Debatt ● Ahmet soylu
Akademias usynlige murer
Debatten om administrasjon og akademisk frihet peker egentlig mot et enda dypere problem, mener dekan Ahmet Soylu.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Dagens debatter om administrasjon og akademisk
frihet peker mot et dypere problem: De usynlige murene vi bygger når
effektivitetskrav og målstyring svekker fellesgrunnen for samarbeid, fri
utforskning og ytring. Ikke fordi effektivitet og styring er feil, men fordi de
kan bli for tunge, ensidige og formålsvekkende.
Jeg publiserte nylig en kronikk i Khrono om hvorfor universitetsadministrasjon ikke bare er en støttefunksjon, men en del av institusjonens kjernekapasitet. Reaksjonene var som ventet delte: Noen administrative kolleger følte seg sett, mens noen akademikere, allerede slitne av byråkrati og kontroll, følte seg provosert.
Begge reaksjonene er gyldige. De kommer fra reelle erfaringer.
Jeg forsøkte å peke på et systemisk problem bak spenningene, men i debatten gled det fort fra argumenter til antakelser om motiver, tone og karakter. Jeg har sett det samme mønsteret i andre debatter også, men denne gangen traff det meg: Jeg fikk lyst til å trekke meg tilbake.
Likevel begynte jeg å kjenne at disse tingene henger sammen: debatten om administrasjon, debatten om akademisk frihet og måten vi snakker til hverandre på. De er ulike overflater av det samme dypere problemet.
Akademia har usynlige murer. Noen er pålagt utenfra. Andre bygges innenfra.
Vi er, til tider, murmestrene. Disse murene reiser seg når vi slutter å handle ut fra et felles verdigrunnlag og i stedet tilpasser oss et sterkt oppstykket og målstyrt miljø. Over tid mister vi ikke bare institusjonell sammenheng. Vi mister også betingelsene for samarbeid og frihet.
Jeg forsøker å beskrive dynamikk jeg også deltar i og formes av.
To murer ble synlige for meg gjennom reaksjonene på kronikken og den bredere debatten om akademisk frihet.
Den ene muren handler om hvordan vi deler opp institusjonen og gjør relasjoner til grensesnitt. Den andre handler om hvordan belønningssystemer og kultur kan gjøre rommet for ytring og forskning smalere.
Hver mur, slik jeg ser det, er innvevd og forsterkes av to typer press: institusjonelt og sosialt.
Den første muren er den økende fragmenteringen av institusjonen, ofte begrunnet med effektivitet.
Det institusjonelle presset ligger i måten vi organiserer oss på: helheten splittes i formelt adskilte enheter som lett blir siloer, ikke minst mellom fagmiljøer, og stadig mer arbeid rutes gjennom felles tjenester. Samarbeid presses lett inn i overleveringer, «tickets» og prosedyrer, og problemer blir vanskeligere å løse sammen. Det sosiale presset følger når dette landskapet produserer statuslogikker om hvem som «eier» oppdraget og hvem som «bare leverer».
Å belønne det som er lesbart, forutsigbart og trygt, kan trekke universitetet bort fra formålet sitt.
Det dypere problemet er status-hierarkiet som oppstår, og avstanden det skaper mellom roller. Over tid skaper dette fremmedgjøring på den ene siden og defensivitet på den andre. Når disse to formene for press får feste, kan noen administrative ansatte lene seg mer på prosedyre, mens noen akademikere svarer med å beskytte autonomi, finne omveier eller trekke seg unna.
Et universitet, som samfunnet selv, er et økosystem. Hver rolle finnes i et nett av gjensidig avhengighet. Arbeidet er forskjellig, ikke mindre verdifullt.
Hvis vi vil ha sterke universiteter, må vi anerkjenne den grunnleggende betydningen av alt arbeid som bidrar til fellesskapet. Og vi må organisere institusjonen deretter, slik at samarbeid ikke reduseres til prosedyrer, men støttes av felles kapasitet og reelt partnerskap på tvers av roller og fagmiljøer.
Den andre muren er frihet i lov og begrensning i praksis, særlig knyttet til forventninger om å levere på måltall.
Det institusjonelle presset kommer fra insentiver og rammer som styrer tid, prioriteringer og karrierer: finansieringsmodeller, opprykkskriterier, arbeidsbelastning og rapportering. De tvinger frem en stille kalkyle: ikke bare «Er dette sant?», men «Er dette belønnet?».
Over tid oppstår et hierarki mellom finansierbare og nysgjerrige spørsmål, formet mer av kuratering enn av sensur. Sosialt press virker samtidig når uenighet blir kostbart og behovet for å markere grenser øker. Det kan skje gjennom isolasjon, motivlesning, karakterdommer og den implisitte advarselen om at visse posisjoner vil koste deg. Da begynner folk å sensurere seg selv, og friheten blir mer formell enn reell, både i undervisning, forskning og i offentligheten.
Det er sant at ytringsfrihet og akademisk frihet er beskyttet i loven. Men under disse pressene kan friheten snevres inn uten et eneste formelt forbud.
Å belønne det som er lesbart, forutsigbart og trygt, kan trekke universitetet bort fra formålet sitt.
Men forskning og utdanning er ikke industrielle prosesser som trives under stram kontroll. Hvis vi vil ha universiteter som kan styre seg selv intellektuelt, må vi verne rommet for nysgjerrighet og dissens, og vi trenger en kultur der uenighet blir værende i argumentet.
Når et fellesskap begynner å behandle noen av sine egne medlemmer som «tjenesteleverandører», svekkes følelsen av gjensidig forpliktelse. I et slikt oppstykket rom blir det lettere å se den uenige kollegaen ikke som en som forsøker å klargjøre en delt virkelighet, men som en som forstyrrer. Og sosial straff kan begynne å fremstå som en legitim måte å opprettholde orden på.
Uansett om vi jobber i akademiske eller administrative roller, møter vi alle friksjon og hindringer, ofte av ulik art, men sjelden av ulik tyngde.
Mot dette mener jeg at de universelle idealene liberté, égalité, fraternité kan leses som en praktisk test: Beskytter vi intellektuell frihet, anerkjenner vi lik verdighet på tvers av roller, og fremmer vi ekte partnerskap?
Disse idealene får sin virkelige mening først og fremst i praksis, i hvordan vi organiserer arbeidet og behandler hverandre.
Kanskje kan vi begynne med å gjenbekrefte noen verdier som ikke burde være kontroversielle.
Respekt. Og litt mer vennlighet.
Forfatteren er ikke morsmålsbruker av norsk og har brukt språklige verktøy og veiledning for å oversette og bearbeide teksten. Innhold, refleksjoner og struktur er hans egne.
