Debatt ● Marie Opdal Ulset, Jon Rasmus Nyquist og Magnus Olav Nyaas Ravnå
Når KI sitter i veggene
Er det rart at studentene bruker KI til å ta lese- og skrivesnarveier når vi konstant blir rakt så mange hjelpende robothender?
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Som de fleste som jobber i universitetssektoren tilbringer vi mange timer hvert semester med å vurdere eksamensbesvarelser. Dette havet av vanligvis mangfoldige skriverier har dog i det siste blitt mattere og glattere.
I årets bunke ser vi gjentakende setninger og formuleringer på perfekt engelsk som sier lite med veldig store ord. Andreas Birger Johansen kaller KI «Botox for hjernen» og tekstene som møter oss i år er som botoxfjes: blankpolerte, stive, og uttrykksløse.
Vi sukker oppgitt over late KI-studenter og ber dem, slik Johanson gjør, innstendig om å ikke bruke disse hjelpemidlene.
Men, hvis du setter deg i studentens sko og åpner en artikkel fra pensumlista i nettleserversjonen av Adobe Acrobat blir du raskt møtt av to ting.
Først, en stor fargerik knapp i høyre hjørne hvor det står «Spør KI-assistent,» og så, et lyseblått banner på tvers av skjermen hvor det står «spar tid med et dokumentsammendrag» og en vennlig liten knapp hvor det står «se sammendrag.»
Beveger du musepekeren dukker et nytt felt opp hvor du kan snakke med dokumentets KI-assistent og Adobe foreslår at du kan be assistenten «forenkle dette dokumentet for meg.»
Er det rart vi bruker KI til å ta lese- og skrivesnarveier når vi konstant blir rakt så mange hjelpende robothender?
I Ulsets ph.d.-prosjekt om automasjon av læring har hun studert studenters bruk av KI. Hun møtte ofte studenter som snakket om hvor vanskelig det var å unngå å bruke chatbotene.
Det var blitt så vanlig å bruke KI at det å skrive og lese for egen maskin fremstod som bakstreversk. Det virket ulogisk å bruke tid på en oppgave som kunne blitt gjort raskere med et KI-verktøy.
Ønsket om effektivitet og snarhet i studiene er ikke et fenomen som er skapt av KI. Det er også god økonomi i å etterstrebe effektivitet på arbeidsplasser, og dette markedet har KI-selskapene skjønt å utnytte. Man trenger ikke overtale verken studenter eller ansatte til å søke snarveier og effektive løsninger.
Behovet er der allerede og det blir ekstra vanskelig å styre unna når snarveiene leveres på sølvfat.
Adobe er heller ikke de eneste som holder på slik. Lignende typer påtrengende KI finner vi over alt, i Google-søk med obligatoriske KI-sammendrag og Microsofts innebygde co-pilot.
KI har i denne forstand noe til felles med andre produkter av storskalaindustri.
I en bok om soyaindustrien i Paraguay forklarer antropologen Kregg Hetherington at soyaprodukter har blitt en del av omgivelsene våre. Han forteller at når han presenterer forskningen sin opplever han ofte at publikum spør om de bør slutte å spise tofu på grunn av de uetiske sidene ved soyaindustrien.
Det virket ulogisk å bruke tid på en oppgave som kunne blitt gjort raskere med et KI-verktøy.
Til det svarer Hetherington at det muligens er å misforstå problemet. Soyaprodukter finnes nemlig overalt rundt oss, det er i foret til fisken, i klærne våre, i møblene og i bøkene vi leser.
Det er umulig å unngå, uansett hva du spiser. Soya, sier han, er til og med i veggene.
Enkelte industriprodukter skaper en verden rundt seg selv. Det er lønnsomt å produsere soya i stor skala med plantasjer som krever lite arbeidskraft, så man skaper nye bruksområder og markeder for soya. Soya bygges inn i veggene. Markedene og bruken er til for produksjonens skyld.
Nå er vi i en situasjon hvor mektige aktører jobber hardt for å bygge KI inn i veggene. Ikke fordi vi trenger KI, men fordi tek-industri trenger at vi bruker KI.
Effekten er på den ene siden at vi bruker KI nærmest uten å merke det, og på den andre at det å bruke KI er gjort til det enkleste, mens det kreves en bevisst innsats for å avstå. I tillegg til at KI-snarveier antakelig gjør oss dummere, sluker denne bruken enorme mengder vann og strøm.
Hvis vi omtaler spredningen av KI som uunngåelig, slik noen gjør, overser vi at dette er en villet utvikling drevet av politiske og økonomiske interesser, med vidtrekkende negative konsekvenser.
I mange av debattene rundt KI-bruk kommer man stadig tilbake til appeller til enkeltindivider: Studentene må skjønne at KI-bruk går ut over læringen, skribenter må unngå KI-formuleringer og forbrukere må ta KI-sammendrag med en klype salt. Vi henvender oss til individene som bruker KI og trygler dem om å avstå helt, eller bruke KI «riktig.»
Men er det en nyttig eller rettferdig KI-debatt hvis vi ikke også snakker om hvorfor KI-avhold er blitt både vanskelig og moralsk beundringsverdig?
Det vi ser i eksamensbunkene er ikke nødvendigvis studenter som mangler disiplin eller som bør innse at de gjør seg selv en bjørnetjeneste. Det vi ser er en effekt av teknologiselskaper som insinuerer seg overalt, som finner og utnytter studenters ønsker, og som gjør dette ikke for vår nytte, men for penga.
Hva gjør vi så, når KI har blitt bygd inn i veggene?
Heller enn å godta at byrden for å ta gode valg plasseres på deg og meg bør vi jobbe mot et samfunn hvor det er enkelt å ta valg som ikke beriker tech-milliardærer og bidrar til klimaendringer og naturtap. Det kan vi gjøre gjennom strengere reguleringer og ved å jobbe for å bygge det menneskelige inn i veggene.
