Debatt ● Tanu Biswas
UiS-styret bør ikke stemme over ECIU-saken nå
Ikke stopp ved «det har ikke vært en perfekt prosess» – la oss begynne akkurat der. Biswas svarer Haus-Reve og Kallevig i ECIU-debatten ved UiS.

Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Da jeg leste siste debattinnlegg om ECIU-saken, stilte jeg meg spørsmålet: Er de mange offentlige og interne protestene nå i ferd med å bli omformulert til en fortelling om «levende debattkultur»? Å stå sammen i et uenighetsfellesskap er et verdig mål – så lenge det også innebærer en reell anerkjennelse av de premissene som har blitt ekskludert gjennom både metodologi og prosedyre.
Jeg takker forfatterne for forsøket på å åpne for dialog. Det er positivt at de tar del i en krevende debatt, og ikke minst at det uttrykkes en erkjennelse av at prosessen kunne vært bedre – særlig når det gjelder faglig inkludering, mangfold og tydelige prosedyrer.
Nettopp her ligger også muligheten til å gå videre - ved å ta dette alvorlig og være åpen for å innrømme feil som er gjort underveis. Med andre ord: Ikke stopp ved «det har ikke vært en perfekt prosess» – la oss begynne akkurat der.
Dette handler ikke om enkeltpersoner eller ledere, men om behovet for inkluderende, faglig forankrede prosedyrer og ledelse. Det krever også en grunnleggende erkjennelse av at vitenskap i seg selv er mangfoldig – metodisk, epistemologisk og institusjonelt.
Den metodologien som ble brukt i forfatterens rapport om ECIU-University har ikke gitt rom for dette mangfoldet. Når begrepet bias løftes frem, er det viktig å understreke at det ikke handler om skyld hos personer, men om et teknisk-vitenskapelig begrep som beskriver skjevhet i metode, utvalg og analyse.
Saklighet kan også komme til uttrykk på ulike måter. Både metodologi og tilsvarende prosedyre i evalueringen av ECIU University var forpliktet til å ivareta vitenskapelig og sosialt mangfold, nettopp fordi UiS har signert The Coalition for Advancing Research Assessment (CoARA).
Tilliten til prosessen svekkes når slike institusjonelle forpliktelser – som skal beskytte mangfoldet i akademisk vurderingsarbeid – ikke har fått noen plass i den metodiske og prosedyremessige utformingen.
Innlegget svarer ikke på de sentrale innvendingene som har blitt reist – verken når det gjelder metodiske svakheter, selektiv bruk av tall, fravær av risikovurdering, eller manglende involvering av sentrale fagmiljøer og aktører. I stedet gjentas generelle formuleringer om nøytralitet og innsats, uten å adressere de konkrete utfordringene.
Samtidig får det offentlige oppropet – nå signert av over 190 personer, inkludert ansatte, studenter, administrativt ansatte og internasjonale samarbeidspartnere – ennå liten plass i deres fremstilling.
Dette er et tverrfaglig og tverrfunksjonelt initiativ uten sidestykke i UiS sin historie, og bør tolkes som et viktig signal om at noe i prosessen ikke har fungert. Å redusere dets betydning svekker troverdigheten i forfatternes bruk av Lars Laird Iversens begrep 'uenighetsfellesskap'.
Et beslektet begrep til «uenighetsfellesskap» er en «kosmopolitisk verdensanskuelse» – evnen til å anerkjenne og ta på alvor mennesker med andre bakgrunner og perspektiver enn en selv, særlig når man har ansvar for å trekke konklusjoner om arbeidet deres, slik tilfellet er i ECIU-saken.
Metodiske og prosedyremessige svakheter i ECIU-prosessen er langt fra uvesentlige.
Det er selvsagt legitimt å ha tillit til administrative bidrag, men tillit alene er ikke nok når det er påvist svakheter i metodisk gjennomføring og prosedyrer. Strategiske avgjørelser krever et kunnskapsgrunnlag som er både faglig robust og demokratisk forankret – i et felles uenighetsfellesskap.
Metodiske og prosedyremessige svakheter i ECIU-prosessen er langt fra uvesentlige. De har konsekvenser for hvordan UiS fremstår som internasjonal aktør, for tilliten til ledelsen (som prosess ikke personer) og for institusjonens evne til å håndtere uenighet på en inkluderende måte.
Hvis det finnes vilje til dialog og forsoning, begynner det med å anerkjenne disse feilene – ikke å skyve dem til side.
Derfor står budskapet fortsatt fast: Universitetsstyret bør ikke stemme over ECIU University-saken slik prosessen nå foreligger. Grunnlaget for beslutningen er for svakt – både faglig og demokratisk – til å gi saken den legitimiteten den krever.
Det finnes rom for å rette opp. Det finnes ressurser, engasjement og kompetanse i organisasjonen som kan bidra til et mer inkluderende og kunnskapsbasert grunnlag. Men da må det være vilje til å lytte – og til å ta med det som hittil har blitt holdt utenfor: vitenskapens mangfoldighet.
Nylige artikler
Får studenter og ansatte faktisk opplæring i bruk av KI?
Regjeringen må sikre anerkjennelse og likeverd for høyere yrkesfaglig utdanning
Hun har 750 studiepoeng, og vil gjerne lære mer
Edvard Moser krever at midler skal være uforpliktende
Lokker med billige flybilletter for å bygge opp det akademiske Grønland
Mest leste artikler
Skal selge «siving-ringer» for flere millioner kroner i år
Stjerneforskere måtte slutte etter kontakt med Epstein
Student ble utestengt i to år etter tre tvilsmeldinger
Epstein hjalp diplomatsønn med å søke studieplass på universitet
Slutt for denne lønnede utdanningen: — Dette er så viktig