Debatt ● vilde Alstad

Jeg sitter på det synkende lærerskipet

Vi må legge bort tanken om at lærere er supermennesker som brenner så mye mer for jobben sin enn andre yrkesgrupper, skriver lærerstudent Vilde Alstad.

Illustrasjonsfoto fra klasserom
En kan ikke betale ned huslån med engasjement og idealisme som valuta. At lærere brenner for jobben må ses på som noe positivt, og ikke erstatning for verdig lønn, skriver Vilde Alstad.
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Da jeg søkte meg inn på lektorutdanningen i Bergen for fire år siden, var reaksjonene fra folk rundt meg «Lærer, det kunne jeg aldri ha blitt!». Nå er det ikke bare de rundt meg som tenker det, de fryktede tankene har sneket seg inn hos meg og.

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

Download on the App Store Tilgjengelig på Google Play

Ferske tall fra Samordna opptak viser at færre og færre søker seg til lektorutdanninga. Det er veldig synd, men dessverre lite overraskende med tanke på hvor lite attraktivt det er å bli lærer i dag.

For det virker ikke veldig fett å bli lærer når lønnsnivået stadig svekkes, og det samtidig neppe hjelper å streike.

Da er det ikke rart at det ventes ny storstreik i lærersektoren til sommeren. Det er forståelig at de som utdanner neste generasjon tar til gatene når de gang på gang tråkkes på i lønnsforhandlinger. For det virker som at folket har bestemt seg for at landets lærere får nok lønn for strevet – og mere til.

Dette kjenner jeg allerede selv som lektorstudent.

For hvis man først drister seg ut på et vors og klager litt over lærerlønna, kommer det kommentarer som at vi ikke trenger så mye lønn. Hvorfor? Fordi lærere brenner for jobben. Røpe-alarm: En kan ikke betale ned huslån med engasjement og idealisme som valuta. At lærere brenner for jobben må ses på som noe positivt, og ikke erstatning for verdig lønn.

Og misforstå meg rett, for jeg bryr meg om ungdommen. Men å være lærer virker per dags dato som at man må oppdra ungdommene alene, samtidig som foreldre og media kjefter på deg fordi du ikke bryr deg nok.

Det er bare toppen av kransekaka. Visste du at som lærer har man nå ansvar for å vurdere om elever kan være eventuelle terrorister. Tenk det, jeg skal undervise i diktanalyse og må samtidig tenke på om guttene på bakerste rad pønsker på å skyte ned folk på Bryggen.

Det er forståelig at vi som skal være tett på ungdommen, forventes å gjøre dette, men det finnes kun åtte timer i løpet av en arbeidsdag – selv for en lærer. Da er det ugunstig å stadig lempe nye arbeidsoppgaver på overarbeidede lærere.

Slikt bidrar neppe til å heve søkertallene til en studieretning i fritt fall.

Og det bidrar heller ikke til å motivere bekymrede studenter til å fullføre et studieløp hvor dystre fremtidsutsikter i dag er premien. Det føles som om jeg som lærerstudent sitter på et synkende skip, med kun kjeft å få til kai.

Det spekuleres i hva som er grunnen til de tragiske søkertallene til lærerutdanningene. Årsaksgrunnlaget er selvfølgelig sammensatt, men en ting er sikkert: Holdningen til læreryrket må forbedres.

Vi må legge bort tanken om at lærere er supermennesker som brenner så mye mer for jobben sin enn andre yrkesgrupper. Vi må tenke på dem som helt vanlige mennesker som drar på jobben sin, for å gjøre nettopp det, jobben sin.

Men det synkende skipet som lærerutdanningen er i dag må pumpes for vann, og det raskt. Det krever først og fremst at rikspolitikerne kommer seg på dekk.

Innlegget ble først publisert i Studvest.

Powered by Labrador CMS