Debatt ● terje einarsen
Ja, det er ulovlig å bombe norske universiteter – men spiller det noen rolle i rovdyrenes tid?
Folkeretten er ofte klarere enn hva mange tror, men det er alltid mer komfortabelt å støtte makten istedenfor retten, mener Terje Einarsen.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Utgangspunktet for dette innlegget er en debatt i Khrono i kjølvannet av et intervju 11. april med førsteamanuensis Cecilie Hellestveit ved Institutt for historiske fag ved NTNU, med tittelen Folkerettsekspert: Norske universitet kan bli legitime bombemål i krig. Hellestveit skrev deretter et lengre faglig orientert innlegg 15. april som Khrono har bedt meg om å svare på: Kan norsk akademia bli et mål i en eventuell krig?
Formålet er for det første å forklare mitt folkerettslige syn på lovligheten av å bombe norske universiteter i en krig med Russland eller andre land, som var utgangspunktet for debatten. For det andre skal jeg kommentere Hellestveits innlegg som ledd i å finne ut hva hun nå mener om dette spørsmålet.
Til slutt vil jeg kommentere et ikke-juridisk eller rettspolitisk spørsmål, nemlig om opprettholdelse av folkeretten spiller noen rolle i en ny for rovdyr og kujoner («predators and cowards»), for å sitere Amnesty Internationals generalsekretær Agnes Callamard.
Ulovlig og straffbart å bombe norske universiteter
Er norske universiteter og forskningsinstitusjoner lovlige militære mål i en krig?
Rent deskriptivt er et «militært mål» et mål som er valgt ut av militæret (fienden) for ødeleggelse eller skade. Hvis målet (objektet) er sivilt, er det imidlertid normativt beskyttet mot angrep etter folkeretten.
Et forsettlig militært bombeangrep rettet mot en sivilbefolkning eller mot sivile som ikke deltar i kampene, eller som er rettet mot sivile institusjoner (objekter), er derfor folkerettslig ulovlig og vil normalt utgjøre krigsforbrytelser etter folkeretten.
Denne rettslige beskyttelsen av sivile er en av de aller mest grunnleggende reglene i gjeldende folkerett, som blant annet er nedfelt i sedvaneretten og i flere folkerettslig bindende instrumenter, blant annet i Genèvekonvensjonene og i vedtektene for Den internasjonale straffedomstolen (ICC).
Det er særlig to bestemmelser i ICC-vedtektene om krigsforbrytelser som er sentrale i vår sammenheng: artikkel 8(2)(b)(i) om angrep på sivile personer og (ii) om angrep på sivile objekter.
Førstnevnte bestemmelse i ICC-vedtektene lyder slik:
«Intentionally directing attacks against the civilian population as such or against individual civilians not taking direct part in hostilities.»
Den andre bestemmelsen lyder slik:
«Intentionally directing attacks against civilian objects, that is, objects which are not military objects.”
Så lenge et universitet eller et forskningsinstitutt ikke blir lagt inn under forsvaret, og det ikke drives våpenproduksjon der, og forskerne ikke blir organisert som del av væpnede styrker, utgjør de ikke lovlige militære mål.
Hvis norske universiteter bombes i en krig, kommer begge bestemmelser til anvendelse da de ansatte og studentene på universitetene er sivilt personell og bygningene er sivile bygninger. Det vil altså i utgangspunktet være tale om klare krigsforbrytelser som i prinsippet vil kunne håndheves ved ICC, siden handlingene – uansett hvem som er angriper – finner sted på norsk territorium og Norge er medlem av ICC.
Hva som normativt er henholdsvis «civilian objects» og «military objects» er ikke noe som bestemmes av den angripende part etter folkeretten, slik Hellestveit synes å gi inntrykk av i innlegget sitt når hun et sted sier at det er «fiendens forståelse av reglene som vil være avgjørende».
Om et militært mål i normativ forstand er av overveiende «sivil» eller «militær» karakter, beror på en objektiv folkerettslig vurdering, i siste instans ved en internasjonal domstol etter en rettferdig rettergang med juridisk kompetente og politisk uavhengige dommere.
Norske universiteter slik vi kjenner de i dag er typiske sivile institusjoner med sivilt personell etter folkeretten, som derfor ikke er lovlige bombemål for verken Russland eller andre land. Dette er den store hovedregelen.
Så lenge et universitet eller et forskningsinstitutt ikke blir lagt inn under forsvaret, og det ikke drives våpenproduksjon der, og forskerne ikke blir organisert som del av væpnede styrker, utgjør de ikke lovlige militære mål.
Det er ikke nok at det drives ordinær forskning på et universitetet som i neste omgang kan få både sivil og militær anvendelse. Det skal en god del mer til for at sivilt personell og sivile bygninger mister sin sivile karakter. Det følger av formålet med beskyttelsesreglene.
Hvis en eller flere av universitetets bygninger derimot overtas av militæret til forlegning, hovedkvarter eller for andre militære funksjoner, mister universitetet sin sivile karakter.
Selv om resten av universitetsdriften i slike tilfeller fortsetter som før, blir universitetet da i utgangspunktet et lovlig militært mål.
Men her vil det melde seg krav om forholdsmessighet, fordi den militære fordelen med bombingen etter folkeretten skal veies opp mot omfanget av følgeskadene på sivilt personell og resten av bygningsmassen, jf. ICC-vedtektene artikkel 8(2)(b)(iv), som gir en særskilt bestemmelse for slike tilfeller. Her vil det kunne være atskillig vanskeligere å avgjøre om angrepet representerer en forsettlig krigsforbrytelse eller ikke.
Men det er viktig å understreke at det er ikke er dette som i utgangspunktet vil være situasjonen ved norske universiteter.
Som man skjønner, er ikke folkeretten særlig uklar eller vanskelig å forstå. Det skal veldig mye til for at norske utdannings- og forskningsinstitusjoner blir legitime (lovlige) bombemål i en krig, slik også professor Sigmund Simonsen forklarte i Khrono.
Ved et angrep fra Russland i morgen vil universitetene i Norge derfor utvilsomt ikke være lovlige militære mål. Det vil tvert imot være tale om krigsforbrytelser etter ICC-vedtektene artikkel 8, eventuelt samtidig forbrytelser mot menneskeheten etter artikkel 7 hvis angrepene mot sivilt personell ved universitetene (ansatte og studenter) er systematiske eller omfattende nok.
Hellestveits forklaringer
Det kan ofte være vanskelig å vite om Hellestveit primært uttaler seg som jurist eller samfunnsviter.
Uttaler hun seg om jussen? Foretar hun en faglig kompetent juridisk subsumsjon, altså regelanvendelse på et tilstrekkelig definert faktum?
Eller uttaler hun seg primært om faktisk maktbruk eller andre faktiske forhold? Eller er det blanding om hverandre?
I første del av intervjuet i Khrono uttalte hun seg klart nok først som jurist, deretter mer som samfunnsviter.
Intervjuet startet slik:
«Kan Russland eller Kina sende bomber og raketter mot norske forskningsinstitusjoner, med folkeretten i ryggen, i ein eventuell krigssituasjon? Uten tvil, ifølgje ekspert på krigens folkerett, Cecilie Hellestveit.»
Det fortsatte videre:
«Ho peiker på dei såkalla flerbruksinfrastrukturane – visse forskningsmiljø som blir oppfatta å ha militære funksjoner. Det betyr at sjølv om dei i utgangspunktet er sivile, vil dei kunne koplast til og ha samarbeid med det militære. Då vil dei også bli militære mål i krig og kunne angripast som legitime mål etter internasjonal lov (krigens folkerett), ifølgje Hellestveit.»
Hun uttalte seg altså om gjeldende folkerett, som jurist. Det var på dette grunnlaget jeg kritiserte uttalelsen. At sivile forskere ved en sivil institusjon i teorien vil kunne ha samarbeid med det norske militæret i en krig er åpenbart ikke nok til at institusjonen allerede har fått en militær karakter etter folkeretten, som forklart foran.
Hva Hellestveit egentlig skriver om i det lange innlegget er ikke så lett å forstå. Tittelen indikerer ikke en juridisk fremstilling. Da måtte det stått: «Kan norsk akademia bli et lovlig (legitimt) mål i en eventuell krig?» Problemstillingen i hovedteksten er også merkelig hvis poenget var å drøfte folkerett:
«Spørsmålet for forskningsmiljøene er hvordan flerbruksinfrastruktur, forskere og forskning som kan ha militær nytte, vurderes. Ikke av oss selv, men av en mulig fiende. Da er det folkerettens regler som gjelder.»
Denne sammenblandingen av ulike perspektiver og fagområder er vanskelig å dekode. Hva er det egentlig som skal analyseres?
Skal jeg prøve meg på en fortolkning, må det kanskje være at Hellestveit fremholder folkeretten som en (mulig) faktor i fiendens vurdering av faktiske militære bombemål. Men det blir noe helt annet enn å fremstille en rettsregel og dens anvendelse på et (hypotetisk) faktum så objektivt, nyansert og sannferdig som mulig, slik en rettslig analyse av konkrete eksempler normalt vil ta sikte på.
Da er det kanskje ikke overraskende at innlegget heller ikke munner ut i noen form for juridisk konklusjon på det omdiskuterte rettslige spørsmålet, men snarere i en hypotese om mulige faktiske fremtidige forhold:
«Fremstillingen som jeg har delt her, gjør at det er naturlig å slutte at hva som utgjør lovlige militære mål er svært definerende for hvordan en krig kan utkjempes. Hvilke stater vi kjemper mot vil være sentralt.»
Det som da står igjen etter dette innlegget, er at Hellestveit ikke benyttet anledningen til å opplyse publikum mer presist og nærmere om sitt syn på det omstridte folkerettslige spørsmålet. Det er synd, for det er veldig stor praktisk og juridisk forskjell på hennes uttalelse i intervjuet og den faktiske rettstilstanden som jeg har redegjort for nærmere foran. Etter min mening er konsekvensen av hennes syn en indirekte aksept for rene krigsforbrytelser.
Hun burde derfor nå ha innrømmet at hun var uheldig og uttalte seg villedende om folkeretten i intervjuet 11. april.
Istedenfor å innrømme det, har hun skrevet en uklar tekst som ikke svarer på spørsmålet.
Poenget var nemlig ikke om hun kunne ramse opp rettskilder, men å forklare hvordan disse kildene på en troverdig måte kunne underbygge uttalelsen om at norske universiteter og forskningsinstitusjoner er lovlige bombemål i en krig mot Russland eller andre.
Debatten her er fremfor alt ikke bare en teoretisk akademisk diskusjon, dessverre. Russland bombet skoler og universiteter i Ukraina særlig i 2022. Israel flatbombet systematisk alle universitetene og nesten alle skoler i Gaza i 2023/2024. USA og Israel har nå vært sammen om å bombe en rekke universiteter i Iran. Vi lever i de politiske og militære rovdyrenes tid.
I rovdyrenes og kujonenes tid
Respekten for den grunnleggende folkeretten har variert over tid, det samme gjelder mulighetene for håndhevelse. Siden USA oppfattet terrorangrepet 9/11 som en internasjonal krigshandling og ikke primært som en forbrytelse mot menneskeheten, har folkeretten vært under et betydelig press.
Den USA-ledete vestlige invasjonen av Irak i 2003 var i realiteten en aggresjonsforbrytelse bygget på løgner og propaganda, med enorme skadevirkninger. Den totale straffriheten for de politiske og militære deltakerne i det store amerikanske torturprogrammet, grundig dokumentert i en omfattende senatsrapport, banet veien for Trump og hans tro på at en amerikansk president er hevet over loven.
Russlands omfattende invasjon av Ukraina i 2022 samlet det meste av verden i et midlertidig forsvar for den grunnleggende folkeretten. Det varte ikke lenge, og det var aldri konsekvent.
Etter angrepet fra Hamas 7. oktober 2023 og det israelske folkemordet på palestinerne har doble standarder vært fremtredende og svekket folkerettens stilling. Den internasjonale domstolens (ICJs) avgjørelser relatert til Israel blir ikke respektert.
Den internasjonale straffedomstolen blir i disse dager forsøkt fullstendig ødelagt av Russland, Israel og USA, og av andre vestlige statsledere som frykter for sine egne skinn. Åtte dommere og de tre øverste påtalejuristene er utsatt for perverse straffesanksjoner fra USA, på linje med narkobaroner og terrorister. For ingenting annet enn å gjøre jobben sin. Også palestinske menneskerettighetsorganisasjoner og FNs spesialrapportør Francesca Albanese er utsatt for det samme.
Reaksjonene fra EU og europeiske land inklusive Norge på disse angrepene har vært ytterst, ytterst feige.
Sjefsanklageren Karim Khan forsøkes nå avsatt gjennom en politisk prosess hvor alle krav til fairness er tilsidesatt. Den norske regjeringen er enten feig eller med på det.
Norge har også en rekke andre svin på skogen. Det gjelder blant annet våpeneksport til stater som driver med krigsforbrytelser, angrepskrig og folkemord, og verdens mest umoralske statsfond. Men det gjelder også den norske UH-sektoren som med regjeringens og norske universitetslederes samtykke og oppfordring har økt samarbeidet med Israel parallelt med at denne staten begår alle mulige forbrytelser, inklusive omfattende aggresjons- og terrorhandlinger.
Hvis Norge kommer i krig, er det naturligvis vanskelig å forutse hva som vil skje. Men vi kan ikke nødvendigvis regne med at de folkerettslige reglene vil legge særlig bånd på krigshandlingene fra verken den ene eller annen side.
Statsledere og militære ledere har sett at det i praksis ikke får noen følbare konsekvenser om det begås alvorlige folkerettsbrudd. Påtalemyndighetene i Norge og Europa har vært passive og tause om de mest groteske folkerettslige forbrytelser som de kunne ha etterforsket.
Det får heller ingen konsekvenser for USA at dette landet det siste året har brutt NATO-pakten artikken 1 på det groveste nær sagt hver dag gjennom folkerettsstridige trusler mot og angrep på andre land. Det er absurditetens teater for rovdyr og kujoner.
Vi må altså regne med at våre universiteter, skoler og sykehus kan bli flatbombet i en krig, uavhengig av folkeretten. Dette er den nye normalen i rovdyrenes tid.
Det er bare en måte å unngå dette på, og det er tvinge frem respekt for folkeretten og anstendig oppførsel blant statsledere og politikere.
Det er her slaget om fremtiden står. Men dette slaget er allerede i ferd med å bli fullstendig tapt, slik Amnesty og ganske mange fornuftige folk i mange land har forsøkt å si ifra om.
