Debatt ● Yngve Røe
Helseutdanningene må dimensjoneres for fremtiden — ikke fortiden
Som prodekan for utdanning ved et helsevitenskapelig fakultet er jeg selv med på å forme fremtidens helseutdanninger. Nettopp derfor er det nødvendig å stille et ubehagelig spørsmål: Utdanner vi egentlig til den helsetjenesten som kommer?
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Det har nærmest blitt en vedtatt sannhet at Norge står overfor en skrikende mangel på helsepersonell. Budskapet er enkelt: Vi må utdanne flere.
Men dette er bare halve sannheten – og i verste fall en farlig forenkling av en heller kompleks utfordring som også handler om hvilke kompetanser fremtidens helsetjeneste faktisk trenger.
Utfordringen er ikke volum, men arbeidskraft.
Helsepersonellkommisjonen har vært tydelig; det er ikke mulig å bemanne seg ut av fremtidens utfordringer. Arbeidskraft vil være den begrensende faktoren i helsetjenestene. Samtidig har Norge allerede en svært høy andel sysselsatte i helse- og omsorgstjenestene sammenlignet med andre land.
I Nasjonal helse- og samhandlingsplan understrekes det samtidig at veksten i behov vil være størst i de kommunale helse- og omsorgstjenestene, og at tjenestene må omstilles gjennom bedre oppgavedeling og økt bruk av teknologi. Dette får direkte betydning for hvilken kompetanse som etterspørres i årene som kommer.
Dagens studieportefølje i helseutdanningene er i stor grad historisk betinget. Utdanninger etableres, videreføres og forsvares av sterke fagmiljøer, profesjonsstrukturer og stabile søkertall.
Endringer skjer, men ofte langsomt. Dette i kontrast til en helsetjeneste som nå endrer seg raskt.
Fremtidens tjeneste vil preges av sterkere prioriteringer, mer oppgavedeling, økt bruk av teknologi og et større ansvar for kommunene. Behovet for breddekompetanse og generalister vil øke.
Dette krever ikke marginale justeringer, men strukturelle endringer. Likevel er det langt fra åpenbart at dette gjenspeiles i hvordan vi dimensjonerer og utvikler helseutdanningene.
Hvis vi tar fremtidens behov på alvor, må vi våge å stille krevende spørsmål.
Vi utdanner ikke til arbeidsledighet i tradisjonell forstand. Det vil fortsatt være høy etterspørsel etter helsepersonell.
Risikoen er snarere at vi per nå utdanner kandidater til oppgaver og profesjonsroller som er i ferd med å endres.
Mange kommuner melder allerede om behov for annen og bredere kompetanse enn det de tradisjonelt har rekruttert. Når teknologi overtar deler av arbeidet og oppgaver flyttes mellom profesjoner, kan avstanden mellom utdanning og tjeneste raskt bli for stor.
Hvis vi tar fremtidens behov på alvor, må vi våge å stille krevende spørsmål.
Bør vi redusere opptaket i noen utdanninger og øke i andre? Trenger vi nye kompetanseprofiler og mer fleksible utdanningsløp? Er nåværende profesjonsinndeling for rigid? Har nasjonale rammer og styringssystemer i for stor grad blitt bevarende fremfor utviklende?
Dette er strategiske valg som vil kunne oppleves som kontroversielle. Men alternativet, å la utviklingen skje uten tydelige prioriteringer, kan bli langt mer krevende.
Spørsmålet er ikke bare hva vi skal utdanne mer av – men hva vi kanskje skal utdanne mindre av.
Dette handler ikke bare om dimensjonering innenfor dagens struktur, men også om hvordan hele utdanningssystemet organiseres.
Utviklingen stopper heller ikke ved universitetene og høyskolene. Regjeringen legger opp til en styrking av høyere yrkesfaglig utdanning og en videreutvikling av Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk for livslang læring. Fagskolene skal i større grad kunne tilby fleksible og praksisnære utdanninger som raskt kan svare på nye behov i arbeidslivet.
Forslaget om å åpne for høyere yrkesfaglig utdanning på nivå 6 (bachelor) og 7 (master) kan få store konsekvenser for hvordan kompetanse bygges i helsetjenestene. Kombinasjonen av fagbrev og fagskoleutdanning kan utvikle seg til en egen karrierevei, med nye oppgaver og ansvar.
Dette utfordrer etablerte profesjonsgrenser og reiser spørsmål om hvordan de tradisjonelle helseutdanningene skal posisjonere seg i et mer fleksibelt kompetansesystem.
Koblingen mellom utdanning og tjenestebehov er fortsatt for svak. Studieplasser styres i stor grad av historiske strukturer og søkertall, og i mindre grad av langsiktige kompetansebehov og endringer i oppgaveinnhold.
Hvis kvalifikasjonsrammeverket endres og nye utdanningsløp får større betydning, må også retningslinjene for helse- og sosialutdanningene utvikles. Retningslinjene er etablert for å sikre relevans, men styringssystemer kan bli mer bevarende enn utviklende dersom de ikke justeres i takt med tjenestene.
Helseutdanningene må i større grad legge til rette for tverrprofesjonelt samarbeid, digital kompetanse og evne til omstilling.
Studieprogrammene er ofte bygd opp av enkeltemnermed sine spesifikke læringsutbytter. Min erfaring er at undervisere ofte har en sterkere identitet knyttet til egne emner, enn studieprogrammet som helhet. Slik blir det vanskeligere å utvikle en felles forståelse av hvor vi er – og hvor vi skal.
Hvis ikke vi i utdanningssektoren tar de nødvendige prioriteringene nå, vil realitetene i tjenestene gjøre det for oss.
Samtidig må koblingen til praksisfeltet styrkes og tilbudet om videre- og etterutdanning utvikles slik at kompetanse kan bygges gjennom hele yrkeslivet. Med tanke på hvilken kompetanse som trengs for å lykkes med digital omstilling, er det å styrke den fagspesifikke digitale kompetansen hos helsepersonell et eksempel på et prioritert område.
Helseutdanningene har et tydelig samfunnsoppdrag: å utdanne kandidater med relevant kompetanse for en helsetjeneste i endring. Hvis vi viderefører dagens strukturer uten tilstrekkelig omstilling, risikerer vi å utdanne til feil helsetjeneste.
Det mest alvorlige som kan skje, er ikke at noen står uten jobb – men at helsetjenesten står uten riktig kompetanse. Hvis ikke vi i utdanningssektoren tar de nødvendige prioriteringene nå, vil realitetene i tjenestene gjøre det for oss.
Samlet sett peker dette mot et behov for en tydeligere arbeidsdeling og bedre samspill mellom ulike deler av utdanningssystemet. I dette landskapet fremstår fagskolene som den delen av utdanningssystemet som kanskje tydeligst er innrettet mot arbeidslivets konkrete kompetansebehov.
Dette utfordrer universiteter og høyskoler til å videreutvikle sin relevans – i tett dialog med tjenestene og samfunnets behov.
