Debatt ● Inger Marie Lid

Ansvaret for tilrettelegging i høyere utdanning bør styrkes

Trolig er det for få studenter som får nødvendig tilrettelegging og ikke for mange.

Studenter med funksjonsnedsettelse møter fordommer i akademia. Mangel på tilrettelegging gjør at ting som kan løses enkelt risikerer å bli sett på som uoverstigelige hindringer, skriver forfatteren.
Inger Marie Lid
Inger Marie Lid Professor, VID vitenskapelige høgskole Inger Marie Lid Inger Marie Lid
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

De siste månedene har det vært en diskusjon i Khrono om tilrettelegging og tilgjengelighet til høyere utdanning for studenter med funksjonsnedsettelse. Trolig er det for få studenter som får nødvendig tilrettelegging og ikke for mange.

Tilgang til høyere utdanning er et tema jeg har jobbet med de siste årene, sett fra et funksjonshemmings- og menneskerettsperspektiv. Boken Recognising disability in higher education. A human rights perspecitve publiseres open access på Routledge i februar. I boken diskuterer jeg hvordan høyere utdanning bedre kan legge til rette for at alle som ønsker det, skal ha mulighet til å søke seg til og gjennomføre høyere utdanning.

FNs konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD), ble ratifisert av Norge i 2013 og er nå, fra 2026, inkorporert i menneskerettsloven. Land som ratifiserer konvensjonen, sender rapport til CRPD-komiteen senest to år etter ratifiseringen og beskriver hvordan konvensjonen implementeres og følges opp. Artikkel 24 handler om utdanning, inkludert høyere utdanning. Rapportene fra de land som er part til konvensjonen viser at få land har en god strategi for å ivareta lik rett til å søke høyere utdanning. UNESCO har allerede prioritert arbeidet med lik rett til høyere utdanning i årtier. 

I en rapport fra 2021 slår UNESCO fast at funksjonshemming har betydning for tilgang til høyere utdanning i alle land og regioner når landene ikke har en strategi på plass for å støtte inkludering i høyere utdanning.

I kronikkene som har vært publisert Khrono er det to forhold som diskuteres, og som jeg mener hører sammen. Tilrettelegging for likeverdig mulighet til å fullføre et utdanningsløp og vurdering av skikkethet. 

Vi skal se på tilrettelegging først. Aud Elisabeth Witsø og kolleger viser i et innlegg i Khrono 9. januar at ableistiske holdninger i form av lave forventninger til studenter med funksjonsnedsettelse er utbredt i akademia. Tilretteleggingen gjennom utdanningsløpet er både usikker og fragmentert, noe som fører til at studentene må ta en stor del av ansvaret for egen tilrettelegging.

Dette er det flere eksempler på også fra studentenes perspektiv, blant annet i Khrono 15. april 2025. Når studentene får ansvar for egen tilrettelegging, går dette ut over studentens læringsutbytte. 

Dette har det vært for lite fokus på, sett i forhold til den oppmerksomheten som er rettet mot at tilretteleggingen ikke må føre til en senkning av faglige krav. 

Studentene skal, ifølge universitets- og høyskolelovens § 10—5 oppnå det læringsutbyttet som kreves for studiet. Loven er for lite tydelig på hvordan institusjonene kan ta forhindre at mangel på individuell tilrettelegging gjør det vanskeligere å oppnå læringsutbyttet.

Det andre forholdet som har blitt diskutert er skikkethetsvurdering under utdanningen. Den nye forskriften for vurdering av skikkethet som også presenterer kriterier for vurderingen gir i vurderingskriterium i Universitets- og høyskoleforskriften § 7, i:

studenten er ikke i stand til å utføre de yrkesmessige vurderingene og handlingene som praksis eller framtidig yrkesutøvelse krever

Den som skal vurdere om en student er i stand til å utføre de yrkesmessige vurderingene og handlingene som praksis krever har ofte liten erfaring med tilrettelegging for studenter med funksjonsnedsettelse og opplever dette som vanskeligere enn det behøver å være, som saken om Frode Stenrud viste. Stenrud er lærerstudent, blind, og fikk ikke tilgang til å gjennomføre praksis fordi lærestedet opplevde dette som for vanskelig å tilrettelegge.

Karl-Arne Næss-Korseberg foreslo i Khrono 18. desember å ikke se på tilrettelegging for studenter og vurdering av skikkethet som motsetninger. Dette er et godt poeng, fordi vurdering av skikkethet forutsetter at nødvendig tilrettelegging er ivaretatt. 

Skikketheten som skal vurderes er studentens skikkethet med tilrettelegging. Individuell tilrettelegging er en rettighet studenten har etter loven. Når vurderingen av skikkethet er basert på tilrettelegging kan, som Næss-Korseberg hevder, flere vurderes som skikket. 

Det er imidlertid et problem at tilretteleggingen, særlig for studenter med funksjonsnedsettelse, ikke er god nok, noe som øker risikoen for ikke å bli vurdert som skikket på grunn av funksjonsnedsettelse eller sykdom.

Næss-Korseberg foreslår å nedsette et utvalg for å utrede forholdet mellom tilrettelegging og vurdering av skikkethet. Dette er en god ide, forutsatt at utvalget har kunnskap om funksjonsnedsettelse og den økte sårbarheten for å bli vurdert som ikke skikket som studenter med funksjonsnedsettelse erfarer. Jeg har sett nærmere på dette knyttet til teologiutdanningen og yrket som prest, publisert i en artikkel i Kirke og Kultur 4/2024.

Studenter med funksjonsnedsettelse møter fordommer i akademia. Mangel på tilrettelegging gjør at ting som kan løses enkelt risikerer å bli sett på som uoverstigelige hindringer. 

Derfor er kunnskap om de fordommer og barrierer som hindrer studenter med funksjonsnedsettelse å fullføre utdanning og praksis nødvendig for å sikre at veiledningen til institusjoner som skal gjennomføre skikkethetsvurdering ikke gir økt risiko for diskriminering.

Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) har nettopp publisert en veileder for studenter med funksjonsnedsettelser. Veilederen henvender seg primært til studentene og gir oversikt over regelverket for individuell tilrettelegging i høyere utdanning. Veilederen kan bli et godt verktøy, men det er også nødvendig å påpeke at institusjonene har et ansvar for å ivareta likestilling og mangfold. 

Staten og institusjonene må kjenne til rettighetene personer med funksjonsnedsettelse har samt erkjenne sitt ansvar for universell utforming av læringsmiljøets bredt forstått.

Alle studenter skal ikke bli professor, men for å få flere professorer som er yrkesutøvere med funksjonsnedsettelse må høyere utdanning som sektor styrke sin kompetanse på tilrettelegging, likestilling og inkludering.

tilrettelegging inger marie lid debatt meninger vid vitenskapelige høgskole
Siste fra forsiden:

Nylige artikler

Mest leste artikler

Powered by Labrador CMS