Debatt ● Rolf v. Olsen og Magnar ødegård

Når vi bruker penger på sensur, mister studentene noe annet

Eksamen og sensur er en viktig og nødvendig kvalitetssikring av undervisningen — men det er likevel en kvalitet som er underordnet primæroppgaven ved undervisningen, mener Olsen og Ødegård.

Rolf V. Olsen og Magnar Ødegård, Universitetet i Oslo
Med dagens eksamenspraksis bruker vi i nærheten av 40 prosent av den tilgjengelige undervisningskapasiteten på sensur, skriver Rolf V. Olsen og Magnar Ødegård, Universitetet i Oslo
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Tittelen Når vi bruker penger på sensur, mister studentene noe annet' er en parafrasering av tittelen til et av de mange innleggene i Khrono om vurderingsformer i høyere utdanning. Debatten er i noen grad utløst av de utfordringene og mulighetene som KI gir i høyere utdanning. Vi ønsker her å trekke inn en annen dimensjon i denne debatten som fortjener langt større oppmerksomhet: Hvor mye ressurser bør vi egentlig bruke på sensur?

Vi arbeider ved et mellomstort institutt. Med dagens eksamenspraksis bruker vi i nærheten av 40 prosent av den tilgjengelige undervisningskapasiteten på sensur. Dersom vi også inkluderer arbeidstimer som brukes på å kontrollere og gi tilbakemeldinger på løpende arbeidskrav, øker dette til om lag 50 prosent. I tillegg kommer de årsverkene som trengs for å administrere og gjennomføre eksamen, samt å håndtere et økende antall krav om begrunnelser og klager. I bakgrunnen hviler en antydning fra ekspertgruppa om KI i høyere utdanning om at vi må bruke enda mer ressurser på sensur — i alle fall i en forbigående fase. Vi har ingen grunn til å tro at situasjonen hos oss er vesentlig annerledes enn andre steder.

Det er lite som tyder på at universitetene vil bli tilført mer ressurser framover, og dermed må vi stille oss (det retoriske) spørsmålet: Er det pedagogisk forsvarlig eller økonomisk rasjonelt å fortsette å bruke så stor del av kapasiteten vår på å sertifisere og vurdere studentene?

Situasjonen ved vårt institutt er den samme som vi hører fra andre: Vi klarer ikke å erstatte undervisningskapasitet som blir frikjøpt eller ansette vikarer når ansatte av ulike grunner har fravær. Når noen går av med pensjon, utløser heller ikke dette automatisk at en ny stilling blir lyst ut. Instituttets økonomi forutsetter også at vi har minst like mange studenter som i dag. Hvis vi fortsetter som i dag er derfor konklusjonen at vi skal utføre de samme arbeidsoppgavene med færre undervisere. Logistikken rundt undervisningsplanleggingen blir dermed strammere, og vi må oftere finne kortsiktige ad hoc-løsninger.

Det er gode svar på spørsmålet «Hva kan vi gjøre mindre av som ikke går dramatisk utover studiekvaliteten?» som bør dominere diskusjonen om vurdering og eksamen framover.

Rolf V. Olsen og Magnar Ødegård

Dermed er vi tilbake til overskriften og den dimensjonen som vi mener at debatten så langt ikke har tatt hensyn til i tilstrekkelig grad: Undervisning, seminarer, veiledning og andre aktiviteter hvor studenter og ansatte møter hverandre er de primære aktivitetene som bidrar til studiekvalitet. Eksamen og sensur er en viktig og nødvendig kvalitetssikring av undervisningen — men det er likevel en kvalitet som er underordnet primæroppgaven.

Vi må selvsagt fortsette å finne ut av hvordan KI vil påvirke både undervisning og eksamen, og vi må fortsette å reflektere over hva som er hensiktsmessige, gode og pålitelige vurderingsformer. Men uavhengig av dette er hovedutfordringen vår framover å finne ut hvordan vi kan kanalisere ressurser bort fra sensur for å kunne bevare aktiviteter som støtter læring. Vi må derfor være forberedt på å gjennomføre tiltak for å få til en betydelig reduksjon i kapasiteten vi bruker på sensur. Noen eksempler på dette kan være å innføre kortere og mer objektive eksamensformater, bruke gruppebaserte innleveringer i større grad, benytte bestått/ikke-bestått noe mer og utvikle KI-baserte løsninger som støtte for sensur og begrunnelser.

Sensur skal selvsagt fortsatt tilfredsstille både juridiske og faglige kvalitetskriterier, men diskusjonen videre må i større grad ta hensyn til at vi må prioritere. Det er gode svar på spørsmålet «Hva kan vi gjøre mindre av som ikke går dramatisk utover studiekvaliteten?» som bør dominere diskusjonen om vurdering og eksamen framover.

Powered by Labrador CMS