«Tulledebatten» fortjener å komme inn på et bedre spor

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Stortingsrepresentant Peter Frølich (H) har, i et lite innlegg på sosiale medier, reist spørsmål om hvorvidt vi har for mange «tullestudier» i Norge.

Han traff ikke helt klokkerent, men det gjør jammen ikke alle kritikerne hans heller.

Kritikken som reises, er gjerne todelt: For det første bør ikke politikere omtale noen studier som «tull», og for det andre bør ikke politikerne styre innholdet i universitetenes studietilbud. Universitetene skal være autonome og frie.

Men forsknings- og høyere utdanningsminister Sigrun Aasland (Ap) skyter langt over mål når hun kaller Frølichs hjertesukk for «skremmende autoritært». Å trekke frem Trump og Orban, som enkelte andre gjør, virker bare komisk. Ingen behøver å se lenger enn til Danmark, der den rød-blå regjeringen ikke holder seg tilbake for å styre sektoren langt stammere enn før.

politikk

Høyre-topp vil «tulle­studier» til livs: — Er det keiserens nye klær?

Jeg har alltid ment at det er et problem at sektoren, altså de høyere utdanningsinstitusjonene, er så lukket. Det kan høres paradoksalt ut, siden det selvsagt ikke foregår noe hemmelig der. Men sektoren er innadvendt i diskusjoner om seg selv, og den er så kompleks at de færreste utenfor sektoren fullt ut forstår hvordan den er organisert, styrt og finansiert.

Og en utenforstående må jo bli veldig forvirret av å lese det Aasland sier til Klassekampen. Hun er altså ekstremt oppgitt over Frølich, hvoretter hun sier følgende:

«For det første så skal ikke politikere gå inn og peke på tema og fag som de ikke liker eller mener er unyttige. For det andre så skal vi selvsagt prioritere innenfor høyere utdanning, og det gjør vi også. Arbeiderpartiet er svært tydelige i våre prioriteringer av fag vi vet at framtida har stor bruk for.»

Bare et par dager etterpå kan vi lese i Khrono at regjeringen «vil ha mer alternativ utdanning av barnehagelærere», og i Arbeiderpartiets program fremkommer det at partiet vil «trappe opp antall nye studieplasser på områder som er viktige for arbeidslivet».

Hvordan skal en vanlig leser forstå dette? At det både er skremmende autoritært og helt selvsagt at politikerne blander seg inn i institusjonenes studietilbud?

utdanning

NTNU-professor gir Høyre-topp delvis rett om «tullestudier»

Sannheten er at norske høyere utdanningsinstitusjoner er sterkt vevet inn i staten. De er underliggende etater i Kunnskapsdepartementet, og de styres gjennom instrukser, budsjetter, tildelingsbrev, utviklingsavtaler og styringsdialoger. Det legges stor vekt på institusjonenes faglige frihet og autonomi, men tilknytningsformen er ingen garanti for at det ikke kommer statsråder som vil blande seg mer inn. For 20 år siden var det tilløp til en debatt om å velge en annen tilknytningsform, med større armlengdes avstand, men den gangen var dét en debatt som var «forbudt».

Men det kan ikke være tvil om at staten, gjennom alle disse styringsvirkemidlene, rent faktisk påvirker og «intervenerer» i institusjonenes autonomi, både når det gjelder utdanning og forskning.

I parentes bemerket kan vi vel også si at institusjonene selv også kan komme til å be om mindre autonomi og mer styring, dersom de ser seg tjent med det.

Men altså: Politikerne har i høy grad meninger om hva slags studier institusjonene skal tilby.

Sist ble det drøftet i forbindelse med den såkalte Utsynsmeldingen. Her ble det understreket at det økonomiske handlingsrommet for institusjonene vil bli mindre i årene som kommer, og at de derfor må prioritere mer. Og Stortinget mente at institusjonene særlig måtte prioritere helsefag, IT og områder som er viktige for det grønne skiftet. Og skal dette prioriteres opp, må altså noe annet prioriteres ned – med mindre man greier å utnytte ressursene langt mer effektivt enn i dag. Stortinget var også veldig opptatt av arbeidslivsrelevans, slik også Frølich er. Bakgrunnen er blant annet at vi på en del viktige områder kan få knapphet på arbeidskraft.

Frølich har helt rett i at det har kommet mange studier, programmer og emner i høyere utdanning som smykker seg med ulike moteord. Noen av disse «buzzordene» brukes nok i et forsøk på å tiltrekke studenter – andre for å tekkes politikerne. I forbindelse med behandlingen av Utsynsmeldingen var for eksempel «bærekraft» svært viktig, og det merkes tydelig på institusjonenes studietilbud.

Frølichs hjertesukk kan sees som en oppfordring til institusjonene om å prioritere mer og bedre. Men han burde vært mer opptatt av kvalitet enn av relevans.

Kommentar Tove Lie

Nå må vi slutte å tulle

Institusjonene skal riktig nok være opptatt av arbeidslivsrelevans. Det er helt selvsagt, og på noen områder er det soleklare behov. Men generelt vil det være vanskelig for politikerne å forutse hva som vil være relevant om noen år. Selv har jeg noen ganger tenkt på hva Stortinget ville ha ment om Utsynsmeldingen, hvis den ble behandlet i dag – altså bare et par – tre år senere. Mitt tips er at temaet sikkerhet da ville stått sentralt.

Derimot tror jeg det kan være grunn til å stille spørsmål ved kvaliteten på mange av de nye studietilbudene. Man kan spørre om alle disse nye temaene, som for eksempel mangfold og bærekraft, er forankret i etablerte disipliner og etablert vitenskap? Hva skal i så fall «mangfold» være forankret i? Og i hvilken grad er det snarere en form for politisk aktivisme?

Mitt inntrykk, og her er jeg en amatør, er at det forsøkes etablert nye «disipliner» som bidrar til å «akademisere» utdanninger som tidligere ikke var akademiske, men på en måte som gjør at det må kunne stilles spørsmål ved kvaliteten.

Det er i denne forstand at jeg mener at det er mulig å reise spørsmål ved hvorvidt vi har fått for mange «tullestudier», altså studier som ikke holder tilstrekkelig akademisk kvalitet. Det er en debatt som akademia, institusjonene og statsråden burde være interessert i.

Det er mange grunner til at denne typen «akademisering» har skjedd de senere år. En av dem er at terskelen for å få status som universitet har sunket drastisk.

At vi har mange universiteter, behøver ikke i seg selv være et problem. Mange land har mange flere universiteter pr capita enn vi har i Norge uten at det forringer kvaliteten. Men i praksis har det blitt et problem i Norge, og ett av dem er at universitets- og høyskolesektoren ikke lenger er så differensiert som den burde være.

For mange ser på det klassiske breddeuniversitetet som selve gullstandarden som de vil strekke seg etter. Men problemet er at det kan svekke, snarere enn å styrke, de etablerte profesjonsstudiene.

Debatt ● Pia Cecilie Bing-Jonsson og Stephan Hamberg

Tull om «tullestudier»

Debatten om «tullestudier» kan komme inn på et bedre spor. Noe av det vi bør spørre om, er hvordan forbindelsen egentlig er mellom «buzzord-studiene» og de etablerte disiplinene. Greier de klassiske disiplinene å tilpasse seg nye samfunnsmessige utfordringer, slik de bør gjøre – eller finnes det opp nye «disipliner» som ikke holder tilstrekkelig høy akademisk kvalitet?

Mitt tips og håp er at strammere økonomiske rammer og det nye finansieringssystemet vil hjelpe institusjonene til i større grad å prioritere bort studietilbud med lav kvalitet og få studenter. Det stiller større krav til institusjonene, men det har de antagelig bare godt av. Og en debatt om kvalitet er selvsagt bare av det gode.

Innlegget sto først på Civita.no