Debatt ● Helge Jordheim og Tore Rem
Demokrati er beredskap
Det er på tide å spørre hva beredskapsbegrepet og beredskapstenkningen gjør med oss, med det norske samfunnet og med det norske demokratiet.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
I løpet av få år har begrepet beredskap blitt allestedsnærværende. I fjorårets «Totalberedskapsmeldingen» settes, på vis som kan minne om speiderbevegelsens «Alltid beredt!», hele nasjonen i beredskap.
Her nevnes «demokrati» en rekke ganger, men som oftest handler det om at styringsformen er noe vår beredskap skal beskytte. Demokratiet i Norge «trues», og det risikerer å bli «undergravd», heter det stadig. Følgelig trenger vi en totalberedskap, for å beskytte oss mot indre og ytre trusler.
De siste årene er det knapt nok noen del av samfunnet som ikke har fått sitt beredskapsbegrep.
Universitets- og høyskolesektoren har «kunnskapsberedskap», kultursektoren «kulturberedskap», helsesektoren «helseberedskap» og «smitteberedskap», foruten «pandemiberedskap», i teknologisektoren gjelder «digital beredskap» og vi har fått «energiberedskap», «matberedskap», «informasjonsberedskap», «egenberedskap» og «endringsberedskap» med mer — og størst blant dem er altså «totalberedskapen».
Kanskje er det på tide å spørre hva beredskapsbegrepet og beredskapstenkningen gjør med oss, med det norske samfunnet og med det norske demokratiet. Hvor sterkt står mangfoldet og den demokratiske forankringen når alle nå og framover skal jobbe med beredskap?
Inntil nylig var det et annet begrep som satte et tilsvarende preg på planlegging og organisering, nemlig «bærekraft». Nå kan det se ut som om det har funnet sted en utskifting én-til-én: Der hvor det før sto «bærekraft», står det nå «beredskap».
Men der «bærekraft» innebar et mangfold av mål (jf. Bærekraftsmålene), har «totalberedskap», til tross for den store floraen av ord som nå slutter på «-beredskap», en smalere utforming: «Forberedt på kriser og krig», heter det i undertittelen i «Totalberedskapsmeldingen».
Muligens ligger det en aldri så liten advarsel allerede i ordet «totalberedskap», som i år har fått selskap av «totalforsvar».
Vi lever i «totalforsvarsåret», og vi forstår at forsvaret og sivilsamfunnet kan ha noe å hente på å koordinere seg bedre. Vi skjønner også at demokratiets institusjoner må beskyttes. Men total krig og total mobilisering er uttrykk vi kjenner fra nettopp totalitære, militaristiske og morderiske stater, slike som vi neppe ønsker å assosiere oss med. «Total» inneholder dessuten en grunnleggende tanke om ensretting: at hele samfunnet skal jobbe sammen mot ett og samme mål.
Er det ikke da en fare for at vi svekker demokratiet, den demokratiske beredskapen, som jo nettopp forutsetter et mangfold av mål og en pågående diskusjon om prioriteringer og kompromisser? At det vi får beskjed om at er truet utenfra, i virkeligheten kan komme til å undergraves innenfra?
Det må sies at «Totalberedskapsmeldingen» er innom både forskning, utdanning, kultur og medier, men på svært kortfattet vis, uten virkelig diskusjon av dilemmaene. For hva om ivaretakelsen av slike frie felt nettopp innebærer en motstand mot det totale?
Demokratiet er noe mer enn et objekt som trues utenfra. Det er selve styrings- og livsformen vi har valgt oss.
Vi tror på demokratiske verdier fordi vi er overbevist om at demokratiet skaper de beste samfunnene, for individet og for fellesskapet (innbefattet de som er i mindretall). Men selv om demokrati er beredskap, er det også en viktig forskjell mellom de to begrepene.
Som alle hverdagslige ting står demokratiet i fare for å bli oversett, glemt og tatt for gitt.
Demokrati er ikke noe vi gjør i påvente av noe annet. Demokratiet har sin verdi og sitt formål i seg selv, i nåtiden, ikke kun i lys av noe vi frykter skal komme. Vi kan kalle det hverdag.
Som alle hverdagslige ting står demokratiet i fare for å bli oversett, glemt og tatt for gitt. Desto viktigere er det å minne oss selv om at det påligger oss å jobbe hardt, iherdig og på nye vis for å styrke demokratiet i praksis.
Det handler om demokratiopplæring, men også om å vedlikeholde og bygge tillit, og styrke tilhørighet, inkludering og deltakelse. Dette skjer allerede gjennom viktige arenaer som skolen, bibliotekene, museene og en mengde frivillige organisasjoner som arbeider med demokratiopplæring og -utvikling.
Men i møte med demokratiets utfordringer, tror vi at vi framover trenger et tydeligere felles løft, bedre koordinering og tydeligere koblinger mellom forskning og praksis. Vi må forsvare institusjonene, men vi må ikke minst snakke sammen om hvordan vi ivaretar og forbedrer demokratiet som praksis — og vi må intensivere innsatsen.
Demokrati har alltid dreid seg om å møtes, å komme sammen for å diskutere, ta beslutninger, velge representanter, eller bare få fram likhetene og forskjellene oss imellom. Etter pandemien møtes vi sjeldnere, kjenner sjeldnere gleden over at hundrevis av mennesker er samlet i et rom, for å lytte, spørre, dele.
Da er det enda viktigere å skape nye fysiske møteplasser, for samtaler om demokratiets utfordringer på tvers av fag og på tvers av sektorer.
Fredag 24. april ønsker vi velkommen til Demokratikonferansen 2026 ved Universitetet i Oslo (UiO), den største nasjonale konferansen av sitt slag, et samarbeid mellom UiO og Kunnskapsbyen i Oslo — Oslo Science City, sjenerøst støttet av Sparebankstiftelsen DNB. Vi håper å skape et møtested som lever lenger enn en enkelt konferanse: et arnested der nye relasjoner og samarbeid oppstår, der aktører fra ulike sammenhenger inspireres til å tenke nytt rundt demokratiet.
Med andre ord: demokratisk beredskap i praksis.
Kanskje vi kan snakke om breddeberedskap i stedet for totalberedskap?
For utvilsomt kan også beredskapsbegrepet ha noe åpent ved seg. Det åpner seg mot en usikker og uforutsigbar framtid, eller kanskje heller mot flere mulige framtider, og vi er nødt til å forberede oss på dem alle.
En slik beredskapsforståelse innebærer det motsatte av ensretting. I nåtid betyr det for eksempel at vi ikke kan koste på oss å tenke for instrumentelt, smalt og nytteorientert, rett og slett fordi vi ikke er i stand til å forutse hva det er vi kommer til å ha behov for i en av de mange mulige framtidene.
Å arbeide for breddeberedskap snarere enn totalberedskap er en grunnleggende demokratisk aktivitet. Da er ikke demokratiet lenger bare noe som er truet, og som må beskyttes; det er selv en sentral del av beredskapen. Beredskap er demokrati, og demokrati er beredskap.
