Vis meg ditt kontor

Har rektor i glass og ramme på kontoret

Overingeniør Henriette Vaagland forteller at hun ofte blir satt til å rydde i gamle gjenstander. — Dukker det opp fine gamle greier, så tar jeg vare på dem.

Hun har kanskje bare en vegg, men den veggen er til gjengjeld godt oppfylt. Og rett utenfor vinduet har hun skogen der hun finner bjørnedyrene hun forsker på.
Publisert

— Hvorfor har du et bilde av rektor på kontoret?

FAKTA

Vis meg ditt kontor

  • I en artikkelserie presenterer Khrono kontorer i akademia.
  • Har du et kontor eller en kontorplass du ønsker å vise fram — eller kjenner du noen som burde være med i kontorserien? 
  • Ta kontakt med redaksjonen@khrono.no

— Hallo, han er jo sjefen! Alle må jo ha det! Det ble skiftet ut umiddelbart da Anne Borg gikk av. Det er viktig å ha bilde av sjefen, det setter han nok pris på. Jeg regner med alle kontorene har bilder av rektor. Har du ikke sett det før?

— Nei, det er faktisk første gangen.

— Det er det verste jeg har hørt.

Det står mye rart på kontorer rundt omkring, slik som gamle båndopptakere og bilder av rektor.

Så skal det sies at det ikke er det eneste jeg ikke har sett på et universitetskontor tidligere, men som har sin naturlige plass hos Henriette Vaagland ved NTNU, slik som barneboken Lille larven Aldrimett.

FAKTA

Henriette Vaagland

Arbeidssted: Institutt for biologi, NTNU

Stilling: Overingeniør

Har hatt kontoret i rundt fire år.

— Vi har hatt sommerfugleutstilling. Jeg har så mange kule studenter, og så dukket det opp en kar som var så interessert i sommerfugler. Vi måtte jo ha skikkelig litteratur. Det er tung faglitteratur! Det stemmer alt som står inni der. Tok den med hjemmefra, alle har jo vært gjennom den. Du har den vel, du også?

— Ja, vi har vel to eller tre versjoner.

— Det stemmer, alt det som står. De spiser og spiser og står på, forpupper seg og klekker. Det er det livet handler om for den gjengen der. Alle studenter har et forhold til den boken. Men jeg har barnebøker om bjørnedyr også! 

For ordens skyld: Bjørnedyr er ikke det samme som bjørn. Dette er små krabater på halvannen millimeter.

— Det er veldig morsomt å se på at de kravler og kryper i mikroskopet. Og så er det jo verdens tøffeste dyr. Vi har prøvd å legge dem i gammastråler som tilsvarer en tur til mars, det gikk helt fint. La dem på flytende nitrogen, det gikk bare godt. De kan tørkes og ligge 30 år i mose, og så legger du mosen i vann og vips!

Både den moderne klassikeren «Den lille larven Aldrimett» og Spiderman-kostymet er brukt i undervisning og formidling.

— Det er ikke kakerlakkene som overlever når det smeller?

— Nei, det er bjørnedyrene. Og så er de så lette å finne! Det er bare å gå ut og hente en mosedott utenfor her. Legger den i vann, rører godt rundt og så er bunnfallet fullt av liv.

Dette er ikke et sted å være om du lider av insektfobi.

— Jeg skrøt av min antikke albuesnegle-samling! Jeg fikk dette av min nå avdøde professor. Her er det materiale fra 1901. Det der er tungene til sneglene. De er lengre enn dyret selv og har tenner. Tennene er verdens sterkeste naturlige materiale, sterkere enn kevlar og diamant. 

De eldste albuesneglene er datert 1901...
...og mikroskopet avslører en tunge med skarpe tenner.

Det finnes også varianter av større dyr i rikt omfang inne på kontoret. Slik som pattedyr og fugler i bamseform.

— Er det mest for ungene du har med de kosedyrene?

— Nei, det er det slettes ikke. Jeg har til og med vært med på demensrunde på sykehjem som del av den kulturelle spaserstokken med de fuglene. Da hadde jeg også med ordentlige utstoppede fugler på tube.

— På tube!?

— Vi har sånne pleksiglasstuber med utstoppede fugler. Skulle alle studentene som går kurs tatt på dem, hadde de gått i oppløsning.

— Ah. Jeg tenkte på påleggstuber jeg. I all verden, nå har det klikket for dem, liksom.

Det er mye dyr på Vaaglands kontor, også av den typen en gjerne finner på et barnerom.

— Nei, du, jeg skjønner den. Men alt her har en historie. Jeg er jo ansatt som ingeniør, og vi har ofte jobben med å rydde i gamle greier. Dukker det opp fine gamle greier, så tar jeg vare på dem.

— Slik som en gammel båndopptaker?

— Ja, den er kongebra. Se her, her ser du hvordan fuglen plystrer. Det kommer fra båndopptakeren. Vi har en fuglekasse utenfor der, det er noen ledninger og noe greier der, det er en fuglekasse med kamera og greier. Vi fikk det ikke til i år, da. Jeg er ikke så praktisk anlagt. 

— En ingeniør som ikke er praktisk anlagt? Den har jeg ikke hørt før?

— Nei, jo, jeg er ikke så god på data. Jeg er god på rydding og det praktiske. Jeg var i Femunden i går med tollekniven min. Jeg bruker å dra den samme vitsen som kollegaen min tok en gang. Trenger ikke å dra til Svalbard og Serengeti for å dra på feltarbeid. Vi har jo høgskoleparken. 

— Hva er den haugen med nøkkelbånd?

— Det er feltluper! Jeg bruker å ha dem med meg når jeg er ute. Mest botanikere som bruker det, men det er sånt som jeg gir bort til jul.

— Det der er ikke akkurat et vanlig kaffeservise på et kontor?

Vaaglands kaffe- og tehjørne.

— Det er en flott tysk kanne jeg har fått av en iransk student. Supertøft, og sånn passe retro og harry.

— Ikke bare det, men det er intet mindre enn to tekanner her?

— Hallo, vi har i hvert fall fire. Og her er det et veggteppe laget av kaffeposer fra et prosjekt i Tanzania.

Kontoret deler Vaagland med en kollega.

— Er det utfordrende å måtte være stille?

— Nei, til og med jeg som liker å skravle, klarer å holde munn, tror jeg i hvert fall, når jeg må.

— Du la vekt på tror?

— Ja, nei, jeg får kjeft innimellom ja.

Via et par digresjoner ender samtalen på Frøya, en øykommune utenfor Trøndelagskysten mest kjent for lakseoppdrett, men også for et stort landskapsvernområde utsatt for alt som kommer rekende inn fra Atlanterhavet.

— Jeg jobber en del på øyene der med søppel og skrot. Hatt mye fokus på plast i havet og plast i matfatet, og dette er gress fra stranden på Mausundvær som knitrer når du tar på det.

Gress fra stranden på Mausundvær, en øy utenfor Trondheim, som knitrer av plast når en tar på det.

— Du fyller bokstavelig talt opp kontoret ditt med søppel?

— Ja, rett og slett. Har også et søppelreir, men det er utlånt til museet.

— Ingen som reagerer på lukten?

— Nei, ingen som reagerer på det.

— Du skal ikke sette noe på lager?

— Nei, det er det nok av andre som gjør. Når du setter ting på lager, glemmer du at du har det. Det som er her, er det jeg bruker. Det blir veldig personlig. Jeg ser de nyansatte har ingenting på veggene, og selv om jeg skjønner at det er avleggs å jobbe slik, så er det jo mye hyggeligere.

Fem kjappe

— Hvordan ville du klart deg i et åpent kontorlandskap?

— Ja, jeg hadde nok klart meg godt i åpent landskap. Liker å være sammen med mine kjekke kolleger og syns det er stusslig når min kontor-makker er på hjemmekontor/reise/møter dagen lang. Her har vi jo åpent kontorlandskap for to og møtebord til fire — med vinduer uten persiennene nede og utsikt til grønt gress og fuglekasse attpåtil.

— Bortsett fra PC-en og telefonen, hva er det viktigste du har på kontoret

— Kaffekoppen min. Stor affeksjonsverdi! En gave etter en måneds telt- og feltjobb på Bjørnøya med favoritt-professoren min.

— Hvor viktig er det for deg at kontoret er ryddig?

— Jeg har litt rydde-tvangstanker og må å ha et eget system med alle remediene mine. Mulig det ikke ser så ryddig ut i og med at jeg har fullt hus. Men jeg tror i alle fall selv jeg vet hvor alt er.

— Hjemmekontor eller jobbkontor — hva foretrekker du?

— Hjemmekontor er oppskrytt! Jeg foretrekker absolutt jobbkontor. Man får jo ikke godt arbeidsmiljø om alle er hjemme

— Hva forteller kontoret om deg som person?

— Kontoret mitt forteller nok at jeg er biolog som har mye feltarbeid og formidlings-stunt. Alt her i hyllene hos meg har en jobb-historie. Antikke albuesnegletunger, tørr mose med bjørnedyr i og fjæras huggorm på sprit kan man jo få bruk for når som helst i min bransje.

Powered by Labrador CMS