Debatt ● Trine B. Haugen

Formidlingens pris

Institusjonene må legge til rette for at formidling av høy kvalitet dekker bredt uten at honorar avgjør hva som skal formidles, skriver Trine B. Haugen.

Trine B. Haugen , professor emerita, OsloMet
Det at et fåtall akademikere får godt betalt for sine foredrag kan neppe brukes som ‘evidens’ for en generell grådighetskultur. Men det bør uansett diskuteres hvordan de akademiske institusjonene (bedre) skal forvalte sin formidlingsoppgave, mener professor emeritus Trine B. Haugen.
Publisert Sist oppdatert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Oppslag i Khrono nylig viser eksempler både på hva akademikere kan få for å holde foredrag, og at noen får svært godt betalt. Dette er uttrykk for grådighetskultur, kommenterer professor emeritus Ole Didrik Saugstad, og forteller om sin egen mer beskjedne honorarpraksis. Det at et fåtall akademikere får godt betalt for sine foredrag kan neppe brukes som ‘evidens’ for en generell grådighetskultur. Men det bør uansett diskuteres hvordan de akademiske institusjonene (bedre) skal forvalte sin formidlingsoppgave.

Formidling inngår i formålet for universiteter og høgskoler, ifølge Universitets- og høgskoleloven, og en av oppgavene er å «bidra til å spre og formidle resultater fra forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid». I utlysningsmal for førsteamanuensis og professor ved OsloMet er ‘formidling av forskningsresultater både til fagmiljøer og samfunnet for øvrig’ en av arbeidsoppgavene som kan inkluderes. En rask sjekk av stillingsannonser for førsteamanuenser og professorer ved universitetene, viser at formidling kun av og til nevnes som en oppgave.

Institusjonene viser innimellom at de synes formidling er viktig, på individnivå f.eks. via formidlingspriser og uttelling i lønnsforhandlinger. På institusjonsnivå arrangeres det kurs i formidling og er bygget ut avdelinger med samfunnskontakt som hovedoppgave. Men for den enkelte forsker kan det være uklart hvor formidling hører hjemme på arbeidsplanen. Forskningsrådet var tidlig ut med å etterspørre ulike typer formidling i rapporter, inkludert den populærvitenskapelige, som viser forpliktelsene også for disse aktivitetene.

I kommentarene fra attraktive formidlere nevnes fritid, sidegjøremål og rolle, og også at det ikke tas honorar for å formidle blant forskningspartnere. Men hvor lett er det å definere hva som er sidegjøremål eller hvilken rolle man har? Skal formidling som sidegjøremål rapporteres i Cristin og etter hvert Nasjonalt vitenarkiv, og hvilken institusjon skal da krediteres?

Men hvor lett er det å definere hva som er sidegjøremål eller hvilken rolle man har? Skal formidling som sidegjøremål rapporteres i Cristin og etter hvert Nasjonalt vitenarkiv, og hvilken institusjon skal da krediteres?

Trine B. Haugen

For UF-stillinger er undervisningen relativt klart definert – og prioritert - blant arbeidsoppgavene, mens tid til forskning ofte oppfattes som mangelvare. Hvor kommer formidlingsoppgavene inn? For mange er det ikke forventninger til formidling andre steder enn på forskningskongresser, ved egen institusjon eller blant samarbeidspartnere. Annen type formidling blir drevet av egen motivasjon, ambisjon og ikke minst etterspørsel. Mange vil nok også mene at formidling er en opplagt del av det å drive forskning, også den mer allmennrettede. Dette kan ofte være gode nok drivkrefter, men hva gjør institusjonene for å oppfylle formidlingsoppgavene de er forpliktet til å gjøre?

Hvordan stiller institusjonene seg til at ‘event’-byråer tilbyr - og tjener på - institusjonenes fagfolk som foredragsholdere innen fagfelt institusjonene har brukt ressurser på å bygge opp? Hvordan legger institusjonene til rette for at ansatte og studenter deltar i samfunnsdebatten, som også er en oppgave i UH-loven? Akademikerne på f.eks. Talerlisten er gode og attraktive formidlere, som utvilsomt ofte deltar i samfunnsdebatten. Andre oppfyller også disse kriteriene; er gode formidlere og samfunnsdebattanter uten å be om eller tilbys honorar.

Formidling av forskning, både til fagfellesskapet og til allmennheten, er svært viktig uansett fagfelt og uavhengig av betalingsevne hos oppdragsgivere. Det vil alltid være noen områder som er mer tidsaktuelle enn andre, og formidlingstalentet vil variere. Institusjonene må legge til rette for at formidling av høy kvalitet dekker bredt uten at honorar avgjør hva som skal formidles. Samtidig må akademisk frihet vernes og tilliten til de ansattes vurderingsevne være høy.

Powered by Labrador CMS