Kommunene må bidra mer for praksisstudentene

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

I årene som kommer vil kommunene være hovedarena for helsetjenester, sosialt arbeid og forebyggende arbeid. Denne utviklingen er tydelig i både helse- og velferdspolitikken og i befolkningsframskrivingene. Likevel er det et paradoks at ansvaret for å ta imot og gi relevante praksisstudier av høy kvalitet til studenter innen helse- og sosialfag, ikke er lovfestet for kommunene.

I spesialisthelsetjenesten har sykehusene en tydelig, lovpålagt plikt til å bidra i utdanningen av fremtidens fagfolk. Kommunene har ingen tilsvarende forpliktelse, utover å tilby praksisplasser dersom en utdanningsinstitusjon ber om det. 

Debatt ● Sigve Næss Røtvold

Når studiedrømmen koster mer enn den smaker

Resultatet er at utdanningsinstitusjonene ofte må forhandle om praksisplasser år for år, avhengig av lokale prioriteringer, økonomi og kapasitet. Dette er svært ressurskrevende for utdanningsinstitusjonene og det skaper uforutsigbarhet og risiko for varierende kvalitet på praksisstudiene for studentene. 

Dette er en dårlig ordning ikke minst tatt i betraktning av at et formål med nye retningslinjer (RETHOS) har vært tettere samarbeid mellom praksisfeltet og utdanningsinstitusjonene for helse- og sosialfagene.

Et godt psykososialt læringsmiljø for helse- og sosialfagstudenter i kommunale praksisstudier, krever en bred tilnærming. 

lærerutdanning

Slik lærer de studentene å møte det virkelige livet

Kommunene må ha dedikerte kontaktpersoner og praksiskoordinatorer med tid og mandat til oppfølging, noe som skaper forutsigbarhet for alle parter. Veiledere må ha avsatt tid i arbeidsplanen, og de må få opplæring og støtte i rollen. Studentene må også møtes som fremtidige kollegaer, ikke midlertidige gjester. 

For den enkelte kommune innebærer dette også å skape gode læringsmiljø gjennom å ta imot flere studenter samtidig for å styrke både kvalitet og trivsel i praksisstudiene.

Dersom studentene opplever mulighet til å ha en meningsfull fritid med trygge boforhold, tilgang til kulturtilbud, idrett og sosiale møteplasser, vil det kunne være avgjørende for om kommunen blir et sted praksisstudenten ønsker å komme tilbake til som ferdig utdannet.

Siden høsten 2022 har Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse (HK-dir.) lyst ut midler som landets utdanningsinstitusjoner kan bruke til å bistå den enkelte student som er i praksisstudier langt unna campus til å få dekket bo- og reiseutgifter. NTNU har søkt om, og fått innvilget, støtte i tre omganger. 

Slik ordningen er organisert i dag, er det imidlertid utfordringer relatert til tidsramme for bruk av midlene. Tiden man får fra tildeling til sluttrapportering blir kort, og det blir vanskelig å bruke midlene på de tidligste praksisstudieperiodene i studieåret. 

NTNU

Fakulteter må betale tilbake 11 millioner

I tillegg til midler til bo- og reisestøtte til studentene, har utlysningene fra HK-dir tidvis også inkludert midler til «tiltak for å øke antallet praksisplasser». Dette er midler som rent faktisk kunne bidratt til systematisk, strukturell og strategisk styrking av praksisstudiene i kommunene. 

I den seneste utlysningen som kom høsten 2024, var midler til dette tiltaket dessverre sterkt begrenset. For oss betyr det mindre rom for utvikling av nye praksisstudieplasser.

NSO landsmøte

Krever at studenter i praksis skal få mer økonomisk hjelp

Vi ser på ordningen med bo- og reisestøtte som et velkomment bidrag for mange studenter som ellers ville hatt ekstrautgifter knyttet til sine praksisstudier. 

Slik vi ser det, har ordningen likevel klare begrensninger ved at midlene er midlertidige og må søkes om hvert år, noe som skaper usikkerhet både for studentene og utdanningsinstitusjonene. 

Dessuten er det slik at siden rammen er fast, avhenger tildelingen til den enkelte utdanningsinstitusjon, og dermed også den enkelte student, av hvor mange utdanningsinstitusjoner som søker hvert år. I praksis betyr dette at støtten den enkelte student mottar, sjeldent dekker de faktiske kostnadene for bolig og reise.

Bo- og reisestøtte kan absolutt være en del av løsningen for bedre kvalitet i utdanningene av fremtidens helse- og sosialpersonell, men slike kortsiktige, individuelle støtteordninger blir, uten tydelige strukturer og forpliktelser hos kommunene, som å sette plaster på et beinbrudd.

Når kommunenes ansvar for praksisstudenter ikke er lovpålagt, blir det lett noe som prioriteres bort i trange budsjetter. En lovfesting vil gi både tydelig ansvar og nødvendig ressursallokering. 

Det handler ikke om å pålegge mer byråkrati, men å sikre at fremtidens helse- og sosialpersonell får den læringen i praksisstudier de trenger — og at pasienter og brukere møter fagfolk som er trygge i rollen.

profesjonsutdanning

Måtte ut med 13.000 i husleige då ho hadde praksis

Gode praksisstudier er ikke bare til nytte for studentene. Kommunene får mulighet til å rekruttere, teste ut og utvikle fremtidige medarbeidere. I en tid med rekrutteringsutfordringer er det en strategisk investering å gi studentene en god start på arbeidslivet — i kommunen.

Dersom vi ønsker et bærekraftig helse- og velferdstilbud, må vi ta hele utdanningen på alvor. Det betyr at kommunene må pålegges å bidra — og at de får rammer til å gjøre det på en god måte. 

Bo- og reisestøtte er fint (og aller helst administrert av Lånekassen), men tiden er inne for å tenke større: Gi kommunene midlene, ansvar og forutsigbarhet til å bygge helhetlige og attraktive praksisstudiearenaer for fremtidens fagfolk.

Fra arkivet

Regjeringen skal dekke reise- og boutgifter for studenter i praksis