Debatt ● Emma Johanne Lengle

Frihet under ansvar

Som styremedlem ved UiO mener jeg: Ved reell risiko for medvirkning til folkerettsbrudd har styret plikt til å vurdere ulike tiltak, slik som akademisk boikott.

Akademisk frihet handler om innhold, metode og ytring, ikke om rett til institusjonell støtte uansett konsekvenser, skriver forfatteren.
Publisert Sist oppdatert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

På Gaza er universiteter jevnet med jorden, forelesere og studenter drept, og høyere utdanning lagt i grus. Samtidig behandler Den internasjonale domstolen (ICJ) en sak mot Israel for brudd på folkemordkonvensjonen, og har slått fast en plausibel risiko for krenkelse av grunnleggende rettigheter. 

Likevel hevder dekanene ved UiO i Khrono at det mest problematiske ikke er risikoen for medvirkning, men at universitetsstyret i det hele tatt skal drøfte akademisk boikott.

Som styremedlem ved UiO mener jeg: Ved reell risiko for medvirkning til folkerettsbrudd har styret plikt til å vurdere ulike tiltak, slik som akademisk boikott. 

Å holde dette utenfor styret bryter med loven, UiOs retningslinjer og universitetsdemokratiet. Dekanene ber styret verne akademisk frihet ved å la være å bruke sitt handlingsrom i krevende etiske spørsmål. 

Et vedtak vil heller ikke forby faglig kontakt med kolleger ved israelske institusjoner. Noen samarbeidsformer kan bli mer krevende, men det utløser ikke vern av akademisk frihet på bekostning av andres grunnleggende rettigheter.

Kunnskapssektoren i Gaza er nærmest utradert, samtidig som israelske universiteter har tett samarbeid med militær og våpenindustri. 

Flere av universitetene UiO samarbeider med gjennom Horisont-programmene, Hebrew University, Technion, Weizmann og Tel Aviv University, tilbyr egne utdanningsprogrammer for soldater og samarbeider direkte med israelske våpenselskaper. 

Palestinske universiteter og fagforeninger har i snart to tiår bedt om boikott. Det bør vi ta på alvor i våre egne styrerom, i stedet for å definere det bort som «utenrikspolitikk».

Dekanene hevder at akademisk boikott er uforenlig med akademisk frihet, og at UiO uansett bare har «forsker-til-forsker»-samarbeid. 

Men Horisont-prosjekter og andre EU-finansierte samarbeid er juridisk bindende institusjonsavtaler. Flere er prosjekter der UiO samarbeider med israelske universiteter med dokumenterte bånd til militæret og okkupasjonen. UiO står ansvarlig for pengeoverføringer, kontraktsvilkår og risikohåndtering. 

Å sette grenser for hvilke institusjonelle avtaler UiO inngår, forbyr ikke forskere kontakt med kolleger. Slik tas institusjonens forskningsetiske handlingsrom i bruk.

Universitets- og høyskoleloven § 2—2 slår fast at akademisk frihet er frihet under ansvar, og at institusjonene skal sikre at forskning og undervisning skjer i tråd med anerkjente vitenskapelige og etiske prinsipper. Å avgrense institusjonelle samarbeid etisk følger av lovens krav om frihet under ansvar. 

Også forskningsetikkloven pålegger både forskere og institusjoner ansvar for at forskning skjer i samsvar med anerkjente etiske normer.

UiOs egne retningslinjer peker samme vei. 

I sjekklisten for internasjonale samarbeid kreves risikovurderinger av forskningsfelt, samarbeidspartner og land. Det inkluderer akademisk frihet, menneskerettigheter og militære bindinger. Saker med høy risiko skal løftes til «relevant ledelsesnivå (… institusjon)». 

Styret kan ikke late som om dette bare er et faglig spørsmål uten rettslige sider.

Emma Johanne Lengle

Når institusjonsnivå eksplisitt nevnes, er det styrets bord. Siden UiO understreker at norske lover gjelder i internasjonale samarbeid, og at risiko skal vurderes før oppstart, kan styret ikke fraskrive seg ansvar for institusjonelle avtaler ved å vise til akademisk frihet. 

Dekanene viser til at UiOs etiske retningslinjer sier at akademisk boikott «ikke skal brukes som politisk virkemiddel», og konkluderer med at styret ikke bør diskutere boikott. 

I lys av ødeleggelsen av palestinsk akademia er det tvert imot styrets ansvar å ta stilling til om retningslinjene fortsatt tjener grunnleggende etiske hensyn.

Universitets- og høyskoleloven § 4—1 gjør styret til institusjonens øverste organ, med ansvar for strategi og ressursbruk. I norsk rett kan foretak ilegges straff ved medvirkning til alvorlige lovbrudd. 

Folkerettseksperter har advart om at universiteter kan havne i slike situasjoner gjennom forskningssamarbeid med institusjoner tett knyttet til militær virksomhet og okkupert territorium. Styret kan ikke late som om dette bare er et faglig spørsmål uten rettslige sider.

Det er en risiko for at boikott kan misbrukes politisk eller gjøre Israel til et unntak. Derfor må kriteriene være snevre og etterprøvbare. Kriteriene kan knyttes til grove folkerettsbrudd, en pågående ICJ-prosess, dokumentert institusjonell medvirkning og konkrete avtalebånd. Erfaringer fra blant annet Sør-Afrika viser at boikott kan virke. At vi ikke har noen garanti, kan ikke være en unnskyldning for passivitet.

Boikott kan ramme enkeltforskere, både israelske kolleger som kritiserer egne myndigheter og palestinske partnere som er avhengige av internasjonalt samarbeid, og slike virkninger må vi ta inn over oss når vi veier dem mot faren for medvirkning til grove folkerettsbrudd. 

Derfor bør et eventuelt boikottvedtak avgrenses til institusjonelle avtaler og økonomiske rammer, ikke til enkeltforskeres valg av forskningstema, ytringer, publisering eller faglige kontakter. 

Akademisk frihet handler om innhold, metode og ytring, ikke om rett til institusjonell støtte uansett konsekvenser. Uten forskningsetisk dømmekraft kan akademisk frihet ende med å legitimere medvirkning.

Hvis sektoren skal beholde sin legitimitet i en verden der folkeretten brytes åpent og kunnskapssektoren i Gaza er systematisk ødelagt, må vi vise at akademisk frihet er underlagt en plikt til å se hvilke strukturer vi er del av og ta konsekvensene når samarbeid gjør oss til medvirkende snarere enn vitner.

10. mars skal universitetsstyret avgjøre om UiO kan fortsette som om våre samarbeid, avtaler og penger ikke har noe med folkerettsbrudd og ICJ-saken om folkemordkonvensjonen å gjøre. I en slik situasjon er det ikke radikalt at styret ser på akademisk boikott som ett av flere virkemidler; det virkelig uansvarlige er når denne diskusjonen forsøkes definert ut av styrets mandat. 

Styret bør gjøre det motsatte av det dekanene ber om: utøve sitt etiske ansvar, også når det innebærer å vurdere virkemidler som utfordrer oss.

Powered by Labrador CMS