurranse. Fafo-forsker Kristine Neergaard påpekte allerede den gang at ulike avtaler i staten ville føre til utfordringer.

I 2022 valgte så Unio, med Forskerforbundet i spissen, å bryte samarbeidet med LO/NTL, og gå sammen med Akademikerne under deres tariffavtale. Dette ble begrunnet med at Forskerforbundets medlemmer ikke lenger kunne drive med «veldedighet» overfor mennesker med kortere utdanning og lav lønn, og at enn ikke lenger ønsket å samarbeide med LO, som har en tendens til å prioritere de lavest lønte. 

I realiteten har lønnsveksten i kroner vært mindre for de lavlønte i staten enn for forskere. Fafo-forskere har konkludert med at de lavlønte på ingen måte spiser opp tilleggene til professorer, men at det tvert imot er «kontoryrkene», som ofte er organisert i NTL, som har hatt den dårligste lønnsutviklingen. 

Individuell lønnskonkurranse og større lønnsulikhet er ikke bra for arbeidsmiljøet og ikke bra for samfunnet, og det er i hvert fall ikke noe som det er verdt å streike for.

Katharina Sass

Disse fakta har ikke gjort inntrykk hos Forskerforbundet, som fortsetter med sin fortelling om at folk med lang utdanning må få mer. Siden 2022 har Forskerforbundet/Unio, sammen med Akademikerne, derfor kjempet for et individualisert, desentralisert lønnssystem i staten, med noen vinnere og mange tapere, på bekostning av fellesskapet.

Fordi Forskerforbundet og Akademikerne sammen er større enn NTL i høgskole- og universitetssektoren, ble det til at også de uorganiserte, deriblant mange midlertidige, havnet under deres tariffavtale etter 2022. Som forventet har utviklingen med ulike avtaler ført til større lønnsulikhet. Mange midlertidige fikk ingen lønnsvekst overhodet — for eksempel fordi de var på vei ut av eller nettopp hadde begynt i stillingene sine. 

Blant fast ansatte og på tvers av utdannings- og forskningsinstitusjonene stiger også ulikheten, fordi pengene blir fordelt svært ulikt gjennom lokale lønnsforhandlinger. I de lokale forhandlingene ved UiO i 2022 fikk f.eks. bare 31 prosent av Forskerforbundets medlemmer tillegg, mens resten fikk ingenting.

For NTL har det viktigste kravet i årets forhandlinger vært å igjen samle alle organisasjoner i én avtale, slik at mennesker i samme stilling igjen betales etter de samme rammene. Dagens lønnssystem er åpenbart uholdbart, lite transparent og urettferdig. LO har strukket seg langt ved å godta en fordeling der bare 25 prosent av lønnsmassen fordeles gjennom sentrale tillegg, mens 75 prosent fordeles lokalt. NTL ønsker ikke at den lokale potten skal være så stor — igjen, fordi en vet av erfaring at dette fører til større lønnsulikhet og en urettferdig fordeling der «trynefaktor» spiller inn. 

For Akademikerne og Forskerforbundet/Unio er tilbudet likevel ikke godt nok. De er villige til å streike for å beholde sine usolidariske tariffavtaler.

Denne utviklingen setter på spissen det totalt absurde i situasjonen. Historisk sett har fagbevegelsen vært tuftet på solidaritet og fellesskap. Streikevåpenet har vært utviklet for å sikre at alle mennesker kan leve verdige liv. Målet har vært å holde lønnsforskjellene nede. Mennesker meldte seg inn i fagforeninger for å maksimere fellesnytten, ikke egennytten; for å skape et bra arbeidsmiljø og gode arbeidsvilkår for alle. 

Dette har vært grunnsteinen for samfunnsmodellen som vi hevder å være så glad i; den norske velferdsstaten og det norske demokratiet.

Det er på høy tid å ta et oppgjør med ideologien som setter egennytte og individ foran fellesnytte og fellesskap.

Katharina Sass

Nå finnes det store organisasjoner, som kaller seg «fagforeninger», men som i praksis kjemper imot alt dette, og som setter egennytten til noen få privilegerte mennesker foran alt annet. Individet skal markedsføre seg selv, skal forhandle for seg selv, og maksimere egen lønn, uansett hva det måtte bety for fellesskapet. 

At mange nødvendigvis vil måtte tape i et slikt system — også blant medlemmene til Forskerforbundet og Akademikerne — spiller ingen rolle. Ideologien om individuell konkurranse trumfer alt. 

Vi har sett de ødeleggende konsekvensene av denne utviklingen i lang tid, med større ulikhet både i vår sektor og i samfunnet ellers, og med en ungdomsgenerasjon, inkludert våre studenter, som sliter med press og stress som følge av det usunne individfokuset.

Det er på høy tid å ta et oppgjør med ideologien som setter egennytte og individ foran fellesnytte og fellesskap. Individuell lønnskonkurranse og større lønnsulikhet er ikke bra for arbeidsmiljøet og ikke bra for samfunnet, og det er i hvert fall ikke noe som det er verdt å streike for. Etterkrigstidens samfunnsbyggere ville snudd seg i graven, om de visste at noen gikk rundt med streikevester for slike hyperindividualistiske formål.

Til alle mine gode kollegaer som fortsatt er medlemmer i Forskerforbundet/Unio eller Akademikerne, så har jeg et klart budskap: Still spørsmål ved å streike mot solidariteten! Dere er hjertelig velkomne i NTL, der vi fortsatt setter fellesnytten og fellesskapet først, og ønsker et lønnssystem som ikke gjør noen til tapere.

Powered by Labrador CMS