Det er tid for KI-dugnad

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Det akademiske publiseringssystemet knaker i sammenføyningene på grunn av flommen av artikler i omløp som er av lav kvalitet eller regelrett falske. Problemet har blitt omtalt globalt og også her til lands med økende intensitet de siste par årene etter at KI for alvor har fått fotfeste. 

Mange seriøse tidsskrifter opplever nå en markant økning av innsendte artikler, flere har rapportert om opp mot 40 prosent årlig. 

Det er alvor nå. Publiseringssystemet trenger akutt førstehjelp, og det i form av en akademisk dugnad.

publisering

120 tidsskrifter «svarte­listet» internasjonalt. Godkjent i Norge

Eksplosjonen i KI-genererte, eller «hallusinerte» referanser gjør at mange akademikere nå oppdager referanser til seg selv og artikler eller bøker de aldri har (men kanskje burde ha) skrevet. Atter andre oppdager at fagfellerapporten de mottar virker å være skrevet av KI.

Denne utviklingen betyr at både forskere, forskningsinstitusjoner — og vi som jobber med akademisk publisering nå stiller følgende presserende spørsmål: Hvem har ansvaret for å hindre at slikt «akademisk» søppel får legitimitet og publiseres? 

I debatten som går i sosiale media peker mange på det åpenbare: Redaktørene og fagfellene. Vel og bra, men det holder ikke. Hva med forfatterne selv og forlagene?

Debatt ● Tove Godskesen

Navnet mitt på en artikkel jeg aldri skrev — med data som aldri fantes

Jeg mener vi må skjerpe debatten om ansvarsfordelingen. 

Først og fremst har forfattere selv et åpenbart ansvar for hvordan de benytter KI. De må være ekstra nøye med å vurdere og sjekke bruken. De må være transparente og redegjøre for hvilke programmer som er benyttet og hvordan. De må dessuten være tydelige på hva konsekvensene av slik bruk er for artikkelen de sender ut i verden. 

Likeledes må fagfellene ta sin del av ansvaret og bidra litt ekstra: i tillegg til å sikre akademisk kvalitet må de sjekke at riktige referanser er riktig benyttet og i tilstrekkelig grad. De må bidra med stikkprøver av litteraturlistene, flagge språkbruk og annet som kan indikere uredelig bruk av KI, og være kritiske til egen bruk av KI i dette arbeidet.

Tidsskriftredaktørene må likevel ta brorparten av ansvaret for å luke ut tvilsomme og falske artikler før de blir sendt til fagfeller. Bare slik kan vi hindre at den allerede påtrengende fagfelletrettheten blir en endemisk utmattelse. 

Slurv og juks må dessuten få konsekvenser: det bør vurderes en form for informasjonsdeling mellom tidsskrifter om artikler hvor det slurves, enten det er uaktsomt, med forsett eller overlegg. 

Redaktørene må videre være oppdaterte på hvordan de såkalte papirmøllene (også omtalt som artikkelfabrikker), opererer og undergraver forskning. De må forebygge juks gjennom å kontinuerlig sikre og oppdatere egne rutiner. De må også bidra til opplysning, og til at deres respektive fagmiljøer blir gjort oppmerksomme på utfordringene vi står overfor.

Debatt ● Rektorene ved NTNU, UiO, UiB og UiT

Er tiden kommet for et oppgjør med måten vi i dag publiserer?

Forlagene har sluppet bemerkelsesverdig lett unna kritikk for dårlig og uredelig bruk av KI. Forretningslogikken deres har tatt en kraftig dreining fra fokus på kvalitet til kvantitet. Det skal publiseres mer, raskere og mer kostnadseffektivt. Denne dreiningen kommer i stor grad som en direkte konsekvens av politikernes avgjørelser om å prioritere åpen publisering. 

Språkvask og korrekturlesning var kanskje forlagenes første salderingspost i lønnsomhetens navn. Gammeldagse «språkvaskere» som kryssjekket siteringer og autentisiteten av referanser forsvant, og slik ble i praksis hele arbeidet med å kvalitetssikring av forskningen flyttet over på redaktørene. 

I min stilling har jeg sett språkvasken fra forlagene på nært hold i en årrekke. Den er i hovedsak mekanisk og på ingen måte tilstrekkelig for å avdekke bruk av KI. 

Kunstig intelligens

Forskere fant nesten 300 artikler med falske referanser

Det gikk greit en stund, men så kom papirmøllene og KI og muliggjorde snarveier og juks i stor skala. Fagmiljøene kan ikke lengre holde stand alene. 

Forlagene tjener fortsatt store penger på publisering, og må ansvarliggjøres. Fagmiljøene må stille krav til forlagene slik at det tekniske sluttproduktet holder et nivå som sikrer kvalitet og redelighet. Språkvask må inkludere kvalitetssjekk av innhold.

Så enkelt og så vanskelig. 

Debatt ● Maja Nordtug og Solveig Topstad Borgen

Fagfellevurderingskrisen er krise for yngre forskere

Ser jeg inn i spåkula, så ser jeg at hallusinerte referanser snart er historie. KI blir bedre, og både redelige forskere og juksemakere vil snart vite å luke ut slike hallusinasjoner før artiklene sendes inn til tidsskriftredaksjonene. 

Det er ingen grunn til å juble, for konsekvensen er at det blir enda vanskeligere for redaktører og fagfeller å avdekke uredelig og dårlig bruk av KI.

Jeg har tidligere argumentert for at dersom vi skal få bukt med papirmøllene, så må markedet de opererer i bort. Dette markedet er den delen av publiseringssystemet som stemoderlig ofte omtales som publish or perish. 

I så måte er det muligens en god nyhet at KI kanskje kan bidrar til at publish or perish imploderer. For mens falske og dårlige artikler velter inn til tidsskriftredaksjonene, så forsvinner også logikken bak publish or perish. 

publisering

Slik lever feilaktig forskning videre. Diskrediterte studier sitert mange tusen ganger

For hva betyr det at et tidsskrift har en akseptrate på 10 prosent når 50 prosent av innsendelsene var søppel i utgangspunktet? Hva betyr Impact Factor når tidsskriftene presses til å publisere stadig mer for å mette forlagenes behov for inntekter? Hvordan vet man hvilke tidsskrift som er målbærende eller legitime i et svulmende hav av tidsskrifter når selv ikke Publiseringsutvalget vet? 

Hva betyr antall siteringer eller publikasjoner på CV-en når mange nå takket være KI har både tre- og firesifrede tall? 

Disse målstørrelsene må nødvendigvis miste mye av sin betydning i vurderinger rundt akademisk rekruttering og avansement. Dermed bidrar dagens utvikling gledelig nok til å undergrave publish or perish. 

Skjer det, vil også forlagenes forretningsmodeller igjen måtte ta en ny dreining, forhåpentligvis tilbake til kvalitet fremfor kvantitet.

Mens vi venter på at KI skal gjøre jobben for oss må redaktører, forfattere, fagfeller og forlag sammen utøve førstehjelp for å berge den delen av publiseringssystemet vi faktisk ønsker å beholde. 

publisering

Forlagene tjener milliarder mens forskerne jobber gratis: — Helt ko-ko

Vi må jobbe for at dagens publikasjoner i seriøse tidsskrifter består kvalitetens lakmustest. I sikkerhetsbransjen snakkes det ofte om sveitserostmodellen i risikohåndtering av komplekse risikoscenarioer hvor det ikke finnes én enkelt løsning. Summen av mange tiltak tetter sikkerhetshullene. 

Ansvaret for å redde forskningssystemet og kvaliteten i akademisk publisering kan ikke plasseres hos redaktørene alene. Vi trenger en akademisk sveitserost — et dugnadsarbeid der alle, inkludert og kanskje særlig forlagene, må ta en aktiv rolle i kvalitetssikringen for å demme opp mot papirmøller, uredelighet og slurv som til sammen er i ferd med å tvinge hele publiseringssystemet i kne.

publisering

Han avslører forskningsfusk: — Skremmende omfang