Debatt ● Cicilie Fagerlid

Akademia som utilstrekkelighets­maskin

I dagens akademia har mange følelsen av å være fullstendig utskiftbare.

Til slutt er det bare utilstrekkelige akademikere igjen, skriver forfatteren.
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

«Det jeg sitter igjen med fra årene på instituttet er en følelse av å ikke være bra nok,» fortalte en tidligere ph.d.-kandidat meg på et julebord for noen år siden. Av anonymiseringshensyn skal jeg ikke fortelle hva vedkommende gjorde etter avbrutt doktorgrad, men kan avsløre at etter universitetet gikk det kraftig oppover – hos en arbeidsgiver som mener det lønner seg å få fram det beste i hver enkelt. 

Jeg hørte nylig det samme budskapet igjen, denne gangen fra en veletablert fast ansatt. Rammene vedkommende arbeider under er svært stramme, samtidig som alle parter selvsagt ønsker at studentene lykkes og fullfører. 

Denne førstelinjeposisjonen minner om det som i forvaltningen kalles bakkebyråkratens dilemma, etter samfunnsforskeren Michael Lipskys begrep street level bureaucrat

Etter «kvalitetsreformen» i 2003 kom en hærskare av akademiske bakkebyråkrater inn i undervisningsstillinger i høyere utdanning, meg selv inkludert, med stort ansvar for «gjennomstrømmingen» – overfor hver enkelt student, ens egen faglige integritet, samt institusjonen – men med svært lite innflytelse over stramme rammer og krevende strukturer som former arbeidssituasjonen. 

Ikke forsker jeg fremragende og raskt nok, og ikke underviser jeg effektivt nok.

Cicilie Fagerlid

Dette gapet mellom ansvar og innflytelse har bare økt, ikke minst takket være et stadig tettere teknisk-administrativt villnis som stjeler tid, pågangsmot og engasjement.

Følelsen av å ikke være god nok har forskjellig utspring i de to eksemplene: Førstnevnte var i forskerutdanning, sistnevnte er en svært kompetent fagperson. 

Jeg kjenner meg godt igjen i begge former for utilstrekkelighet. Ikke forsker jeg fremragende og raskt nok, og ikke underviser jeg effektivt nok. Det sier seg selv at sånne folk ikke strekker til på hjemmebane heller.

Sosiologen Richard Sennett beskriver konsekvensen av den grunnleggende usikkerheten og manglende tilliten mange opplever i senkapitalismens arbeidsliv som en «forvitring av karakteren». Følelsen av å bety noe som menneske og å være nødvendig for andre, brytes ned.

I dagens akademia, med kutt, nedskjæringer og omstillinger i tillegg til det vanlige prestasjonspresset, har mange følelsen av å være fullstendig utskiftbare. 

Til slutt er det bare utilstrekkelige akademikere igjen.

Powered by Labrador CMS