Selv når vi skal bruke KI, er menneskelig kunnskap uunnværlig

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Humaniora — de menneskelige ting. Uttrykket som har sitt opphav i Ciceros begrep humanitas, beskriver ikke simpelthen det som angår mennesket, det beskriver hva som gjør oss menneskelige. Hva er vi?

Det er kanskje denne erkjennelsen som gjør at Alexander Selvikvåg Lundervold, professor i informasjonsteknologi og kunstig intelligens ved NHH, nå fremholder at nettopp humaniora burde være i førersetet i møte med KI- revolusjonen. De som kan finne en farbar rute til læring fremover, mener han, er ikke de som jobber i det praktiske; det er de som jobber med prinsippene: pedagoger, filosofer og historikere.

Jeg vil gå enda lenger. 

kunstig intelligens

NHH-professor om KI-revolusjon og læring: — Humaniora er viktigast

Vi trenger fortellere, kunstnere, språkfolk og poeter, kort sagt, de som vet hva som gjør oss til mennesker. Det betyr ikke at vi nå skal sette NHH-studenter til å lese Whitman i timen, men i en tid der alle har tilgang på KI i arbeids- og studiehverdagen, er det ikke KIs ferdigheter som gir deg et fortrinn; det er dine egne. 

Fremtidens samfunn vil trenge mennesker som kan tenke uavhengig av KI, og slik bøye den etter sin vilje.

Når 90 prosent av verdens data er blitt produsert i løpet av de siste to årene alene, er det ikke mangel på informasjon studentene lider av, det er en overflod av det. Dermed blir vår oppgave å vise dem essensen i et univers uten grenser, å lære dem å kommunisere gjennom støyen.

En NHH-student skal lære at en forhandling blir vellykket når du forhandler med motpartens hjerte, ikke bare hans hjerne, og at kunder og investorer ikke blir beveget av sjelløse powerpoints, fakta, figurer og data. Det kan hvem som helst fremskaffe på et blunk i dagens KI-verden. 

Debatt ● Thomas Hoholm

Malthe-Sørensen-utvalget slår inn åpne dører. Likevel tar de ikke i hardt nok.

Det som beveger en investor, overbeviser en kunde, eller gir dine ansatte en følelse av fellesskap, er evnen til å fortelle en historie som blir lyttet til. Historier beveger oss fordi de sier noe om oss — om deg og meg. De er unike, ikke fordi de har narrativ struktur, men fordi de er født av menneskelig erfaring, snarere enn et mønster generert på grunnlag av milliarder andre historier.

Og selv når vi skal bruke KI, er menneskelig kunnskap uunnværlig. 

Professor Lundervold forklarer at KI modellene fungerer dårlig når folk uten dyp kunnskap bruker dem til å produsere noe. Gründer Lasse Ruud beskriver hvordan KI gir deg dårlige svar hvis du prompter med dårlig språk, og at dette ikke er et teknologisk skille; det er et skille i språk, struktur og forståelse. Han argumenterer for å gjøre ‘KI-språk’ til en kjernekompetanse. 

Kunstig intelligens

KI-utvalg vil teste bruk av kunstig intel­ligens i eksamens­sensur

Men da er det ikke nok å bare trene seg i prompt-skriving. Det blir, med professor Lundervolds ord, kun å «vispe i overflaten». Når enkelte personer intuitivt er super-promptere, «KI-hviskere» kan vi kalle dem, er det fordi de har et rikt ordforråd, og en følelse for semantikk, tvetydigheter og setningsstruktur. 

Disse ferdighetene, i likhet med mange andre, er noe vi fortsatt må trene oss i, selv i de tilfellene der KI kunne gjort jobben for oss.

Faren for kognitiv underbelastning er reell, men like umiddelbar er faren for å miste troen på egne evner, spesielt for studenter. Hvis de alltid skyver de tunge tankeprosessene over på KI, taper de erfaringen med å lære av egne feil, og de mister tryggheten på at det de produserer, ikke må være perfekt på første forsøk. 

Ikke minst taper de evnen til å stole på makten i egen fantasi, en makt ingen bedriftsleder burde undervurdere: den er en forutsetning for innovasjon. Individer skaper fremtiden, sier forfatter Neil Gaiman, og de gjør det ved å forestille seg at ting kan være annerledes, at verden ikke behøver å være slik den er nå.

Debatt ● Atle Møen

Digital apokalypse no!

Historien har vist at muligheten for å skape en bedre verden avhenger av vår fantasi, særlig når vi står overfor kynisk «realisme». Slik som når det har blitt hevdet at slaveri er avgjørende for verdensøkonomien, at familien og staten vil svekkes hvis kvinner får stemmerett, eller at alternativet til apartheid er kaos.

I denne samme «realismen», hevdes det gjerne at KI gjør menneskelig arbeidskraft overflødig.

Men det er fortsatt mulig å kreve et system som tar vare på arbeidsrettigheter i møte med krefter som prioriterer profitt foran mennesker. Hvis din tanke er fri, vet du at det er vi som bestemmer hva det betyr at «KI er kommet for å bli.»

hjemmeeksamen

La inn «KI-feller» i oppgavetekst: — Eksamen bør være rettferdig

«KI er kommet for å bli» innebærer at vi nå lengter etter det menneskelige. Professor Tore Wig spår at den neste store politiske bevegelsen som springer ut av KI-revolusjonen, blir teknoskeptisisme, født av vår søken etter mening i tilværelsen. Vi føler det allerede, i den skuffende meningsløsheten bak hver søte hundevideo som er KI-generert.

«KI er kommet for å bli» innebærer at boksalget har økt de to siste årene i takt med utlån av bøker på biblioteket.

«KI er kommet for å bli», men bøkene, fiksjonen, er løgnen som forteller sannheten om hvem vi er. 

«KI er kommet for å bli», men fremtiden tilhører dem som kan temme algoritmisk intelligens med det vi innerst inne lengter etter: oss selv.

Debatt ● Thomas Dahl

Chatboter og læring

Humana — humaniora — humanissima. Menneskelig — mer menneskelig — mest menneskelig. Med grammatikk og poesi skal vi beseire kynikere og chatboter. 

Vi trenger ikke et institutt for humaniora, vi trenger et institutt for humanissima, med opprørske undervisere som rister studentene løs fra det rammeløse informasjonskaoset og, slik som John Keating fra filmen Dagen er din, finner veien inn til deres humanissima, deres mest menneskelige: 

Hva er vel godt midt i alt dette, å jeg, å liv? At du er her — at livet finnes, og identitet; at det mektige skuespillet fortsetter, og at du kan bidra med et vers.

Debatt ● Erika Eidslott og Hallgeir Gammelsæter

Slutter vi å skrive, slutter vi å lære