Legeutdanning ved UiS - det klart mest rasjonelle

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Et bredt flertall er enige om at flere leger bør utdannes i Norge, og jeg har selv vært med på å skrive medisin-merknader i Stortinget. Å la studentene ta mer av utdanningen hjemme, vil gi dem et bedre grunnlag for møtet med den norske helsetjenesten. La oss heie på det.

Samtidig kan vi ikke være blinde for kostnadene som følger med, spesielt ikke nå. Norge står midt i en alvorlig koronakrise, der det brukes enorme summer på å redde folks liv, helse og arbeidsplasser. For hver krone vi nå (om så med rette) bruker, blir handlingsrommet fremover tilsvarende mindre.

Mindre handlingsrom, betyr imidlertid ikke mindre behov. Vi må derfor løse oppdraget, flere norskutdannede leger, med mer begrensede midler.

les også:

Helse Vest demper muligheten for medisinutdanning ved UiS

Det er utvilsomt dyrere å utdanne legene våre i Norge. Infrastruktur og utstyr skal på plass og undervisningen foregår ikke bare i forelesningssalen, men også på legekontor og sykehus. Studiets tyngde og kompleksitet krever at det er få studenter per ansatt.

Dette er kostnader som uansett følger med når antall studieplasser skal utvides. Det er likevel verdt å merke seg at næringslivet i Rogaland, med noen av verdens ledende helsebedrifter i front, for UiS sitt vedkommende vil stille opp økonomisk.

Hva så med de øvrige kostnadene for å drifte en studieplass? Oslo Economics har på oppdrag fra Grimstad-utvalget, gjort gode kostnadsanalyser av de alternative modellene. Flere seksårige plasser i Norge vil være den klart dyreste løsningen (2,1 millioner per student).

UiS-modellen er på sin side 700 000 rimeligere per student! Stilt overfor valget mellom mer av det gamle til full pris, eller noe nytt og friskt til 33 prosent rabatt, ville valget for folk flest vært enkelt. Det bør det også være for AS Norge. Med 160 studenter gir UiS-modellen for eksempel 112 millioner kroner i årlig innsparing, over en tiårsperiode godt over en milliard. Kostnader bør definitivt være med i regnestykket når Erna Solberg, Bent Høie, Henrik Asheim og regjeringen diskuterer medisinutdanning.

Penger er selvsagt ikke alt, og kvalitet må ligge som en forutsetning. Mange før meg har beskrevet hvordan et studium på UiS vil representere noe nytt og banebrytende. Undervisningen vil bli mer i tråd med studentenes egne ønsker. Den praksisnære tilnærmingen vil gi bedre innsikt og kontakt med fastlegetjenesten. Teknologi og innovasjon vil få en sentral rolle.

UiS-modellen er altså ikke bare den mest rasjonelle og kostnadseffektive. Den synes også å være den klart mest faglig nyskapende, og bidrar til å løse legemangelen – raskt og treffsikkert. Gradsrett til UiS vil utvilsomt løfte kvaliteten for hele Helse-Norge, og valget burde derfor være soleklart: Flere studieplasser i medisin er tingen og Universitetet i Stavanger er stedet.