Debatt ● Tanu Biswas

UiS-styret bør ikke stemme over ECIU-saken nå

Ikke stopp ved «det har ikke vært en perfekt prosess» – la oss begynne akkurat der. Biswas svarer Haus-Reve og Kallevig i ECIU-debatten ved UiS.

Eksteriørbilde av UiS-campus på våren, med grønn plen, grønne trær, et kart over området og et bygg i bakgrunnen.
Hvis det finnes vilje til dialog og forsoning, begynner det med å anerkjenne disse feilene – ikke å skyve dem til side, skriver forfatteren.
Publisert Sist oppdatert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Da jeg leste siste debattinnlegg om ECIU-saken, stilte jeg meg spørsmålet: Er de mange offentlige og interne protestene nå i ferd med å bli omformulert til en fortelling om «levende debattkultur»? Å stå sammen i et uenighetsfellesskap er et verdig mål – så lenge det også innebærer en reell anerkjennelse av de premissene som har blitt ekskludert gjennom både metodologi og prosedyre.

Jeg takker forfatterne for forsøket på å åpne for dialog. Det er positivt at de tar del i en krevende debatt, og ikke minst at det uttrykkes en erkjennelse av at prosessen kunne vært bedre – særlig når det gjelder faglig inkludering, mangfold og tydelige prosedyrer. 

Nettopp her ligger også muligheten til å gå videre - ved å ta dette alvorlig og være åpen for å innrømme feil som er gjort underveis. Med andre ord: Ikke stopp ved «det har ikke vært en perfekt prosess» – la oss begynne akkurat der.

Dette handler ikke om enkeltpersoner eller ledere, men om behovet for inkluderende, faglig forankrede prosedyrer og ledelse. Det krever også en grunnleggende erkjennelse av at vitenskap i seg selv er mangfoldig – metodisk, epistemologisk og institusjonelt. 

Den metodologien som ble brukt i forfatterens rapport om ECIU-University har ikke gitt rom for dette mangfoldet. Når begrepet bias løftes frem, er det viktig å understreke at det ikke handler om skyld hos personer, men om et teknisk-vitenskapelig begrep som beskriver skjevhet i metode, utvalg og analyse.

Saklighet kan også komme til uttrykk på ulike måter. Både metodologi og tilsvarende prosedyre i evalueringen av ECIU University var forpliktet til å ivareta vitenskapelig og sosialt mangfold, nettopp fordi UiS har signert The Coalition for Advancing Research Assessment (CoARA)

Tilliten til prosessen svekkes når slike institusjonelle forpliktelser – som skal beskytte mangfoldet i akademisk vurderingsarbeid – ikke har fått noen plass i den metodiske og prosedyremessige utformingen.

Innlegget svarer ikke på de sentrale innvendingene som har blitt reist – verken når det gjelder metodiske svakheter, selektiv bruk av tall, fravær av risikovurdering, eller manglende involvering av sentrale fagmiljøer og aktører. I stedet gjentas generelle formuleringer om nøytralitet og innsats, uten å adressere de konkrete utfordringene.

Samtidig får det offentlige oppropet – nå signert av over 190 personer, inkludert ansatte, studenter, administrativt ansatte og internasjonale samarbeidspartnere – ennå liten plass i deres fremstilling. 

Dette er et tverrfaglig og tverrfunksjonelt initiativ uten sidestykke i UiS sin historie, og bør tolkes som et viktig signal om at noe i prosessen ikke har fungert. Å redusere dets betydning svekker troverdigheten i forfatternes bruk av Lars Laird Iversens begrep 'uenighetsfellesskap'

Et beslektet begrep til «uenighetsfellesskap» er en «kosmopolitisk verdensanskuelse» – evnen til å anerkjenne og ta på alvor mennesker med andre bakgrunner og perspektiver enn en selv, særlig når man har ansvar for å trekke konklusjoner om arbeidet deres, slik tilfellet er i ECIU-saken.

Metodiske og prosedyremessige svakheter i ECIU-prosessen er langt fra uvesentlige.

Tanu Biswas

Det er selvsagt legitimt å ha tillit til administrative bidrag, men tillit alene er ikke nok når det er påvist svakheter i metodisk gjennomføring og prosedyrer. Strategiske avgjørelser krever et kunnskapsgrunnlag som er både faglig robust og demokratisk forankret – i et felles uenighetsfellesskap.

Metodiske og prosedyremessige svakheter i ECIU-prosessen er langt fra uvesentlige. De har konsekvenser for hvordan UiS fremstår som internasjonal aktør, for tilliten til ledelsen (som prosess ikke personer) og for institusjonens evne til å håndtere uenighet på en inkluderende måte. 

Hvis det finnes vilje til dialog og forsoning, begynner det med å anerkjenne disse feilene – ikke å skyve dem til side.

Derfor står budskapet fortsatt fast: Universitetsstyret bør ikke stemme over ECIU University-saken slik prosessen nå foreligger. Grunnlaget for beslutningen er for svakt – både faglig og demokratisk – til å gi saken den legitimiteten den krever.

Det finnes rom for å rette opp. Det finnes ressurser, engasjement og kompetanse i organisasjonen som kan bidra til et mer inkluderende og kunnskapsbasert grunnlag. Men da må det være vilje til å lytte – og til å ta med det som hittil har blitt holdt utenfor: vitenskapens mangfoldighet.

Powered by Labrador CMS