Debatt ● Helge Holden
Den evige «tulledebatten» og universitetenes autonomi
Universitetene er ansvarlige for å utdanne den arbeidsstyrken Norge trenger. Dersom det ikke skjer, tror jeg folk har liten forståelse for vår autonomi, og politikerne vil gripe inn.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Sommerens store snakkis i akademia var Høyres Peter C. Frølichs melding på Facebook der han karakteriserte en del masterstudier ved universitetene som «tullefag».
Diskusjonen tok fyr som en tørr gressbrann. Temaet passet perfekt for sommeren. Det var lett å ha en mening om det, det involverer verken penger eller geografi, og mange av oss kan tenke — er mitt fag et «tullefag»? Eller kanskje heller — hvorfor mitt fag ikke er et «tullefag».
Noen valgte den lettvinte påstanden at ingen fag er «tullefag». Statsråden karakteriserte påstanden som «skremmende autoritær». Khrono slo til og med stort opp at en med «tullefag» i masteren hadde fått jobb etter to måneder.
I en tid med lav arbeidsledighet er det knappest en nyhet. Og uansett hvilken mastergrad man tar, er det få som går rett inn i en jobb der man bruker masteren direkte.
Diskusjon om eventuelle «tullefag» er ikke noe nytt. De fleste ungdommer har denne diskusjonen når de skal velge studier, og rundt middagsbordet er det sikkert mange samtaler om «nyttige studier» og hvilken jobb som studiet kan lede til. For ungdommene er dette harde realiteter — her bestemmer mange hva de skal gjøre i hele sin yrkesaktive karriere. For oss er dette våre akademiske spesialiteter, og vi har jobb.
Nå er det en stor forskjell om en stortingsrepresentant i et opposisjonsparti og statsråden uttaler seg om konkrete studier. Politikere er nok raskere enn universitetsfolk til å fange opp det som rører seg hos folk, og i motsetning til oss skal de gjenvelges. Universitets- og høyskoleloven er krystallklar, og paragraf 2—2 sier bl.a.
Universiteter og høyskoler har ellers rett til å utforme sitt eget faglige og verdimessige grunnlag innenfor de rammene som er fastsatt i eller med hjemmel i lov.
Universiteter og høyskoler kan ikke gis pålegg eller instrukser om
a. læreinnholdet i undervisningen
b. innholdet i forskningen eller i det kunstneriske og faglige utviklingsarbeidet.
Men virkeligheten er ikke så enkel. En sektor som hvert år mottar nesten 50 milliarder kroner over statsbudsjettet vil bli fulgt tett. Og vi så hvor langt autonomien rakk da Nord universitet ville legge ned Nesna som studiested — da grep regjeringen inn og endret loven slik at universitetene ikke lenger kan bestemme over studiesteder.
Departementet kontrollerer sektoren gjennom utviklingsavtaler, styringsdialog, tildelingsbrev og fremfor alt — bevilgningene. Ifølge Khrono vil departementet ta bevilgninger fra dem som i henhold til departementets krav ikke leverer godt nok, og gi pengene til andre utdanninger eller institusjoner.
Universitets- og høyskolerådets leder, Tor Grande, rektor ved NTNU, karakteriserte i Khrono dette som et paradigmeskifte. Med mindre årskull vil myndighetene få både behov for og muligheter til å presse sektoren ytterligere. Universitetene er ansvarlige for å utdanne den arbeidsstyrken Norge trenger.
Dersom det ikke skjer, tror jeg folk har liten forståelse for vår autonomi, og politikerne vil gripe inn.
Det er flere områder som peker seg ut som kritiske. Vi utdanner for få kandidater innen realfag og teknologi, dvs. STEM-fagene (science, technology, engineering, mathematics), se artikkel i Khrono. Videre er flere viktige språkfag truet. Her er selvsagt ikke problemet bare universitetenes tilbud, men mer kritisk er (fra)valgene elevene gjør i skolen.
Selv et helprivat universitet som Harvard har sett at myndigheten har kraftige virkemidler: Ved å nekte utenlandske studenter visum, kan myndighetene strupe Harvards viktigste ressurs, nemlig studentene. Videre har de stanset føderale forskningsprosjekter, og dermed stopper også mye av forskningen helt opp. Det har vist seg at fondsmidlene som har gjort Harvard rikest i verden, ikke uten videre kan røres på grunn av givernes restriksjoner på bruken.
I mange år var søkertallene til petroleumsstudiet ved NTNU korrelert med oljeprisen.
Sist, men ikke minst, er Harvard forsiktige med å uroe nåværende og fremtidige donatorer, og Harvard fremstår som bundet på armer og ben. Nå er det anlagt flere søksmål her, så siste ord er ikke sagt ennå, men det viser at autonomien ikke er så opplagt som man skulle tro.
Men jokeren i diskusjonen om tullestudier er studentene — politikere kan mene at et studium bare er tull, og universitetene kan holde fast i de samme studiene — men kommer det ikke studenter, er studiet dødt og må legges ned.
Det er ingen tom realitet. Studentene er ofte raske til å oppfatte om det er en interessant jobb i vente etter studiet og handler deretter. I mange år var søkertallene til petroleumsstudiet ved NTNU korrelert med oljeprisen.
Et annet aspekt som ikke er drøftet så langt, er fornuften i å ha svært spesialiserte studieprogrammer som får politikere til å ta frem karakteristikkene. Da jeg satt i styret på NTNU, ønsket ledelsen å redusere antall studieprogrammer, mens fagmiljøene alltid ønsket å lage nye programmer. Nye programmer gir synlighet, men jeg mener det er gode grunner til å ha færre, men bredere studieprogrammer.
En oppflising av fagområder er lite gunstig fordi det kan føre til en lite produktiv konkurranse internt. Det er stort sett de samme studentene man konkurrerer om. Små studieprogrammer, ofte drevet av entusiastiske og dyktige fagpersoner, er ikke særlig robuste og vil lett medføre revirtenkning.
Det er bedre med færre og bredere studieprogrammer som tillater større frihet i valg av kurs.
Problemet er selvsagt å kunne synliggjøre overfor studentene alle de interessante fagene og spesialiseringene man kan tilby. Men uansett tror jeg vi er tjent med bredere studieprogrammer.
Det er ikke spesielt skremmende at en opposisjonspolitiker finner noen fag tullete. Det er klart at universitetene selv bestemmer hvilke fag de skal undervise i, men vi beholder bare vår autonomi så lenge samfunnet får de kandidatene det trenger.
Om det ikke skjer, er det vår autonomi som kommer til å vike. Og uansett hva politikerne og universitetene bestemmer, er det studentene som har siste ordet her.
Endringslogg: I første versjon av debattinnlegget sto det at Peter C. Frølich er nestleder i Høyre. Det er han ikke. Dette er endret 25. september kl 07:18.