«Tulledebatten» — sett fra Europa

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Høyre har tradisjonelt vært opptatt av utdanning. Partiet har også hatt et relativt prinsipielt forhold til hvilken makt offentlige myndigheter bør utøve: langt fra fraværende, men relativt tilbakeholdende. Ikke minst har Høyre hatt en klar oppfatning av hvilket verdigrunnlag samfunnet bør bygges på.

Derfor er Høyres innspill om høyere utdanning i denne valgkampen spesielt forstemmende. Hvis Erna Solberg er sitert riktig, ønsker Høyre sterkere statlig kontroll over universiteters og høyskolers prioriteringer for å tvinge dem til å prioritere «nyttige» studier. 

Helt nylig gikk Petter Frølich, som tross alt sitter i partiledelsen, et skritt videre og sier at Norge har for mange «tullestudier».

politikk

Høyre-topp vil «tulle­studier» til livs: — Er det keiserens nye klær?

Frølichs utspill er blitt møtt med mye berettiget kritikk, men likevel har et bredere europeisk perspektiv manglet i debatten. Det finnes klare europeiske utsagn om hvilke formål utdanning har og hvilke(n) rolle(r) offentlige myndigheter bør spille. Disse normene har Norge vært med å fastsette, ikke minst som medlem av Europarådet og Bolognaprosessen/EHEA — European Higher Education Area.

En rekommandasjon Europarådets ministerkomité vedtok i 2007 gjør det klart at utdanning ikke har ett enkelt formål. Å bidra til økonomisk velvære er et av formålene med utdanningen, men det er ikke det eneste. 

Utdanning skal også forberede studenter og elever på å bli aktive medlemmer av demokratiske samfunn, bidra til deres personlige utvikling og gi samfunnet en bred og avansert kunnskapsbase.

Debatt ● Heidi Østbø Haugen

Tullestudier, Frølich?

Disse formålene utfyller hverandre, siden mange av kompetansene som gjør oss godt kvalifisert for arbeidsmarkedet også gjør oss godt egnet til å delta aktivt i det bredere samfunnslivet og bidrar til vår personlige utvikling. Analytisk evne, evne til å arbeide som en del av en gruppe og gode kunnskaper i fremmedspråk er bare noen av mange eksempler. 

Rekommandasjonen understreker videre at høyere utdanning og forskning bør sees på som en strategisk investering, og at offentlige midler bør utgjøre en betydelig del av den samlede finansiering av sektoren.

I 2020 vedtok EHEAs ministerkonferanse en uttalelse om akademisk frihet, og fire år senere vedtok ministrene én om de øvrige fem akademiske grunnverdiene (akademisk integritet, institusjonsautonomi, studenters og ansattes deltakelse i styringen av høyere utdanning, offentlig ansvar for høyere utdanning, og høyere utdannings eget offentlige ansvar).

Uttalelsen fra 2024 understreker blant annet at institusjonene bør være i stand til å ivareta sine oppgaver uten utilbørlig innblanding samt kunne foreta sine egen prioriteringer hva angår organisering, økonomi og personalpolitikk samt akademiske prioriteringer. Disse er for øvrig de fire elementene i autonomi-indeksen til European University Association. 

Den samme uttalelsen understreker at offentlige myndigheter har et ansvar for å legge forholdene til rette for at universiteter og høyskoler kan utføre deres oppgaver innen utdanning, forskning og samfunnsengasjement (outreach).

Forholdet mellom offentlige myndigheter og institusjoner er på papiret greit, siden de første har ansvar for utdanningssystemet og de siste for egen virksomhet. I praksis er det mange gråsoner, og disse vil bli diskutert i lang tid fremover. 

utdanning

NTNU-professor gir Høyre-topp delvis rett om «tullestudier»

Uttalelsen fra 2024 understreker da også behovet for konsultasjoner og dialog mellom offentlige myndigheter og høyere utdanningsinstitusjoner.

At offentlige myndigheter har et overordnet ansvar for utdanningssystemet, innebærer at de kan sette prioriteringer. Prioriteringene kan imidlertid ikke være ensidige — Europarådets rekommandasjon understreker myndighetenes ansvar for å sikre en «avansert og bred kunnskapsbase». 

Offentlige myndigheter har full rett til å bevilge midler og iverksette tiltak for å styrke høyere utdanning i deler av landet hvor de måtte mene at dette trengs, og de har full rett til å etablere programmer for å styrke spesielle fagområder. De kan derimot ikke se bort fra kvalitetskrav, og en styrking av enkelte fag bør ikke være så ensidig at andre fag dekkes utilstrekkelig.

Ikke uventet er både humaniora og en del samfunnsfag overrepresentert i Høyres eksempelsamling. Det vitner om et snevert og kortsiktig nyttebegrep. 

Debatt ● Morten Tønnessen

Farvel, sivilisasjon. Et innlegg i «tullestudier»-debatten

At ikke alle kan være humanister, som Erna Solberg skal ha sagt, er en selvfølge. For den sakens skyld kan heller ikke alle være realister eller ingeniører. 

Argumentet er derfor krampaktig, og det minner litt om argumenter i stilen «vi kan ikke hjelpe alle» i flyktningdebatten når det som menes, egentlig er at vi ikke skal hjelpe noen.

Frølichs utspill har utløst sammenligninger med Trump. Selv om utviklingen i USA er svært bekymringsfull, finnes det kanskje en mer nærliggende europeisk sammenligning: Orbáns Ungarn. 

I 2018 trakk regjeringen der lisensen for kjønnsstudier ved både offentlige og private universiteter. I praksis ble kjønnsstudier derfor forbudt. Som kjent har regjeringen i Ungarn også truffet en rekke andre tiltak mot høyere utdanning, og landet er ikke et som noe norsk parti bør ønske å assosieres med. 

Det er vel heller ikke Høyres hensikt, men Frølichs utspill gjør sammenligningen nærliggende.

At det ikke er grunnlag for store studenttall i alle fag, betyr ikke at fagene er «tullete» eller unødvendige. Hvilke fag som plutselig blir dagsaktuelle, kan endre seg fort, og dagsaktuelle behov kan bare tilfredsstilles hvis man har et grunnlag å bygge på. 

For å ta bare et par eksempler fra humaniora og samfunnsfag: Da oljekrisen kom i 1973, var det få i Norge som forsto den arabiske verden. Da Russland invaderte Ukraina i februar 2022, var det få her i landet som hadde spesialkunnskaper om ukrainsk samfunn og språk. 

Universitetet i Oslo har nå opprettet studietilbud i ukrainsk, men samtidig er det som inntil for et tiår eller to siden var et svært bredt studietilbud i «perifere» språk og kulturkunnskap ved norske universiteter, blitt nokså drastisk redusert.

Debatt ● Kristin Clemet

«Tulledebatten» fortjener å komme inn på et bedre spor

Da den daværende Arbeiderpartiregjeringen i 1987 lanserte et program for fornyelse av offentlig forvaltning, valgte den slagordet Den nye staten. Slagordet var sikkert nærliggende, om ikke originalt. I opphavet ligger også problemet. Ingen med innflytelse i statsapparatet virker å ha visst at begrepet var belastet, og ingen i pressen stilte så vidt jeg vet spørsmål om hvorfor regjeringen brukte et slagord som tidligere var brukt av Mussolini og Salazar.

Samtidig som Høyre synes å ønske sterkere offentlig styring med høyere utdanning, sier partilederen at det ikke er statens oppgave å utpeke «vinnerne i næringslivet». Den logiske sammenhengen mellom argumentene er ikke opplagt, men så er kanskje logikk også et «tullefag»? Det kan også være verdt å minne om at finanskrisen i 2008 ikke ble utløst av at finansfolk hadde forlest seg på etikk.

Debatt ● Per Øyvind Torvik

Norge trenger flere «tullestudier», ikke færre

Offentlig ansvar for høyere utdanning og forskning kan ikke begrenses til dagsaktuelle næringslivsbehov. 

Argumentene for at offentlige myndigheter har et ansvar for høyere utdanning og forskning har mye til felles med argumentene for offentlig støtte til kultur og idrett: disse områdene beriker oss som mennesker. 

Høyere utdanning og forskning skal bidra til å gi oss noe å leve av, men også til å gi oss noe å leve for. Høyre utdanning skal bidra til å gi oss et samfunn vi ønsker å leve i, og ikke bare et næringsliv vi måtte ønske å arbeid i. 

Et bredere utsyn basert på partiets verdikonservative røtter kunne ha reddet Høyre fra å demonstrere så åpenlyst hvorfor «tullefag» er viktige.

Kommentar

Tove Lie: Nå må vi slutte å tulle