Professoren som hjelper akademikere ut av konfliktområder på fritiden

Oktober 2022: Espen Bjertness, til daglig professor ved Universitetet i Oslo (UiO), sitter i passasjersetet på en limousin på vei gjennom strengt bevoktede militære kontrollposter vest i Thailand. Historien han har servert sin thailandske sjåfør, som har ført dem trygt gjennom tre kontrollposter hver vei, er at målet med besøket på sykehuset ved grensen til Myanmar var å hente en kollega fra Det medisinske fakultet ved UiO.

Selv om historien formelt stemte — han de hentet hadde en stilling ved UiO gjennom Scholars at risk-programmet — luktet sjåføren lunten. Eller kanskje snarere eimen av den medtatte mannen i baksetet, en forsker som hadde levd de siste ni månedene på flukt fra militærjuntaen i Myanmar, de siste ukene i jungelen, siktet for blant annet forræderi etter å ha deltatt i opposisjonen mot militærjuntaen etter kuppet i 2021.

Da det plutselig dukket opp en fjerde kontrollpost, en som ikke hadde vært der på vei til sykehuset, og som til alt overmål var fylt til randen av militære kjøretøy og militært personell, tenkte sjåføren raskt.

— Han la seg helt i baken på lastebilen foran og bare smalt gjennom hele kontrollposten. Han var god, sier Bjertness.

— Hvorfor valgte du en limousin? Du fant ikke noe som tiltrakk mindre oppmerksomhet?

— Jeg tenkte militæret på kontrollpostene ville ha mer respekt for personer i en flott bil enn i en dårlig bil.

Vel fremme i Bangkok fikk sjåføren en sjenerøs ekstra slant, og inne på hotellet ventet vin, vann og god mat. Neste dag dro de til den norske ambassaden og fikk stempel for gyldig visum inn til Norge.

— Det var en utrolig følelse.

En utrolig følelse som snart snudde. For på flyplassen ble forskeren fra Myanmar stoppet. Han hadde kanskje de riktige stemplene for å reise fra Thailand til Norge, men han manglet naturlig nok stempel fra grenseovergangen mellom Myanmar og Thailand, en overgang han hadde sneket seg over i ly av nattemørket.

— Vi hadde jo hørt at det gikk an å betale seg ut av det, men det gikk ikke her. De truet med å sende han tilbake til Myanmar der han ville fått mer enn ti år i fengsel. Da fikk jeg ambassaden på banen, og jobbet hele natten for å stanse utsendingen slik at han i hvert fall fikk lov til å bli i Bangkok til han fikk de tillatelsene han trengte fra thailandske myndigheter. 

Det tok to måneder, forteller Bjertness. 

Han sitter på kontoret til mannen fra baksetet i Thailand, Aung Soe Htet, som nå jobber som forsker ved NTNUs Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie.

Oktober 2025: Espen Bjertness er igjen på tur. Denne gangen er han på den norske ambassaden i Amman, Jordans hovedstad. Med seg har han en liten stabel med pass. 

En ny kollega skal hentes, også denne gangen til en Scholars at risk-finansiert stilling ved UiO, men uten dekkhistorier og sykehusbesøk. Egentlig skulle passene til det norske representasjonskontoret på Vestbredden. Han hadde hatt god kontakt med de som jobber på kontoret, som skulle hjelpe kollegaen i Gaza med familie over grensen til Egypt når den åpnet igjen. Da passene endelig ramlet ned i postkassen til Bjertness, var grensen til Egypt stengt. Like etterpå stengte også det norske representasjonskontoret etter ordre fra Israel.

— Det var et slag i trynet, sier Bjertness i dag.

I to år har krigen i Gaza pågått. I lange perioder har ingen og ingenting, verken mat, medisiner eller mennesker, kommet inn eller ut av det lille landområdet innerst i Middelhavet.

Bjertness må reise tomhendt hjem. Det gikk ikke denne gangen, heller. Norsk utenrikstjeneste har ikke vært behjelpelige, de kan bare yte konsulær bistand til norske borgere og personer med tett tilknytning til landet, er beskjeden. Et unntak er uaktuelt.

Det er trukket i tråder i øst og vest, nord og sør. En onsdag kan han få beskjed om at det nærmer seg en løsning. Fredag at det er ordnet en transport ut av det krigsherjede landet lørdag. Søndag at det ikke gikk likevel. Trådtrekkingen begynner på nytt. Slik holdt han på i to år. Det var kontakter med en prinsesse i Jordan, Røde Kors, organisasjoner som driver med transport inn og ut av Gaza. 

— Det er noe med at når man tror på det gode og ser hvor tafatte myndighetene er, hvor lite de kan eller vil hjelpe … Samtidig vet en jo aldri hva som faktisk har foregått i kulissene når det til slutt faktisk ordner seg, sier Bjertness.

Fire måneder senere, på Gardermoen lufthavn utenfor Oslo:

— Espen! My brother, finally! So good to see you!

Til slutt ble det lagt press på en jordansk organisasjon. Mer vil han ikke si om det. Professor Khamis Elessi, kone og seks av sju barn kom seg ut av Gaza, fikk hentet passene Bjertness hadde lagt igjen i Jordan, og nå er de på plass i det som skal bli deres nye hjem for en stakket stund på Gjettum, like vest for Oslo.

Foto: Sverre Gunnar Haga

To, tre, fire, fem, seks...

— Har du fått ut noen flere?

— Ja, egentlig er det vel en til, men det var en enklere sak, for hun hadde gyldig utreisetillatelse fra Myanmar på grunn av behov for helsehjelp. Hun skulle disputere ved UiO, og deretter hjalp jeg henne med å få jobb på et universitet sør i Thailand gjennom et program som ligner på Scholars at risk. Dessverre fikk hun hjerneslag etter to år ved universitetet og måtte slutte, sier Bjertness.

— Noen du skulle ønske du kunne få ut som du ikke har fått ut?

— Det er en tidligere rektor ved University of Public Health i Myanmar som sitter fengslet, så jeg har undersøkt litt om det er mulig å hjelpe der. Og så fikk den eldste datteren til Elessi avslag på søknaden om studentoppholdstillatelse for å studere på UiO, så vi jobber litt der også. Og så sitter det en far med en treåring i Gaza som jeg forsøker å få gjenforent med ektefellen og søsteren som får helsehjelp i Norge.

— Det er lett å tenke at noen fortjener en ny sjanse, og det å gjøre noen øvelser i byråkrati for å hjelpe dem er kanskje heller ikke det mest krevende, men det å dra til slike områder for å hente folk, da har du strukket strikken langt. Hva er det som driver deg?

— Det er jo veldig godt å gi da, ikke sant. Jeg har jobbet som professor siden 1995 og hatt en godt liv. Samtidig har jeg jobbet mye i lavinntektsland og konfliktområder, og sett mye elendighet. Så når jeg da har sjansen til å gi noe tilbake, så er det bare en stor glede. Når jeg først har fått muligheten til det, så har jeg grepet den.

Scholars at risk

Fra Gaza til Gardermoen: — So good to see you, my dear brother!

Egotrippen

Bjertness var initiativtakeren både da Khamis Elessi og Aung Soe Htet fikk sine Scholars at risk-stipender. 

Htet hadde tatt både mastergraden og doktorgraden sin ved Universitetet i Oslo samtidig som han jobbet i helsedepartementet i Myanmar. Det fungerte godt helt til militærkuppet i 2021. Plutselig var både han og hans 25 kolleger ettersøkt, med bilder i aviser, på TV og på store plakater langs veiene.

— Han har vært viktig i mye av arbeidet vi har gjort der nede, og sørget for at vi har hatt god kontakt med alle helseministrene. I tillegg er han en utrolig snill person, så han er en jeg ville hjelpe, koste hva det koste ville. 

Elessi kjenner Bjertness gjennom blant annet «The Lancet Palestinian Health Alliance» som begge har deltatt i de siste 15 årene.

I tillegg til å undervise og forske ved UiO og drive eskortetjeneste for utsatte akademikere med tilhold på knotete steder, driver Bjertness også utstrakt reisevirksomhet i forbindelse med forskjellige samarbeid verden rundt. Han har vært mye i Myanmar og Midtøsten. Nord-Korea har han også besøkt. Målet har vært det samme på alle turene — å bidra til bedre helse for vanlige folk verden over.

Professoren ser ut vinduet. En gammel bygård. Snø som laver ned. Ingenting av det virker han til å ense. Han virker til å ha tatt en mental reise tilbake til oktober 2022. Eller oktober 2025. Oktober er det i hvert fall. Og et sted fjernt fra den trønderske brytningen mellom vinter og vår.

— Jeg har tenkt litt over det at jeg synes det er godt å gi. Det er liksom godt for meg selv også dette.

— En liten egotripp altså?

— Ja, det er jo noe som heter fem gode vaner for et langt og godt liv. Sånne ting som å være aktiv og spise sunt og sånt. Men også det å gi er en av dem. 

«Doctor good enough»

I likhet med gode vaner som trening og mat fra bunnen av er det noen som ser ut til å ha mer tid til overs til slikt enn andre.

— Det er jo ikke så mange feriene jeg setter opp. Helger og såkalte ferier går med til sånt som dette, og så trives jeg jo veldig godt med det jeg gjør også, da.

Bjertness minnes noe en av hans tidligere kontornaboer, Per Fugelli, en gang sa:

— Han sa at en må sette en grense for hva som er «doctor good enough». For meg går den grensen ved at jeg ønsker å hjelpe folk.

Sånn omtrent akkurat nå er det lett å se for seg Espen Bjertness som en ungkar uten forpliktelser. En som bare trenger å tenke på egne behov. Som kan ta en svipptur ned i jungelen for å hente folk på egen hånd uten å måtte tenke på fotballtreninger, familiemiddager og det kveldsmøtet den bedre halvdelen har fortalt om fem ganger uten at det har festet seg. 

Det er lett å se for seg feil.

Palestina

Ute av Gaza etter to år. Nå venter stillingen ved UiO

Familieforetaket

— Familien er jo med på alle disse tingene. Min kone var med til Bangkok da jeg hentet Htet, satt på hotellrommet og var sentralbord i tilfelle noe skulle skje med kodede meldinger og det hele, og våre to barn har også vært med på flere av reisene, sier han og hiver inn litt obligatorisk skryt:

— Vi prøver jo å kombinere disse turene med litt familieferie også. Blant annet driver vi litt med klatring, og en gang vi var på tur, besteg vi en topp som var 7500 meter. 15-åringen i huset var historiens yngste på toppen.

Det hele fremstår som et familieforetak. Hans bedre halvdel, ungdomsskolelærer Kjersti Bergsmark Bjertness, er med for å lytte og tolke. Så kan hun fortelle hva folkene de har møtt, egentlig mente senere. 

— Å prate med henne om samtalen etterpå gir et helere bilde, sier Bjertness.

«Etterpå» er for øvrig et relativt begrep. Enkelte ganger må debriefen vente både timer og dager.

— Da vi var i Nord-Korea og møtte helseministeriet der, sa vi ikke et ord om noe som helst før vi var ute av landet. Vi satt bare på hotellrommet og snakket positivt om opplevelsen, om hvor bra utstyr de hadde. «School number one».

— Men sånn som når vi har vært i Palestina eller Myanmar, da er det veldig fint å ha med noen man kan snakke med om disse tingene. Og så har det vært viktig å ha med barna. De får jo også større forståelse for hvorfor jeg reiser så mye.

Kunne ikke brydd seg mindre

Der barna viser forståelse og familien støtter ham, har tilbakemeldingene fra andre vært mer varierte, forteller Bjertness. Etter at Khrono i høst skrev om arbeidet med å få Khamis Elessi til Norge, har tilbakemeldingene delt seg mellom de som synes han gjør en god og viktig jobb, de som er tause, og de som rir janteloven for det den er verdt.

Men tilbakemeldingene har ingen innvirkning på hvordan han ønsker å bli fremstilt i dette intervjuet. Han gjør det han mener er riktig, fordi han mener det er riktig, ikke for å høste applaus. Et levd liv gir den type trygghet.

— Du får skrive akkurat det du vil. Da jeg var en ung og uerfaren akademiker, brydde jeg meg kanskje litt om hva folk måtte mene om meg, men nå kunne jeg ikke brydd meg mindre.

— Jeg håper bare mine små bidrag kan motivere andre til praktisk arbeid for å støtte artikkel tre i FNs verdenserklæring om menneskerettigheter: «Enhver har rett til liv, frihet og personlig sikkerhet».