Forsknings­rådets rolle i framtida — seks råd

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

I 1985 uttalte den daværende kultur- og vitenskapsministeren at «I dag er […] fristelsen for politikerne til å tråkke i forskernes bed større enn noensinne, — dels fordi forskningen har fått større politisk betydning, men også fordi vi lytter til Sirene-rop fra mange forskere og forskningsinstitusjoner om klarere retningslinjer fra myndighetene om hva man skal forske på». Et av datidens grep var å sikre at departementene i større grad kanaliserte sine midler gjennom forskningsrådene for å sikre at myndighetene ikke opptrådte som overordnede autoriteter i spørsmål som hadde med faglig interesse og kvalitet å gjøre.

Regjeringa gjennomgår nå Forskningsrådets rolle i forskningssystemet. For noen er dette en anledning til å stille spørsmål ved om vi faktisk trenger Forskningsrådet, eller hvorvidt det burde være flere forskningsråd med ulike oppgaver. Ved universitetet OsloMet mener vi at Forskningsrådet utgjør et viktig mellomnivå i forskningssystemet som er av stor nytte for samfunnet. Derfor må Forskningsrådets kjerneoppgaver styrkes. Her er seks råd til hva det da bør legges vekt på.

forskningsrådet

Lav tillit til Forsknings­rådets eksperter: — Ville ikke gitt så slett vurdering på en bachelor­oppgave

1. Forskningsrådet bør være en pådriver for forskning samfunnet trenger, og sikre at denne forskningen holder så høy kvalitet som mulig. Samfunnet trenger både forskning som gir langsiktig faglig utvikling som møter samfunnets utfordringer, nysgjerrighetsdrevet grunnleggende forskning, problemdrevet, og brukerinitiert forskning. Forskningsrådet har oversikt over fagfelt og fagmiljøer, sektorer og samfunnsmessige prioriteringer, og de har et system for å tildele forskningsmidler. Dette gir Forskningsrådet et helhetlig perspektiv på forskningssystemet og mulighet til å vekte hensyn mellom forskningsmiljøene og bevilgende myndigheter. Forskningsrådet har derfor en viktig rolle som pådriver for i å balansere ulike forskningsformål og å sikre at forskning av høy kvalitet finansieres. Forskningsrådets kapasitet på dette området må derfor både ivaretas og forbedres.

2. Forskningsrådets rolle som en kunnskapsbasert rådgiver for forskning og forskningspolitikk må ivaretas og videreutvikles. Forskningsrådet er godt posisjonert til å se helheten i forskningssystemet og hvordan ulike deler av dette samspiller. Dette gjør dem i stand til å gi råd til både forskningsmiljøer og departementer som finansierer forskning. For at Forskningsrådet skal kunne utøve denne rollen kreves det at de har en stor grad av autonomi, og kan fremme sine råd uavhengig av politisk ledelse.

3. Forskningsrådet rolle som møteplass og felles arena bør utnyttes bedre enn i dag. Forskningsrådet er godt posisjonert til å lage arenaer der prosjekter med tilgrensende tematikk kan presentere status i sitt eget arbeid. Slike arenaer bidrar til at det dannes nettverk, de stimulerer til tverrfaglig samarbeid, samarbeid med næringsliv, og samarbeid med offentlig- og frivillig sektor. De kan også bygge broer til internasjonale samarbeidspartnere. Denne rollen har over tid vært nedprioritert. Det er nå på tide å styrke denne rollen.

Debatt ● Margareth Hagen

Har ikke universitetene en forsknings­strategisk rolle?

4. Ett samlet forskningsråd er en styrke for å kunne ivareta disse kjerneoppgavene. Et samlet råd gir en spesielt synlig merverdi når samfunnsutfordringene blir stadig mer komplekse, og krever kunnskapsutvikling og innovasjon på tvers av fag og sektorer. Forskningsrådets kombinerte roller, som pådriver for forskning samfunnet trenger, som møteplass og felles arena, og som kunnskapsbasert rådgiver, understøtter hverandre. Disse rollene gir innsikt og helhetsforståelse som nyttiggjøres best av ett Forskningsråd.

5. Medvirkning er avgjørende. God involvering av forskningssektorene er avgjørende for å utvikle treffsikre virkemidler og å gi gode forskningspolitiske råd. Vi er urolig for at Forskningsrådets organer for medvirkning (porteføljestyrene) tar beslutninger og strategiske valg på et svært overordnet nivå, og at den tette kontakten med fagmiljøer og brukere av forskning svekkes. OsloMet ser at porteføljestyring kan gi noen gevinster i samordning av ressurser, men er likevel bekymret over at ulempene ikke synes å være godt nok vurdert og kompensert. OsloMet anbefaler at porteføljestyringsmodellen evalueres med særlig vekt på hvordan modellen bidrar til forankring og medvirkning.

Debatt ● Nils H. Korsvoll og Marte C. W. Solheim

AYF: Hugs garantien i Arendal, Hoel!

6. Ressurser må benyttes der de utgjør en forskjell. Gjennom sine strukturer bidrar Forskningsrådet med å velge ut de gode prosjektene. Merverdien med Forskningsrådets oppfølging av de samme prosjektene er svært liten. Forskningsrådet må identifisere områder der deres arbeid er viktig for Forskningsrådets formål og minimere arbeid der det ikke er det.

Universitetet OsloMet ønsker et sterkt forskningsråd. Da er det viktig at kjerneoppgavene prioriteres og at Forskningsrådet gis rammer for å utøve disse godt.

Tanja Storsul

Meiner forskings­politisk uvisse og lite stabile vilkår har prega arbeidsåret