Tre signaler fra domstolen som viser hvordan vi bør styrke forskerutdanningen

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Lagmannsretten har avslått anken fra forskeren som ble oppsagt ved Universitetet i Oslo (UiO) på grunn av måten hun behandlet stipendiater. 

Det er ikke mye nytt og overraskende i den nå rettskraftige dommen fra Oslo tingrett, men den gir noen signaler som kan være til god hjelp for oss som driver med forskerutdanning.

arbeidsmiljø

Lagmannsretten avviste anken til oppsagt forsker

1. Stipendiater: Si ifra med en gang

Dommen i Tingretten viser at stipendiater ikke trenger å tåle hva som helst. Veiledere har ingen anledning til å opptre nedlatende, latterliggjørende eller sårende. Det akademiske ordskiftet kan være sylskarpt og brutalt, men i dette landskapet skal stipendiatene forvente at veileder står på deres side.

Historier om udugelige og urimelige veiledere er ikke ukjente. Det som overrasker mest i denne saken er at veilederens oppførsel og stipendiatenes varsling faktisk førte til oppsigelse. Det nytter altså å si ifra!

Det er ubalanse i forholdet mellom stipendiat og veileder. På mange måter har veiledere all makt. Derfor stilles det høye krav til veileder. Samtidig har stipendiatene et ansvar for å bygge og aktivt vedlikeholde sin relasjon til veileder. 

arbeidsmiljø

Forskningsleder anklages for makt­misbruk og trakassering av stipendiater

Stipendiatene bør også være sjenerøse og tolke en manglende tilbakemelding eller en sleivete kommentar fra veileder i beste mening. Og de må uttrykke sine forventninger og gi tilbakemelding til veileder når det trengs.

Stipendiater både kvier seg for og forbinder det å si ifra om egen veileder med høy risiko. For represalier som oppsigelse, utfrysing og at veileder skal endre seg fra døråpner til karrierestopper. 

Mitt viktigste råd til stipendiater er allikevel å si ifra, men du må si ifra med en gang noe er ugreit. Med tidlig tilbakemelding kan du få til endring her og nå, og risikoen er minimal om du sammen med veileder kan finne ut av det. Venter du, blir ikke problemet mindre, men større og mye vanskeligere å håndtere.

rettssak

— Det virker som man har lett etter ting som kan brukes mot henne

2. Veiledere: Det er dannelse som er vårt oppdrag

Dommen fra Tingretten viser hvordan veiledning ikke kan foregå. Det kan høres banalt ut, men den akademiske ytringsfriheten gir veileder ingen rett til å være nedlatende, latterliggjørende eller sårende ovenfor egne stipendiater.

Vi veiledere har et ansvar for å invitere våre stipendiater inn i det frie ordskiftet, som noen ganger kan være brutalt, og å lære dem å delta. Det er dannelse. 

Kan hende det er greit å eksponere dem for og la dem skvette litt av retorikken vår. Men om vi finner det for godt å ytre det som Kierulf-utvalget kalte det «pinlige, uakseptable, umoralske, ubehagelige, sjokkerende og fornærmende», så lar vi det gå utover våre likemenn og ikke våre stipendiater.

uredelighet

Dette krangler forskere oftest om

Dommen sier også noe om hvorfor vi har stipendiater. En stipendiatstilling skal føre til oppnådd doktorgrad og bidra til at stipendiaten kvalifiserer seg for relevante karrierer der forskningskompetanse kreves. Det er derfor stipendiatene er her, og dette er deres prosjekt. 

Det er ikke uvanlig at vi ser at veiledere setter eget forskningsprosjekt foran kandidatens. I andre tilfeller ser vi veiledere med overdrevne ambisjoner på stipendiatenes vegne, hvor kontroll utøves på bekostning av kandidatens autonomi. Det er et kunststykke å balansere egne forskningsprosjekter, doktorgradsprosjekter og kandidatenes autonomi og dannelse. 

Men det er vår utfordring og vårt ansvar å få til som veiledere.

stipendiat

Sofie Høgestøl: — Like før jeg ikke leverte doktorgrad

3. Gradsgivende institusjoner: Avprivatiser veiledningen 

At universitetets primære oppgave ikke er å stille med et fredelig arbeidsmiljø sier seg selv. Men det betyr allikevel ikke at det er akseptabelt når gradsgivende institusjoner etablerer krigssoner, slik Elin Ørjasæter og Runar Døving oppfordrer til i Khrono.

Gradsgivende institusjoner kan ikke tillate seg å være feige når ansatte bryter lover og retningslinjer. Vi kan ikke bare se en annen vei og håpe at det går over. 

Vi har, som alle andre arbeidsgivere ansvar for å sikre at alle ansatte, inkludert stipendiatene, har en trygg arbeidssituasjon som er i takt med den sosiale utviklingen i samfunnet. Honnør til Universitetet i Oslo som viser vei ved ikke å være feige når oppsigelse er nødvendig.

Debatt ● Ingvild Bergom Lunde

En postdoktors råd til nye stipendiater

For å kvalifisere som veileder er det eneste kravet oppnådd doktorgrad. Noen velger selv å kurse seg i veiledning, men de aller fleste baserer gjerningen på sine egne erfaringer med å bli veiledet. Både god og dårlig veiledning går på den måten i arv. 

Kvalitet i veiledningen kommer ikke av seg selv, og det er et ledelsesansvar å følge opp veiledere og å tilby relevant veilederopplæring. En dårlig veileder blir ikke en bedre veileder av å bedrive dårlig veiledning. Og vi må kjenne igjen og tørre korrigere de feilene veiledere gjør.

Debatt ● Andreasen, Andreassen, Fossland, Høgestøl, mfl.

Mangelfulle systemer for konfliktutsatte stipendiater

Ingen ønsker at det skal gå så galt at veiledere må sies opp og at dysfunksjonell veiledning skal ende i rettsapparatet. Gradsgivende institusjoner må derfor gjøre veiledning til en kollektiv oppgave, og ikke en privatsak mellom veileder og stipendiat. 

Stipendiatene må ha mulighet til å bryte ut av sitt asymmetriske forhold til veileder når det blir nødvendig. Vi har etter hvert gode formelle varslingssystemer, og de er viktige. Men de er ofte store, tunge og byråkratiske. 

Det er viktigere å ha en lav terskel og kort vei for stipendiatene til å få hjelp og støtte til å håndtere konkrete utfordringer de har med veileder slik at de kan løse dem her og nå.

stipendiater

Tor Grande ble rektor — men fortsatte å veilede stipendiater