psykisk helse

Lederne trives på jobb, mens stipendiatene sliter med angst

Nesten halvparten av stipendiatene i Norge sier de sliter med depresjon og eller nedtrykthet som følge av jobben. For Esli Soetens er doktoravhandlingen en uro som alltid lurer i bakgrunnen

Esli Soetens sier at arbeidet med doktorgraden har forverret den psykiske helsen hans. Tidligere var det ikke uvanlig å kunne ta doktorgraden på fire år, men nå er det vanskelig å få innvilget ved instituttet hans, sier han. — Det gjør at vi jobber hardere og har mye ubetalt overtid. Når du tar opp disse tingene, får du høre at det bare er en del av ph.d.-livet, at vi er heldige som får betalt og ikke burde klage, sier han.
Publisert Sist oppdatert

— Det er en konstant engstelse. Det er normalen, og det påvirker alt. Det påvirker søvnen min og evnen til å prestere, sier nederlandske Esli Soetens (31), som tar en doktorgrad i informatikk ved Universitetet i Oslo.

Noen ganger, når han er ute med venner, klarer han ikke å hygge seg. Tankene vender stadig tilbake til avhandlingen han ligger så langt bak med.

En ny undersøkelse fra Nifu (Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning) ser på hvordan det står til med arbeidsmiljøet og psykisk helse i akademia. Undersøkelsen er bestilt av Forskerforbundet, og 3550 personer har svart.

Dette viser undersøkelsen

Et tydelig funn er at særlig mange stipendiater og postdoktorer sliter, og mer enn noen av de andre gruppene blant fast vitenskapelige ansatte i Norge:

  • Nesten to av tre opplever angst, nervøsitet eller rastløshet som følge av jobben.
  • Rundt 45 prosent opplever depresjon eller nedtrykthet som følge av jobben.
  • Over 40 prosent av stipendiatene melder om søvnproblemer som følge av jobben.
Karl Henrik Storhaug Reinås.

I spørreskjemaet fikk de spørsmål av typen: «I løpet av den siste måneden, hvor plaget har du vært av nedtrykthet eller depresjon?», og oppfølgingsspørsmål om dette skyldes helt eller delvis deres nåværende jobb. 

— Jeg blir veldig bekymret av disse tallene. Og jeg tenker at det er et tydelig bilde på at det er en veldig presset situasjon hvor det er veldig høye krav om å levere, på kort tid, sier Karl Henrik Storhaug Reinås, president for Stipendiatorganisasjonene i Norge (SiN).

Stipendiatene og postdoktorene er også den gruppen som sier de trives dårligst i jobben. 

De er også de som opplever å få minst hjelp og bistand fra kolleger når de har behov for det.

— Føler mye press 

Esli Soetens slet med depresjon og angst, og har fått hjelp for dette, i mange år før han begynte på doktorgraden i Norge. 

Men livet som stipendiat gjorde ting verre, sier han. Før han startet på doktorgraden, jobbet han i privat sektor. 

Han fikk langt mer hjelp da, blant annet gjennom privat helseforsikring og andre ordninger gjennom arbeidsgiver, enn som stipendiat i Norge. 

Han har ett år igjen av normert tid på doktorgraden. Tidligere var det vanlig å få inntil et halvt års utsettelse, men ikke nå lenger.

— Jeg har investert tre år av livet mitt her, og ønsker ikke å dra herfra uten en doktorgrad. Jeg kan enten jobbe mye ubetalt overtid nå. Eller jeg kan fortsette arbeidet med ph.d.-en etter at kontrakten har gått ut, ubetalt. Det ønsker jeg ikke og har ikke råd til. Så jeg føler mye press for å bli ferdig, sier han.

Mye er også utenfor hans kontroll. Avhandlingen hans handler om bruk av kunstig intelligens i helsevesenet, og det kan ta tid å få tilgang til data og adgang til sykehus. Det tar også tid å publisere forskningen.

Esli Soetens har, i likhet med mange andre ph.d.-er han kjenner, vært langtidssykemeldt. 

Ledere og professorer trives 

Et slående funn i undersøkelsen er den store forskjellen mellom de som er øverst i hierarkiet, professorer og faglige ledere, og stipendiater og postdoktorer, som er nederst på rangstigen.

Noen eksempler:

  • 30 prosent av stipendiatene oppga at de den siste måneden hadde vært svært eller ganske plaget av nedtrykthet eller depresjon, mens mindre enn åtte prosent av professorer og faglige ledere meldte om det samme. Nesten halvparten av stipendiatene og postdoktorene oppga at dette helt eller delvis skyldtes jobben.
  • 42 prosent av stipendiatene hadde vært plaget av søvnproblemer den siste måneden som skyldtes jobb, mot 27 prosent av professorene.
  • Det var bare 26 prosent av stipendiatene som sa at de ikke hadde vært litt, ganske eller svært plaget av nervøsitet, angst eller rastløshet den siste måneden. Seks av ti professorer og dosenter oppga å ikke ha hatt slike plager den siste måneden.

I tillegg sier for eksempel litt over halvparten av de faglige lederne at de er «veldig fornøyd» med jobben sin. 

Det er dobbelt så stor andel som blant postdoktorer og stipendiater, der 27 og 25 prosent er veldig fornøyde.

 Lederne og professorene er de som trives best i jobben, stipendiater og postdoktorer trives dårligst. 

Blir stresset av usikkerhet 

I rapporten kobles dette til at stipendiater og postdoktorer er midlertidig ansatte.

Esli Soetens har ikke tenkt å bli i akademia. Men han forteller at jobbusikkerhet og dårlige utsikter til å få en postdoktorstilling stresser mange av kollegene hans.

Stipendiatleder Henrik Storhaug Reinås minner om at akademia kan være ganske nytt for mange som kommer rett fra mastergraden, og tror dette er noe man undervurderer litt.

— Det er mye kultur som sitter i veggene, uskrevne regler, forventninger og ting som tas for gitt. Slike implisitte forventninger gjør at man føler at man ikke strekker til, men vet ikke helt hva man kommer til kort på fordi det ikke snakkes åpent om det, sier han.

Reinås tar til orde for en større åpenhetskultur i akademia.

— Det må være lov å være usikker på seg selv og ikke alltid vite hva som er lurt å gjøre. Ha en psykologisk trygghet der man tør å feile og stille dumme spørsmål.

Slik er det i resten av arbeidslivet

Rapporten sammenligner også tallene for vitenskapelig ansatte med resten av arbeidslivet, slik de er målt i Levekårsundersøkelsen til Statistisk sentralbyrå.

Og selv om professorer ser ut til å ha det langt bedre enn stipendiater, er det flere varsellamper for akademia sett under ett.

Når det gjelder psykisk helse, skiller vitenskapelig ansatte i akademia seg negativt ut på flere parametere:

  • I 2022 oppga for eksempel 15,7 prosent av den øvrige befolkningen at de var plaget av nervøsitet, angst eller rastløshet som skyldtes jobb. I akademia melder tre ganger så mange, 43 prosent, om det samme.
  • Andelen som melder om nedtrykthet og depresjon som følge av jobben, er betydelig høyere i akademia enn i befolkningen for øvrig.
  • Tre av ti vitenskapelige ansatte plages av søvnproblemer på grunn av jobb, noe som er rundt dobbelt så mange som det nasjonale snittet.

Økt arbeidsbelastning, hard konkurranse, mye midlertidighet og press om å skaffe eksterne midler kan være forklaringer.

Ansatte i akademia er også dårligere enn resten av samfunnet til å støtte sine kolleger, skal vi tro undersøkelsen.

Hvorfor sliter de så mye? 

Leder av Forskerforbundet, Steinar Sæther, viser til internasjonal forskning som peker på flere mulige grunner til de nedslående tallene for stipendiater og postdoktorer: Det er konkurrerende forventninger, både at stipendiatene skal ta obligatoriske kurs, bidra til undervisning og gjennomføre forskning. I tillegg er stipendiater ofte i etableringsfasen.

Steinar Sæther er leder av Forskerforbundet.

— Det kan være at fagmiljøer og veiledere tar det for gitt at stipendiater også er tilgjengelige sent på kveldene og i helgene, sier han.

I tillegg kommer mange til Norge fra utlandet, og det kan være krevende å bli sosialt integrert.

— I tillegg er det en veldig høy forventning om å bli ferdig innen tiden. Gjør man ikke det, kan det gå ut over andre. Det er også høy konkurranse. Og dette kobles sammen med at de aller færreste opplever at de har gode utsikter til å få en faglig relevant jobb med én gang de er ferdige, sier Sæther, som understreker at det i Norge er få som går ut i arbeidsledighet etter doktorgraden.

For å bedre situasjonen tar Sæther blant annet til orde for at arbeidsgiver jobber aktivt for å skape et bedre arbeidsmiljø for stipendiatene. 

Sæther sier han ønsker at institusjonen fortsetter arbeidet med å «avprivatisere» veilederforholdet, slik at det blir mer et institusjonelt ansvar, og mindre opp til den enkelte veileder, å gi stipendiaten god oppfølging. Han vil også at det skal synliggjøres bedre hvilke karrieremuligheter man har etter endt doktorgrad.

Esli Soetens. tror ikke det er realistisk at han klarer å lever avhandlingen innen fristen.

Tviler på han klarer å levere i tide 

For å følge normert tid må Esli Soetens levere avhandlingen om et år.

— Jeg kan ikke se hvordan jeg skal klare det. Jeg tror ikke det er mulig, sier han.

Han sier det er demotiverende. 

— Jeg forsøker å ikke tenke på det, men jeg tenker på det. Jeg er bekymret over at om ett år, går kontrakten min ut, og jeg vil ikke ha noe lønn og ikke noen doktorgrad. 

Antakelig kommer han da til å flytte hjem til Nederland, søke på en annen jobb, og skrive doktorgraden på fritiden, sier han. 

Han sier det er mange ting ved stipendiatjobben han liker, og han kunne sett for seg å jobbe fast i akademia. 

— Hvis jeg skulle fortsatt i akademia, ville neste stilling vært en postdoktorstilling. Det er fortsatt usikkerhet og det er ikke en fast stilling. Jeg tror ikke jeg vil gjøre dette igjen. 

Powered by Labrador CMS