Debatt ● Hege Tunsjø, Ranjan Chrisanthar, Liv Kjersti Paulsen og Heidi Andersen
Vi utdanner til arbeidsledighet mens helsetjenesten mangler bioingeniører
Norge utdanner hvert år store kull innen biologi, bioteknologi, biovitenskap og biomedisin. Mange av disse studentene tror utdanningen kvalifiserer dem til å jobbe i sykehuslaboratorier — noe den ikke gjør. Samtidig mangler helsetjenesten autoriserte bioingeniører.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Selv om de ulike utdanningene i biologiske fag kan fremstå som likeartede, er det store forskjeller. For å jobbe selvstendig i kliniske laboratorier og analysere pasientprøver kreves autorisasjon som bioingeniør. Prøvesvar danner grunnlaget for store deler av medisinsk diagnostikk.
Bioingeniørutdanningen er en regulert profesjonsutdanning med omfattende praksis, pasientkontakt og et tydelig pasient- og kvalitetsansvar, og den stiller klare krav til profesjonsutøvelsen.
Mange oppdager først etter endt utdanning i eksempelvis biomedisin eller bioteknologi at de ikke oppfyller kravene for arbeid i sykehuslaboratorier – og ender med å starte på nytt på bioingeniørutdanningen. Det skjer også med kandidater med mastergrad.
Dette er dårlig samfunnsøkonomi, og det er en urimelig belastning for unge voksne på vei inn i arbeidslivet.
Misforholdet mellom studentenes forventninger og virkeligheten har etter vår vurdering tre hovedårsaker:
1. Utdanningsinstitusjoner markedsfører generelle laboratorieutdanninger som om de gir adgang til helsetjenesten. Det skaper et inntrykk av at alle laboratorier er like, og at en bachelorgrad automatisk åpner døren til sykehusenes diagnostiske virksomhet. Det stemmer ikke.
2. Studieveiledningen i videregående skole er ikke tilstrekkelig oppdatert på autorisasjonskravene. Mange studierådgivere kjenner ikke forskjellen mellom en profesjonsutdanning og en akademisk bachelorgrad med laboratorieemner.
3. Den politiske styringen av utdanningssystemet er for dårlig. I dag utdannes det langt flere i ikke-regulerte laboratoriefag enn det finnes jobber til i helsetjenesten, mens det samtidig er en vedvarende mangel på autoriserte bioingeniører.
For studentene betyr feilaktige forventninger både mange ekstra studieår og tapt inntekt. For helsetjenesten betyr det mangel på kvalifisert personell og økt press på laboratoriene.
Det er dårlig samfunnsøkonomi å utdanne store kull til yrker helsetjenesten i liten grad har behov for, samtidig som det er vedvarende mangel på personell i en regulert helseprofesjon. Norge har ikke råd til at hudrevis av studenter skal velge feil fordi de ikke får god nok informasjon.
Løsningen krever tydeligere ansvar. Utdanningene må være presise om hva de kvalifiserer til. Rådgivningen i videregående skole må styrkes. Myndighetene må dimensjonere studietilbudet i tråd med behovet i helsetjenesten.
Unge skal kunne ta informerte valg. Og helsetjenesten trenger autorisert kompetanse. For å sikre trygge laboratorietjenester, god samfunnsøkonomi og tillit til helsetjenesten, må informasjon om utdanning, kompetansebehov og politiske prioriteringer kobles tydeligere sammen.
Innlegget er skrevet av:
Hege Tunsjø, bioingeniør, førsteamanuensis ved OsloMet
Ranjan Chrisanthar, PhD, avdelingsleder OsloMet
Liv Kjersti Paulsen, bioingeniør, seniorrådgiver ved NITO bioingeniørfaglig institutt (NITO BFI)
Heidi Andersen, bioingeniør, MSc,
instituttleder NITO BFI
