Holbergpris­vinner: — Det finnes intellektuelt liv også utenfor universitetet

Oxford (Khrono): Vi står utenfor en forfallen gammel kirke i Oxford. Den rustikke sandsteinen faller av i hele biter fra de greskinspirerte søylene ved det en gang så staselige inngangs­partiet. Nå må et høyt gjerde hindre at forbipasserende får bitene i hodet.

— Det var en nattklubb her tidligere. Den het Freud, sier Lyndal Roper og peker på et falmet blått skilt. 

Professor Roper er emerita ved Oriel College i Oxford. Historikeren, som egentlig kommer fra Melbourne i Australia, har mange år bak seg ved prestisjeuniversitetet i Oxford, i tillegg til lange opphold i London og i Tyskland. 

Hun er en ledende forsker på tidlig moderne europeisk historie, særlig reformasjonstiden på 1500-tallet. Hun har skrevet biografi om Martin Luther, skrevet om hekseprosesser og arbeidet for å bedre posisjonen til kvinner og andre utsatte grupper i universitetsverdenen.

Og i år får hun tildelt Holbergprisen for sin banebrytende forskning på hekser, makt og menneskesinn.

— Klarte ikke ta det inn

— Jeg var på vei hjem fra treningsstudioet og trodde noen hadde ringt feil. Min erfaring er at man ikke bør svare når man er på vei hjem fra trening, sier Roper når Khrono møter henne i Oxford.

Men hun svarte, og heldigvis var det en hyggelig beskjed. 

— Jeg ble fullstendig sjokkert. Jeg måtte gå meg en tur ut på engen i nærheten av der jeg bor, og jeg husker at jeg snublet rundt. Jeg klarte ikke ta det inn over meg. 

Roper kjente til Holbergprisen fra tidligere, og husker da Natalie Zemon-Davies fikk den i 2010. Nå er hun i samme selskap som prominente akademikere som historikeren Jürgen Kocka, lingvisten Julia Kristeva og den nylig avdøde filosofen Jürgen Habermas — for å nevne noen.

I en pressemelding skriver Holbergprisen: 

«Hennes pionerarbeider om hekseprosesser, bondeopprør og Martin Luthers liv og tanker har endret vår forståelse av både hverdagsliv og politiske konflikter i perioden. Ikke minst gjelder dette hvordan kjønn, kropp, psyke og makt har påvirket samfunnet.»

Holbergprisen

Hun mottar Holbergprisen 2026

Faglig kollekt

Det er varmende vårsol i Oxford. Gresset er grønt og magnoliatrærne har begynt å spire bak murene til Oxfords 39 colleger. Studentene kan igjen ligge på gresset og lese.

Lyndal Roper har vært i den smuldrende kirken i Oxford før, sier hun — men aldri på nattklubben Freud.

For før den ble nattklubb, tjente den gamle kirken som arena for en annen type akademisk sosialt liv for Oxfords intellektuelle. Litt færre cocktails med psykoanalytisk sus og litt flere seminarer og faglige sammenkomster. 

Det var i 1979 den unge doktorgradsstudenten Lyndal Roper hadde sitt første møte med Oxford — som publikummer på en panelsamtale om Louis Althusser i regi av History Workshop. Der hørte hun den legendariske britiske historikeren E.P. Thompson måle sine intellektuelle krefter med Stuart Hall og Richard Johnson.

— Det var bare ståplasser, og innleggene var både glødende, sinte og lidenskapelige, sier hun.

Og panelet besto selvsagt kun av menn — noe som ville vært ganske utenkelig i dagens historiemiljø i Oxford.

— Workshopen hadde gått med underskudd, så etter debatten sendte de rundt en hatt i salen og ba om at folk tømte lommene. Så ble hatten sendt tilbake til alteret, som kollekt! 

Lyndal Roper har aldri glemt det øyeblikket, og den sterke følelsen av å studere historie på den tiden. Dette skulle forme henne, og siden fikk hun mange flere møter med Oxford-historikerne — før hun ble en av dem selv. 

Fra å være eneste kvinne i kollegiet gikk hun gradene til å bli innehaver av det som kanskje er en av de mest prestisjefulle historiefaglige stillingen i Storbritannia — som kongelig utnevnt Regius-professor i historie i Oxford.

Fra en australsk roadtrip

Den britiske historikeren E.H. Carr skrev en gang at man burde studere historikeren før man studerer historien. 

Så hvem er Lyndal Roper?

Som biografiforfatter er hun velkjent med sjangeren. Ofte innledes disse verkene med en liten epistel som forteller om en episode eller situasjon som sier noe videre om personen som omtales. En kime til en forklaring om hvorfor ting har blitt som det ble, kanskje.

— Hvordan ville innledningen biografien om Lyndal Roper sett ut?

— Jeg husker tilbake til da jeg må ha vært 10—11 år. Jeg satt i bilen med familien — mine foreldre satt foran og mine to søsken sov ved siden av meg. Vi kjørte fra Melbourne til Brisbane, begynner hun.

Om man kjenner litt til australsk geografi, forstår man raskt at dette ikke er snakk om en svipptur. Den 1700 kilometer lange turen tok to dager, gjennom et landskap som i store strekk lå goldt og øde. Det ble rikelig med tid til å prate sammen.

— Foreldrene mine spurte meg om skolen og hva vi lærte om. Og jeg fortalte dem om utforskingen av Australia — i hermetegn, kan jeg legge til nå i ettertid, for her hadde det bodd urbefolkning i tusener av år og de kjente jo landet godt, men det brydde ikke folk seg ikke så mye om da. Jeg husker dette som den første gangen jeg snakket om historie og ga en historisk beskrivelse, sier hun.

— Det som fascinerte meg var at historien hadde en form og at man kunne putte ulike handlinger inn i denne formen. Og jeg husker gleden i å legge til flere og flere handlinger og hvordan det oppstod et mønster i fortellingen. Jeg la merke til at foreldrene mine hørte etter på det jeg sa, og jeg tenkte: wow, jeg vet noe foreldrene mine ikke vet.

Når hun ser tilbake igjen, fremstår det noe annerledes i dag. Denne formen for historiefortelling var noe hun måtte avlære seg på universitetet, sier hun.

— Historie er mye mer enn en fortelling. Det er ikke bare å stable en masse fakta oppå hverandre. Noe av det første jeg lærte på universitetet var å lære meg å utforske kildene kritisk.

— Så siden da har karrieren din bestått av å studere kildene kritisk og se på etablerte historiske sannheter på nytt?

— Ja, du kan si det slik. Og så er det jo veldig gøy å jobbe i arkiv, da.

Australia

Her får samfunnsfag-studenter mer enn dobbel studieavgift

Et arkivliv

Noen år etter den skjellsettende bilturen dro hun rett fra Australia, via London, til noen skikkelig gode og gamle arkiver i Tyskland. Der satte hun seg ned med rettsprotokoller og andre spor etter fortidens vanlige mennesker som del av doktorgradsarbeidet.

— Først forsto jeg ingenting. Tysken min var forferdelig og jeg klarte knapt å snakke med en seksåring. Og jeg visste at jeg var nødt til å klare å lese disse dokumentene i arkivet, og hvis ikke — da måtte jeg reise tilbake til Australia, sier hun. 

Løsningen var penn og papir. Hun kjøpte en fjærpenn og litt blekk og kopierte alt hun så, slik at hun lærte hvor skribenten måtte legge trykk — og dermed hvordan en enkelt bokstav endrer form når man skriver raskt.

I arkivet i Reutlingen satt hun i timevis og forsøkte å tyde dokumentene — før hun til slutt innså at de var fra helt feil periode. I Ulm satt hun i tre måneder og leste dokumenter som er beryktet som de vanskeligste dokumentene å forstå i hele Sør-Tyskland.

— Jeg endte opp i Augsburg. Og etter å ha jobbet der i rundt et år fant jeg for første gang en kvinne i det historiske materialet. Det var et rettsavhør hvor en kvinne trådte frem i teksten med sin egen stemme. Først tenkte jeg at jeg ikke kunne bruke det — jeg ville studere typiske mennesker, men hun var jo kriminell. Så jeg lukket boken og dro tilbake til London. Da slo det meg: Det var nøyaktig dette jeg trengte. 

Så hun dro tilbake og begynte å arbeide med kriminalregistre — slik flere andre også nettopp hadde begynt å gjøre — og til slutt fant hun kvinnene hun hadde lett etter i materialet.

Historie nedenfra

Jakten på vanlige mennesker er en rød tråd i Lyndal Ropers karriere.

— Gjennom hele min karriere har jeg forsøkt å skrive historie nedenfra, sier hun i pressemeldingen fra Holbergprisen. 

— Det vil si at jeg ønsket en historie som inkluderte stemmene til vanlige mennesker, av alle slag, uavhengig av farge og klasse, og spesielt kvinner. Jeg ønsket nye historiske fortellinger som ikke handlet om store menn og dramatiske begivenheter.

I sin siste bok, Summer of Fire and Blood, en kritikerrost fremstilling av bondeopprøret i Tyskland på 1520-tallet, beskriver Roper hvordan hun gikk frem for å orientere seg i det tyske landskapet. 

Hun gikk og syklet over lange distanser for å kjenne på kroppen hvordan det må ha vært for bøndene å bevege seg den samme veien 500 år tidligere.

— Det er jo selvsagt umulig å vite nøyaktig hvordan de tenkte, sier Roper.

— Men jeg er overbevist om at vi ikke bare lærer gjennom å bruke hodet. Vi kan også lære gjennom hva vi gjør. 

Det tyske bondeopprøret handlet om land, og da måtte det være en del av fremstillingen — i tillegg til hvordan årstidene påvirket landskapet.

— Og jeg visste at hvis jeg ikke opplevde det selv, kunne jeg ikke gjøre landskapet til en aktør i boken, sier hun.

— Og så er jeg skikkelig dårlig på å lese kart.

USA

Historikeren som går igjen

Samarbeid: — Bekymret for utviklingen

Roper har mange års erfaring med samarbeid over landegrensene. Også senere i karrieren har hun tilbrakt mye tid i andre land enn Storbritannia.

Særlig Tyskland har hun vært mye i — både ved universiteter i dagens Tyskland og de tidligere vest- og østtyske statene, og i utallige arkiver.

— Tyskland er et fantastisk land å være en outsider i. De har en intellektuell kultur som er veldig åpen for folk utenfra, sier hun. 

I Tyskland er det også en intellektuell grunnholdning som ønsker bidrag fra andre enn akademikere, forklarer Roper. Da hun tilbrakte et år ved Wissenschaftskolleg i Berlin, hadde hun kolleger som blant annet var dansere og psykoanalytikere. De ga henne viktige faglige impulser om hvordan kroppen og sinnet henger sammen med historien.

— Så det finnes intellektuelt liv også utenfor universitetet, sier hun.

— Nå er det mye snakk om nedbygging av internasjonalt kunnskapssamarbeid. Er du bekymret for denne utviklingen?

— Jeg er svært bekymret for dette. Jeg har sett hvordan våre kolleger ved Central European University (CEU) i Ungarn har blitt angrepet, og har tatt imot flere av dem her i England. Jeg vet hvor sårbare institusjoner kan være, og vi må forsvare dem. Jeg er også bekymret for at regjeringen nå stanser studentvisum fra fire land.

Noe annet som bekymrer henne for tiden er hvor vanskelig det er å få tilgang til kunnskap når man ikke er ansatt ved en institusjon.

— Det er vanskelig å få tilgang til forskningsartikler, bøker og alle de andre måtene kunnskapen nå blir spredt på når man ikke er på innsiden. Jeg håper dette vil endre seg.

Roper er også svært bevisst på rammebetingelsene for yngre forskere, i en økonomisk situasjon hvor tusenvis av stillinger i fjor ble kuttet ved britiske universiteter. Tidligere i år ble Regius-prisen opprettet i hennes navn da hun gikk av med pensjon fra Universitetet i Oxford, en pris for tidlig karriere-forskere.

— Det er så viktig at folk som ønsker å gå videre i akademia — eller som vil jobbe intellektuelt eller kreativt utenfor akademia — har mulighet til å gjøre det, sier hun.

Innvandringspolitikk

Storbritannia stanser student­visum fra fire land

En kvinne i Oxford

Det virker fredelig her vi sitter i Oxford — under en høy kuppel, midt blant lesende studenter og forelesere. 

— Jeg tror vi alle innser betydningen av sterke institusjoner i den situasjonen verden befinner seg i nå. De bidrar til intellektuell frihet og gir folk sikkerhet, sier professor Roper.

— Men vi må huske at Oxford og Cambridge ikke er de eneste stedene det eksisterer intellektuelt liv.

Og det har heller ikke alltid vært like enkelt for alle på en institusjon som er så gammel som Universitetet i Oxford, minner hun om. I mange hundre år var det en institusjon hvor bare menn hadde adgang.

 — Dette har en så stor historisk vekt at vi fortsatt strever med den.

På et universitet med en velutviklet sans for portretter, hang det for eksempel svært lenge ikke noen bilder av kvinner på de mest mannsdominerte collegene — selv om de nå er åpne for begge kjønn. Nå i mars ble det første portrettet av en kvinne hengt på veggen i Corpus Christi-colleget — et bilde av collegets president, professor Helen Moore.

— Det har vært dype tradisjoner i Oxford som har gjort det vanskelig å være kvinne der, sier Roper.

— Da jeg var i Oxford for å undervise første gang, kunne jeg ikke ha vært student ved flere av collegene, de var kun åpne for menn. Så dette har vært en dramatisk endring som har foregått i min egen levetid.

Da Roper var i Oxford første gang på begynnelsen av 1980-tallet, var det som den eneste kvinnen i kollegiet. Hun da fikk kontakt med en litt merkelig organisasjon som kalte seg Women's Studies Committee — en gruppe kvinner hvor de fleste var ansatt på korte kontrakter, var postdoktorer eller løst tilknyttet universitetet. 

— Det offisielle målet vårt var å etablere et program i kvinnestudier, men det var egentlig bare et dekke for å ha en møteplass der en gruppe kvinner som i realiteten var ekskludert fra det akademiske livet ved universitetet kunne møtes og finne styrke i hverandre. Intellektuelt var det en pulserende opplevelse — det var fullt av ideer og et sted hvor folk fra alle bakgrunner møtte hverandre.

Institusjonsbyggeren

Lyndal Roper forlot Oxford og sitt intellektuelle hjem i Women's Studies Committee. I mange år bodde og arbeidet hun i London ved Royal Holloway, University of London.

— Da jeg kom tilbake til Oxford, var det en helt annen institusjon, sier hun.

— For det bedre, håper jeg?

— Ja, stort sett, men det var fortsatt mye å gjøre.

Historiefaget har endret seg mye de siste 40 årene, også i Oxford. Perspektivene på hva som er interessant å skrive historisk om har endret seg mye, og den historiske horisonten har blitt mye bredere.

— Der det på 1980-tallet var et nokså smalt fokus på å skrive britisk historie — og der europeisk historie handlet om Frankrike — ble det større interesse for temaer som global historie og mangfold. Oxford åpnet seg for omverdenen på en ny måte. Og til min store overraskelse oppga de fleste historikerne i Oxford for ikke så lenge siden at de hadde kjønn som en av sine faglige interesser, sier hun.

Noe av det Lyndal Roper tok sikte på, var å jobbe med å bygge institusjonen rundt disse nye faglige interessene.

— Sammen med noen andre jobbet jeg med Hillary Clinton for å få opprettet og finansiert et nytt fast professorat i kvinnehistorie. Det var svært viktig for oss å få dette på plass, for det betyr at fagfeltet rundt kvinner i historien også vil finnes i fremtiden. Dette hadde jeg aldri kunnet forestille meg på begynnelsen av 1980-tallet, sier hun.

På samme tid fikk de på plass et professorat i seksualitet, og som professoratet i kvinnehistorie er dette en stilling som skal finnes «til all evighet».

— Det betyr at vi har historiske fagmiljøer rundt kjønn, seksualitet og skeivhet representert samtidig. Det er helt strålende, og en drøm mange har hatt, sier hun.

I løpet av Lyndal Ropers karriere har hun sett en fullstendig omveltning av historiefaget. Men veien dit var lang. Hun tenker tilbake til gruppen som møttes i Women's Studies Committee. 

— Er du redd for at det kan snu igjen?

— Jeg har sett det snu mange ganger, og hvor ulykkelig det har gjort mange studenter og yngre historikere. Men jeg er optimist og tror ikke all utviklingen kan bli reversert. Til det er det nå for mange ulike og mangfoldige stemmer i institusjonen. Og institusjonen selv er endret — nye faglige interesser er åpnet opp. 

8. mars

10 av 21 rektorer er kvinner

Humaniora og KI

At samtidens krav og bekymringer — men også muligheter — også har betydning for hvordan man skriver historie, har de siste årene opptatt Lyndal Roper. For tiden driver hun et prosjekt hun kaller Moving History, der hun reiser til historieinstitutter rundt om i Storbritannia og tilbyr gratis verksteder i kritisk og kreativ historieskriving, med fysisk aktivitet som en del av opplegget.

 — Jeg mener at KI ikke bare er noe negativt. KI kan også gjøre fantastiske ting, og vi er nødt til å undervise studenter i å bruke disse teknikkene på kreative måter, sier hun.

Roper mener historie og humaniora står i en særstilling når det gjelder innføringen av kritiske måter å bruke KI-teknologier på.

— Det dreier seg om forholdet mellom begrunnelser og påstander. Vi trenger mer bevissthet rundt dette i en verden der KI finnes. Når KI kommer med et svar — eller en påstand — må vi lære oss å studere hvilket forhold denne påstanden har til begrunnelsene og bevisene som ligger bak. Da må vi kritisk ettergå bevisene som leder til påstandene, sier hun.

— Det vi lærer studenter i de humanistiske fagene er helt grunnleggende i slik prosess. Man må tenke strukturelt. I historiefaget har vi for eksempel måter å tenke rundt staten og hvordan makt fungerer. Det er nødvendig for å virkelig forstå når vi skal kontekstualisere KI. Og KI har heller ingen kropp!

— Så man bør omfavne KI, men på en kritisk måte?

— Ja, jeg mener det. Og fremover tror jeg at uavhengig, kreativ og original tenkning blir mye viktigere siden KI lager så gode sammendrag av det som allerede er kjent kunnskap. Men da må vi utvikle måtene vi tenker kreativt på. Og det kan gjøres — det kan læres.

Debatt ● Margrete Dyvik Cardona

Selv når vi skal bruke KI, er menneskelig kunnskap uunnværlig

— Stor betydning

I nokså nær fremtid, 4. juni, skal Lyndal Roper til Bergen for å ta imot Holbergprisen i en seremoni i Universitetsaulaen. Det ser hun frem til. 

Men hun er ydmyk når hun får spørsmål om hun føler prisen er fortjent.

— Jeg er bare ikke vant til å se på meg selv som en akademiker med publiseringsliste som gjør meg aktuell for denne type ting. Derfor er jeg veldig glad og overveldet over at komiteen har tildelt den til meg.

Samtidig er hun rask med å takke venner og kolleger for alt de har bidratt med.

— Jeg vet hvor mye andre har hjulpet meg. Arbeidet mitt har alltid vært et resultat av samarbeid med andre. Denne prisen har stor betydning ikke bare for meg, men for hele feltet tidlig moderne historie og den historiske forskningen på kjønn.