Debatt ● Lise Lyngsnes Randeberg
Slik kan vi få flere forskere
Samfunnet trenger flere folk med doktorgrad, for å styrke vår evne til omstilling og innovasjon. Her er fem råd til å lykkes.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Norske kandidater velger bort forskerkarrieren, særlig innen realfag, teknologi og enkelte profesjonsfag. Nesten halvparten av nye doktorgradsstipendiater er internasjonale, og om lag halvparten av disse forlater Norge etter endt utdanning. Og for mange fullfører aldri doktorgraden.
Det rammer ikke bare akademia — det svekker hele samfunnets evne til omstilling og innovasjon.
Regjeringen har derfor satt ned en ekspertgruppe som skal vurdere hvordan doktorgradsutdanningen kan møte fremtidige behov i forskning, arbeidsliv og samfunn. Det er bra. En sterk og fremtidsrettet forskerutdanning er avgjørende, ikke bare for akademia, men for Norges evne til å møte endring med kunnskap og skaperkraft.
Doktorgradsutdanningen er en viktig investering i den kunnskapen samfunnet vårt trenger. I akademia er ph.d.-kandidatene avgjørende for faglig fornyelse.
For næringslivet leverer forskerutdanningen avansert kompetanse som kan omsettes i innovasjon, teknologiutvikling og økt konkurransekraft. For samfunnet bredt bidrar forskere med kritisk tenkning, metodekompetanse og analytisk kapasitet helt nødvendig i alt fra beredskap og helse til grønn omstilling og offentlig forvaltning.
Mye er bra med dagens doktorgradsutdanning i Norge. Kandidatene får mangfoldig og allsidig kompetanse i tillegg til faglig spisskompetanse. Ekspertgruppen har en reell mulighet til å sette retning for et mer kunnskaps- og omstillingsdyktig Norge. Hvordan de løser oppgaven, er avgjørende.
Her er våre fem råd til ekspertgruppen:
1. Bygg på styrkene i dagens forskerutdanning. Nysgjerrighetsdrevet forskning må forbli fundamentet, og ph.d.-kandidatenes rolle som bærende del av kunnskapsproduksjonen må vernes. Anbefalingene bør forankres i europeiske prinsipper for doktorgradsutdanning, som sikrer internasjonal kompatibilitet, tydelige standarder og kvalitet på tvers av fagfelt.
2. Kartlegg verdien av forskerkompetanse i arbeidslivet. Vi trenger bedre kunnskap om hvordan virksomheter bruker forskerkompetanse i praksis og hva den betyr for verdiskaping og innovasjon.
3. Åpne for flere karriereveier. Sviktende nasjonal rekruttering må tas på alvor. Utvalget bør vurdere tiltak som gjør forskerkarrieren mer attraktiv. Økt mobilitet mellom akademia og andre sektorer kan gi flere karrieremuligheter. En næringstermin for universitets- og instituttforskere kan styrke kunnskapsflyt og innovasjonsevne. Dersom arbeidslivserfaring utenfor akademia teller ved ansettelser og opprykk, åpnes nye karriereveier uten at andre stenges.
4. Fjern barrierer for internasjonale kandidater. Menon har foreslått tiltak som gjør det enklere for utenlandske kandidater å få oppholds- og arbeidstillatelse og etablere seg i Norge. Utvalget må bygge videre på dette arbeidet.
5. Forstå hvorfor så mange faller fra. En målrettet analyse av både faglige og ikke-faglige årsaker til frafall, inkludert forskjeller mellom norske og internasjonale kandidater. Lav gjennomføring er ikke bare et individuelt problem, det er et tap for hele samfunnet.
Vi vil trenge forskere på alle fagområder for å styrke kunnskapsberedskapen og skape verdier også i fremtiden. Denne ekspertgruppen kan gi viktige bidrag til dette.
