Debatt ● Trond Blindheim og Tom Karp
En universitetsdrøm krever realistiske rammer
Skal Kristianias universitetsmål være troverdig, må det baseres på reelle investeringer i de ansattes forskningstid. Ikke på en forventning om at de ansatte skal dekke inn ressursgapet gjennom merarbeid.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Det er en ambisiøs strategi at Høyskolen Kristiania skal bli et universitet, men det er langt mer krevende å sikre det finansielle og strukturelle fundamentet for en slik transformasjon enn å vedta selve målet. Ved høyskolen observerer vi i dag utfordringer knyttet til den strategiske gjennomføringen.
Når universitetsambisjonen ikke følges av nødvendige prioriteringer, oppstår det et kritisk gap mellom mål og midler. Dette ansvaret skyves i økende grad over på den enkelte ansatte, noe som kan få uheldige konsekvenser for både arbeidsmiljø og faglig kvalitet.
Som Michael Porter har uttalt, handler strategi vel så mye om hva man velger bort som hva man velger å gjøre. Styret og ledelsen ved Kristiania ser imidlertid ut til å stå i en krevende spagat mellom motstridende krav.
Samtidig med universitetsambisjonen søker institusjonen søker maksimal student-gjennomstrømning, et høyt internasjonalt forskningsnivå, økt ekstern finansiering og omfattende undervisning- og formidlingsaktivitet.
Dette skal realiseres ved en institusjon der antallet studenter per faglige årsverk ligger 3—4 ganger over snittet for offentlige universiteter.
Når de overordnede valgene uteblir, må de faglige ansatte selv håndtere krysspresset. Resultatet er en situasjon der forskere må forsøke å balansere økte krav til vitenskapelig produksjon med en undervisningsbelastning som avviker fra standardene i universitetssektoren.
Det finansielle fundamentet for private høyskoler i Norge hviler i stor grad på studieavgifter og høy produksjon av studiepoeng. Dette står i en utfordrende motstrid til universitetskravet om tung forskningsinnsats.
For å finansiere forskningstiden som kreves for å bli et universitet, må institusjonen enten ha en betydelig kapitalbase eller en statlig grunnbevilgning på linje med de offentlige universitetene.
Når ingen av disse er på plass, blir den økonomiske strategien basert på at undervisningsinntektene skal subsidiere forskningen. Dette skaper et uholdbart effektivitetskrav: De ansattes undervisningsbelastning er betydelig mer enn kolleger ved offentlige universiteter.
Dette regnestykket går sjelden opp uten at det går på bekostning av enten utdanningskvaliteten eller de ansattes arbeidsforhold.
Dagens situasjon fremstår som utfordrende, og vi frykter at universitetsløpet kan bli forsinket som følge av varslede innsparinger. Mens veien mot akkreditering krever en opptrapping av forskningstid, ser vi i dag tydelige tegn til det motsatte.
Det oppstår et paradoks når kravene til akademisk leveranse øker samtidig som de ansatte fratas tiden som kreves for å innfri dem.
Når den faglige staben pålegges flere undervisningsoppgaver og mer ekstern finansiering av forskning, reduserer det handlingsrommet for FoU-arbeid. Det oppstår et paradoks når kravene til akademisk leveranse øker samtidig som de ansatte fratas tiden som kreves for å innfri dem.
Uten en justering av rammevilkårene risikerer universitetsmålet å bli en uoppnåelig visjon fremfor en realistisk plan.
I arbeidet med å legitimere de ekspansive ambisjonene har den faglige ledelsen ved høyskolen i Forskerforum trukket paralleller til Massachusetts Institute of Technology (MIT). En slik analogi mellom en norsk privat høyskole på sparebluss og en av verdens mest ressurssterke institusjoner med 27 mrd. dollar i kapitalreserve og tilgang til titalls nobelprisvinnere, vitner om en manglende institusjonell selvinnsikt.
Det finnes ingen empiri som tilsier at rammevilkårene ved Høyskolen Kristiania i dag er konkurransedyktige i en universitetskontekst. For å oppnå universitetsstatus må rammebetingelsene ligge tettere opp mot det de andre universitetene har, ikke bevege seg i motsatt retning.
God ledelse i akademia handler om å sikre samsvar mellom ambisjon og ressursbruk.
Skal universitetsmålet være troverdig, må det baseres på reelle investeringer i de ansattes forskningstid, ikke på en forventning om at de ansatte skal dekke inn ressursgapet gjennom merarbeid.
Vi opplever i dag en økende avstand mellom strategiske beslutninger og den faglige hverdagen. Mens det budsjetteres med vekst, opplever mange en hverdag preget av krysspress og frykt for ikke å kunne innfri forventningene.
