Debatt ● Milad Rezvan

UiO-dekanene har sovet i timen

Utspillet om akademisk boikott fra UiOs dekaner bommer på hva diskusjonen ved Universitetet i Oslo faktisk handler om.

At styret bruker tid på å prinsipielle avkalringer, burde ikke fremstilles som en trussel mot akademisk frihet, skriver forfatteren.
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Dekanene ved Universitetet i Oslo har gått hardt ut mot universitetsstyret i spørsmålet om akademisk samarbeid med israelske institusjoner. De advarer mot akademisk boikott og mener styret ikke står samlet i forsvaret av ansattes akademiske frihet. 

Akademisk frihet er et helt grunnleggende prinsipp for universitetet, og det er riktig at den må vernes tydelig. Samtidig bommer innlegget på hva diskusjonen ved UiO faktisk handler om.

I stor grad konstrueres et bilde av en akademisk boikott som skal ramme enkeltforskeres mulighet til å samarbeide med israelske kolleger. Det er i liten grad dette som har vært kjernen i debatten. 

Diskusjonen har først og fremst dreid seg om institusjonelle samarbeid med universiteter som er tett koblet til israelske myndigheter og militære strukturer.

Det er en viktig forskjell.

Å la være å inngå institusjonelle avtaler med aktører som er involvert i alvorlige menneskerettighetsbrudd er ikke et brudd på akademisk frihet. Universiteter gjør slike vurderinger hele tiden. Vi inngår ikke samarbeid uten å vurdere forskningsetikk, finansiering, institusjonell integritet og samfunnsansvar. 

Akademisk frihet innebærer at forskere står fritt til å velge problemstillinger, metoder og faglige samarbeidspartnere. Men det betyr ikke at all institusjonell støtte eller alle former for samarbeid automatisk skal stilles til rådighet. Universiteter må gjøre prioriteringer om hvilke partnerskap de inngår og hvilke institusjonelle forbindelser de knytter sitt navn og sine ressurser til. 

Slike vurderinger er en del av ansvarlig institusjonsstyring — ikke et brudd på akademisk frihet.

Dette blir særlig tydelig i diskusjonen om EUs forskningsprogram Horizon Europe. Her flyter store midler inn i europeisk forskning, ofte gjennom konsortier der institusjoner inngår som formelle partnere. Nettopp derfor er det legitimt å diskutere om slike samarbeidsrelasjoner skal forstås som individuelle faglige samarbeid eller som institusjonelle partnerskap. 

Dette handler ikke bare om prinsipper, men også om hvordan universiteter forvalter betydelige offentlige forskningsmidler og hvilke institusjonelle bindinger som følger med dem.

Universitetsstyret har i behandlingen av saken forsøkt å balansere disse hensynene. Spørsmål om akademisk frihet, forskningsetikk og institusjonelt ansvar lar seg ikke løse gjennom enkle slagord. 

At styret bruker tid på å avklare hvordan disse prinsippene skal praktiseres, burde derfor ikke fremstilles som en trussel mot akademisk frihet.

Det er også viktig å understreke at dekanenes innlegg gir et forenklet bilde av debatten ved UiO. Mange forskere og ansatte har selv tatt til orde for at universitetet bør se nærmere på rammeverket for hvordan forskningsetikk og internasjonale samarbeid håndteres institusjonelt. 

Det handler ikke om å begrense forskeres handlingsrom, men om å tydeliggjøre hvordan universitetet forholder seg til samarbeid der statlige myndigheter, militærsektor eller alvorlige menneskerettighetsbrudd er tett koblet til akademiske institusjoner.

Utspillet gir også inntrykk av at dette først og fremst er en kamp for å beskytte akademisk frihet mot et styre som ikke forstår dens betydning. Det er en fremstilling som i liten grad speiler hvordan diskusjonen faktisk har utviklet seg ved UiO. 

Debatten om institusjonelle samarbeid, forskningsetikk og internasjonalt ansvar har pågått over tid — blant studenter, ansatte og i internasjonal akademia. 

Når diskusjonen reduseres til et spørsmål om «akademisk boikott», risikerer man å snakke forbi den mer nyanserte problemstillingen.

Samtidig er det avgjørende at saken behandles grundig og på et faktabasert grunnlag. Beslutningene som tas bør ikke formes av irritasjon over hvor lenge debatten har pågått, eller av sterke reaksjoner på enkeltutspill underveis. 

Målet må være at prosessen bringer oss nærmere et universitet som evner å balansere sine ulike roller: som kunnskapsinstitusjon, som arbeidsgiver for forskere med akademisk frihet, og som en samfunnsaktør med et etisk ansvar for hvordan og med hvem vi samarbeider.

Powered by Labrador CMS