Hva skal Norge med tolkeutdanning?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

(Navn på forfatterne nederst i innlegget)

De siste ukene har Khrono publisert flere innlegg som på ulike måter gir et bilde av OsloMet som en institusjon som søker monopol, makt og penger, og for øvrig driver vilkårlig praksis. Bildet stemmer ikke med virkeligheten, og i dette innlegget vil vi som jobber ved tolkeutdanningen, plassere tiltakene på tolkefeltet i en større profesjonaliseringskontekst.

Hva skal man med tolker? Tolking er nødvendig for å sikre lik tilgang til offentlige tjenester i tilfeller der det er en språkbarriere. Manglende tolking eller dårlig kvalitet på tolkingen svekker rettssikkerheten, kan føre til lang saksbehandlingstid, økte kostnader og – i verste fall – være en fare for liv og helse. Det ligger dermed et stort ansvar på den som yter offentlige tjenester, og det fordrer at alle ledd i tjenesteytelsen er profesjonaliserte. Kunnskapsdepartementet har det overordnede ansvaret for å legge til rette for tolking til og fra norsk og andre talespråk i offentlig sektor, og det arbeides med en tolkelov som en del av oppfølgingen av NOU 2014:8 Tolking i offentlig sektor – et spørsmål om rettssikkerhet og likeverd.

Debatt ● Sarah J. Paulson

Vi trenger flere kvalifiserte tolker i offentlig sektor

Bukken og havresekken? Det er viktig at relevante studier tilbys flere steder i et så langstrakt og mangfoldig land som Norge. Tolkeutdanningen ved OsloMet er svært positive til at fagmiljøet i Bergen nå utvides med flere tilbud i tolking på Høgskulen på Vestlandet. Som kjent forvaltes tilgrensende disiplin, autorisasjonsprøven i oversettelse (tidligere translatøreksamen) av Norges Handelshøyskole i Bergen på delegasjon fra Kunnskapsdepartementet. Høgskolen i Agder, som har fagoversetterstudiet (som ikke automatisk fører til tittelen statsautorisert oversetter), er også en samarbeidsaktør. OsloMet har siden 2007 hatt ansvar for å ha et permanent, landsdekkende tilbud om tolkeutdanning. Det tildelte mandatet var resultat av en åpen konkurranse mellom utdanningsinstitusjoner. Dette mandatet er verken monopol eller gitt OsloMet til odel og eie, det er et ledd i profesjonalisering av et yrke som trenger standardisering og lovregulering.

Situasjonen i dag er dessverre langt fra tilfredsstillende med hensyn til tolking i offentlig sektor. Omkring 2/3 av alle tolketjenester i offentlig sektor utføres av ufaglærte. Det er gjort, og gjøres, en rekke tiltak for å profesjonalisere tolkeyrket. Opprettelsen av Nasjonalt tolkeregister i 2005 var ett av flere tiltak som ble iverksatt for å gjøre det enklere for tolkebrukere å finne frem til tolker med dokumenterte kvalifikasjoner. Til tross for dette er altså den største utfordringen på feltet fortsatt at det benyttes ufaglærte. I løpet av de påfølgende årene ble det besluttet å samlokalisere autorisasjonsprøve, tolkeutdanning og Tospråktesten ved OsloMet – dette ble vurdert som viktig for å sikre helhet og en samordnet vurderingspraksis. Tolkeutdanningen finansieres imidlertid via studieplasser, og ligger til et faglig institutt (IST), mens autorisasjonsprøven og Tospråktesten forvaltes administrativt og har ekstern finansiering.

(les videre under AnnonseN)

Bli varslet om
debatt og nyheter
Last ned Khrono-appen og få varsel om de viktigste debattinnleggene og de viktigste nyhetssakene.
-

Tolkeyrket befinner seg fortsatt i en profesjonaliseringsprosess, og mangler den viktigste delen – en lovregulering av hvem som kan utøve tolkeyrket. Nasjonalt tolkeregister (som drives av IMDi) er et viktig steg på veien. At utøvere innen tolkefeltet debatterer innplasseringen i kategori, og at det knives om plassen i de øverste kategoriene i registeret, er egentlig et godt tegn – det betyr at tolkebrukere har begynt å se verdien av kvalifiserte tolker. Det er IMDi som vurderer hvilken utdanning som kvalifiserer til oppføring i Nasjonalt tolkeregister. Alle undervisningsinstitusjoner står frie til å lage et utdanningstilbud som IMDi kan godkjenne som grunnlag for oppføring i registeret.

Debatt ● Hanne Mørk

OsloMet sitter på alle sider av bordet når det gjelder tolkenes inngang til arbeidsmarkedet

Det er udiskutabelt at utdanningen i tolking i norsk offentlig sektor skal vektlegge norsk som ett av tolkespråkene, samt inngående kjennskap til offentlig sektor i Norge. I noen tilfeller kan OsloMet innpasse enkelte emner fra utenlandsk utdanning dersom det sammenfaller med tilsvarende emner i bachelorprogrammet, forutsatt at studenten dokumenterer språkkombinasjonen norsk og tolkespråket. Flere av våre studenter er allerede erfarne tolker med relevant utdanning og gjerne statsautorisasjon. De ser tydelig nytten av å formalisere denne kunnskapen, trives med å være i et læringsfelleskap hvor de videreutvikler sin kompetanse og de anser utdanning som et viktig ledd i profesjonaliseringen av tolkeyrket. Vi har selvfølgelig også studenter som er studietrette.

Hva gjør Tolkeutdanningen? Svært gode kunnskaper i to eller flere språk er nødvendig for å kunne utføre tolking, men det er langt fra eneste kriterium for å bli en kvalifisert og profesjonell tolk i det offentlige Norge. Det stilles høye krav til etikk, samfunnsforståelse, reflektert kunnskap om komplekse kontekster, evnen til å veksle mellom tolkemetoder som simultan og konsekutiv tolking samt trenet hukommelse, mestring av notatteknikk, koordinering av samtaler og gode samarbeidsevner, for å nevne noen. Både utdanning og praksis skal til for å møte disse kravene.

I dag tilbys bachelor i tolking i offentlig sektor som et fireårs deltidsstudium som tilsvarer et treårs fulltidsstudium på 180 studiepoeng, ved OsloMet, Institutt for internasjonale studier og tolkeutdanning. Har studentene bestått eller senere består den statlige autorisasjonsprøven, kan de søke om å innplasseres i kategori A, den øverste av fem kategorier. I Khrono den senere tid siteres bachelorstudenter på at de har hatt en forventning om å oppnå statsautorisasjon ved fullført BA. Studentene har imidlertid aldri blitt forespeilet eller lovet autorisasjon ved endt studium. Man må ha både BA og bestått autorisasjonsprøve for å innplasseres i den høyeste kategorien. Et naturlig ledd i en profesjonaliseringsprosess er at det stilles krav til at yrkesutøverne tar utdanning innen yrket. Dette gjelder også allerede praktiserende yrkesutøvere med høy kompetanse ervervet gjennom andre studier og lang erfaring. For oppføring i Nasjonalt tolkeregister må denne kunnskapen formaliseres gjennom testing og utdanning.

Debatt ● Hanne Mørk, statsautorisert tolk

OsloMet har selv en stor det av ansvaret for at det er for få «kvalifiserte» tolker i Norge

Hva er autorisasjonsprøven? Autorisasjonsprøven i tolking er en svært krevende prøve, der minimum 80 prosent av den skriftlige og 85 prosent av den muntlige delen skal være bestått fra norsk til tolkespråket og vice versa. Vel å merke er statsautorisasjonen en frittstående prøve. Tatt i betraktning at Norge ønsker høyt kvalifiserte spesialister med utenlandsk utdanning velkommen i norsk arbeidsliv, både ved å stimulere studentutveksling og rekruttere forskere og andre med kritisk kompetanse fra utlandet, er det bare rimelig at personer med språkkompetanse og utenlandsk tolkeutdanning får anledning til å autorisere seg i Norge. Kvaliteten sikres nettopp ved at nåløyet er trangt. Det kreves stor innsats og høy kompetanse for å bestå prøven.

En del gjenstår på overordnet plan når det gjelder profesjonalisering av tolkeyrket. Politisk og samfunnstrukturelt bør det ryddes opp i utstrakt bruk av ufaglærte personer og i opplæringen av offentlige tolkebrukere. Det er også viktig å innføre kommunikasjon via tolk som tema i alle relevante profesjonsutdanninger.

Da dekanen i sitt innlegg i Khrono tok til orde for bedre finansiering for å imøtekomme behovet for flere tolker i flere språk, ble OsloMet anklaget for monopolisme. I realiteten er tolkeutdanningen plassert i en finansieringskategori som ikke tar høyde for at tolking er et ferdighetsfag. Ferdighetstrening krever flere ressurser enn det som er tilfellet for andre utdanninger som tolkeutdanningen er plassert sammen med. 70 prosent av emnene i bachelorprogrammet har praktiske øvelser og observasjon som arbeidskrav og vårt ønske er at kategoriplasseringen skal gjenspeile dette. Adekvat finansiering vil også kunne gi oss større fleksibilitet til å tilby flere emner på flere språk der det er behov for tolker, og på sikt – emner for tolker i språk der det ikke er grunnlag for å tilby bachelorgrad.

Debatt ● Sarah J. Paulson

OsloMet har ikke monopol på utdanning av tolker

Vi har et genuint ønske om å imøtekomme behovet for kvalitetssikring og utdannelse av en svært viktig yrkesgruppe som daglig ivaretar en sentral funksjon i store deler av offentlig sektor.

Forfatterne er ansatte ved Tolkeutdanningen ved OsloMet: Susanna Calvert, Maria Abad Colom, Tatjana Radanović Felberg, Randi Havnen, Aurore Gilberte Francine Haugneland Leveque, Anne Birgitta Nilsen, Antra Prane-Sundby, Gry Sagli, Silje Margrete Ohren Strand og Rasa Ziburkute