Debatt ● Stian Orm, Marita Andreassen og Tove Sandvoll Vee

Universitetene strekker ikke til

Det er ikke studentenes diagnoser som truer kvaliteten i høyere utdanning. Det er en politikk som stadig forventer mer inkludering, tettere oppfølging og bedre læringsmiljø – samtidig som den systematisk fjerner de ressursene dette arbeidet er avhengig av.

Mange studenter med paraplyer
Det må anerkjennes at det pedagogiske arbeidet som utføres av hver enkelt universitetslærer er av betydning – og at godt universitetspedagogisk arbeid krever tid, skriver forfatterne.
Publisert Sist oppdatert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

I lys av nylige oppslag om en drastisk økning i antall studenter med funksjonsnedsettelser og tilretteleggingsbehov – både i Norge og internasjonalt – spør Witsø og kolleger i Khrono (09.01) om det er studentene eller universitetene som ikke strekker til. Vi argumenterer for at det er universitetene som ikke strekker til, og at denne utilstrekkeligheten må forstås i sammenheng med andre pågående debatter i sektoren, slik som debatten om tidspress og manglende ressurser.

Debatten om flere studenter med diagnoser i høyere utdanning risikerer å bli snever dersom den reduseres til spørsmål om individuell tilrettelegging, skjemaer og rettigheter. Som kronikken fra Pathways-prosjektet tydelig viser, er problemet i stor grad strukturelt: Studenter med funksjonsnedsettelser møtes systematisk med lavere forventninger, kunnskapsløse holdninger og tungrodde systemer.

Det er åpenbart behov for både kompetanseheving og systemiske endringer. Samtidig må det anerkjennes at det pedagogiske arbeidet som utføres av hver enkelt universitetslærer er av betydning – og at godt universitetspedagogisk arbeid krever tid. 

Tid til å skape og utvikle undervisningsopplegg som kan favne hele studentmassen, fra studenter med oppmerksomhetsvansker til dem som ønsker at undervisningen går utover pensum, tar opp komplekse problemstillinger og temaer, og bringer dem i kontakt med forskningsfronten.

Videre er det behov for universitetslærere som har tid til å se den enkelte student og som kan bygge gode lærer-student relasjoner. Vi har tidligere tatt til orde for at studenttrivsel i høyere utdanning starter med relasjonen. Dette gjelder også for studenter med funksjonsnedsettelser.

I en nylig studie vi har gjennomført, fant vi at gode lærer-student relasjoner er assosiert med høyere studieengasjement og sterkere mestringstro hos studenter med og uten ADHD. Dessverre fant vi også at studenter med ADHD rapporterte dårligere lærer-student relasjoner enn studenter uten ADHD, noe som peker på et strukturelt forbedringsbehov i universitetssektoren.

Studenter lærer bedre når de opplever å bli sett, forstått og møtt med realistiske (og høye), men samtidig støttende forventninger. 

Dette gjelder alle studenter, men er av særlig betydning for studenter med funksjonsnedsettelser, psykiske helseutfordringer eller andre usynlige barrierer. I realiteten er lærer-student-relasjonen selve forutsetningen for at pedagogiske grep, universell utforming og individuell tilpasning skal fungere etter hensikten.

Likevel blir det stadig mindre tid til pedagogisk arbeid, og det blir stadig flere studenter per universitetslærer. Universitet i Innlandet er «dårligst i klassen» med student-lærer ratio på 20:1, omtrent tre ganger så høy som ved Universitetet i Oslo, noe som understreker at det er store forskjeller mellom institusjonene. 

Under stadig strammere økonomiske rammer og økende studenttall opplever stadig flere universitetslærere at undervisningsarbeid og tilhørende administrasjon tar opp mesteparten av arbeidstiden – og at annet arbeid, som FoU, må gjøres på fritiden.

Det er ikke fordi fagansatte mangler vilje eller forståelse. Det er fordi rammebetingelsene ikke gir rom for annet.

Orm, Andreassen og Vee

Betingelsene gjør at studenter med funksjonsnedsettelser fort kommer tapende ut av tidsklemmen. 

Å oppdage at en student strever før det ender i frafall, å ta den ekstra samtalen, å forklare vurderingsformer tydelig én gang til, eller justere undervisningen i tråd med studentenes behov, er tidkrevende arbeid som verken lar seg standardisere eller effektivisere bort.

I teorien er det bred enighet om at universell utforming og inkluderende undervisning er veien å gå. I praksis forutsetter dette at universitetslærere faktisk gis tid og handlingsrom til å planlegge fleksible undervisningsopplegg, variere vurderingsformer, følge opp studenter underveis og samarbeide med administrasjon og studieveiledere.

Når undervisere underviser stadig flere studenter, i stadig større emner, med færre undervisningstimer per emne og økende rapporteringskrav, blir inkludering lett et reaktivt og individrettet prosjekt – slik Pathways-prosjektet beskriver. 

Når studenter med funksjonsnedsettelser nedprioriteres i tidsklemmen, eller forsvinner i den stadig økende mengden av studenter, så risikerer vi at tiltak settes inn sent eller aldri, først når studenten er i ferd med å falle fra. 

Det er ikke fordi fagansatte mangler vilje eller forståelse. Det er fordi rammebetingelsene ikke gir rom for annet.

Vi er med andre ord helt enige med Witsø og kolleger. Det er ikke studentenes diagnoser som truer kvaliteten i høyere utdanning. Det er en politikk som stadig forventer mer inkludering, tettere oppfølging og bedre læringsmiljø – samtidig som den systematisk fjerner de ressursene dette arbeidet er avhengig av. 

Vi vil derfor gjenta oppfordringen vår fra januar 2024 om at det bør bevilges midler som gir undervisere reell tid til å jobbe med å utvikle og vedlikeholde gode lærer-student relasjoner. En god start er å jevne ut den store variasjonen i student-til-lærer ratio mellom institusjonene. Vi er sikre på at dette også vil være en god investering for å møte studenter med funksjonsnedsettelser på en bedre måte.

Powered by Labrador CMS