BOTT-rektorene har rett. Forlagsavtalene må vekk.

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Den internasjonale forlagsbransjen for vitenskapelige tidsskrifter har lenge vært et enormt pengesluk. Norske institusjoner betaler i dyre dommer for at forskerne skal få publisere og lese sin egen forskning. Antall tidsskrift vokser mens kvaliteten synker. Problemet er velkjent, voksende og åpenbart.

Hadde vi startet fra null med vitenskapelig publisering i dag, ville vi aldri laget et slikt system.

Likevel har politikerne og de fleste forskningsmiljøene hatt fullstendig berøringsangst, og fortsatt som før.

tidsskrifter

Fire universiteter sier nei til forlag: — Tiden er kommet for å sette ned foten

Det er derfor forfriskende at rektorene ved Universitetet i Bergen, Universitetet i Oslo, NTNU og Universitet i Tromsø nå setter foten ned.

Ikke bare sier de såkalte BOTT-universitetet nei til les- og publiseringsavtalen med storforlaget Wiley. De slår fast at tiden er inne for å finne nye publiseringsmodeller.

Jeg kunne ikke vært mer enig.

BOTT-rektorene ønsker seg nye publiseringsmodeller eid av forskere og institusjoner hvor publisering og tilgang er gratis, såkalt diamant åpen tilgang. 

Debatt ● Rektorene ved NTNU, UiO, UiB og UiT

Er tiden kommet for et oppgjør med måten vi i dag publiserer?

Alternativet er å fortsette med gull åpen tilgang, som er den vanligste formen for åpen publisering i dag. Det innebærer at artikkelen er fritt tilgjengelig hos forlaget med en gang den publiseres, men at forfatter, institusjon eller finansiør må betale tidsskriftet for publiseringen.

Det er ikke gull alt som glitrer, for denne modellen gir tidsskriftene sterke økonomiske incentiver for å publisere forskning av tvilsom kvalitet. 

Og modellen stenger dørene for alle forskere og institusjoner som ikke har råd til å betale titusenvis av kroner for å publisere forskningen sin.

Derfor har vi i Dam har etterlyst en satsing på diamantmodellen i mange år.

publisering

Stiftelse krever at forskere deler gammel forskning før de får nye penger

Det innvendes noen ganger at også gratistidsskriftene må finansieres. Det er riktig, men også et dårlig motargument. Å etablere og drive tidsskrift med genuint åpne publiseringsmodeller vil nemlig koste en brøkdel av pengene som i dag går til de store forlagene. 

Det er fint mulig for de store institusjonene å få til om de samarbeider, med litt hjelp fra regjeringen.

Sannsynligvis vil endringen tvinge seg fra av seg selv. Den voldsomme økningen i antall tidsskrift og publiserte artikler har satt systemet med fagfellevurderinger under stort press, ifølge en kunnskapsoppsummering fra NIFU på oppdrag fra Forskerforbundet. 

Det er rett og slett ikke nok fagfeller til å gjøre dette gratisarbeidet. Undertegnede har selv en artikkel inne som er sendt til 70 fagfeller som alle har takket nei.

Publisering

Professor foreslår maks én artikkel per forsker i året

Fremfor å vente på sammenbruddet, kan den norske forskningsverdenen være med å bygge opp bærekraftige alternativer nå. Det vil være bedre og billigere for alle — bortsett fra forlagene.

Det krever mot å si nei til den tradisjonelle forlagsbransjen. De meste kjente og prestisjefylte tidsskriftene kan bli utilgjengelige for norske forskere, og det medfører et brudd med den rådende forskningspolitikken.

BOTT-rektorene går nå foran. Regjeringen og de andre norske forsknings­institusjonene bør la seg inspirere og følge etter.

Det er på høy tid å satse på diamantmodellen.

Debatt ● Marit Moe-Pryce

Det er tid for KI-dugnad