Kan du sende saltet til økonomi­analysen?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Det vises til rapport «Analyse av økonomien i UH-sektoren» utarbeidet av Oslo Economic og NIFU på oppdrag fra forskningsrådet, tidligere omtalt og diskutert i Khrono.

Jeg har jobbet med UH-økonomi ved UiA i snart 24 år, og vært økonomidirektør siden 2007. Derfor leser jeg slike rapporter med stor interesse, særlig om hva slags metoder som er brukt.

Det etterlatte bildet denne rapporten kan gi, mener jeg fortjener en justering.

økonomi

Rapport: Dårligere økonomi gir mindre forskning ved universiteter og høgskoler

For det første deles universitetene metodisk i to kategorier – to ulike typer universiteter, om du vil. Det er gruppe 1 med UiB, UiO, UiT, NTNU og NMBU, og OsloMet, UiS, UiA, Nord og USN i gruppe 2.

Denne inndelingen er ny for meg. Jeg har hørt gruppe 1 omtalt som U5. De har to særtrekk. De eier og forvalter egne eiendommer, og har en vesentlig bedre forskningsfinansiering enn resten av oss (ofte med 50 prosents forskningstid for de ansatte).

Inkluderingen av NMBU gjør at vi ikke kan kalle disse «de gamle universitetene». NMBU ble universitet tre uker før UiS, så det blir en rar oppdeling.

økonomi

Fyrer løs mot rapport om forskning ved universiteter og høgskoler

Nei, dette må handle om eiendom og finansiering av forskning, er min konklusjon.

Senere i rapporten snakkes det plutselig om «forskningsuniversitetene». Hva er det? Og hva er vi andre? «Utdanningsuniversitetene», kanskje?

Så til ressursbruk og resultater.

Det gjøres helt riktig et skille mellom utgifter til FoU, og universitetenes driftskostnader. Fra regnskapslæren er det jo forskjell på utgifter og kostnader. 

Utgifter handler om betaling for en vare eller tjeneste, mens når kostnadene skal føres i regnskapet kan de fordeles i ulike perioder, hvor den er mest relevant (en årslisens fordeles typisk på hver måned det aktuelle året). Vi økonomer er mest glade i riktig periodiserte kostnader, når vi skal sammenligne et år med et annet.

I tredje kapittel er det en relevant diskusjon om hvorvidt publiseringspoeng kan brukes som mål på forskningsinnsatsen til det enkelte universitet. Og om at uttellingen for forskningen i poeng, ikke nødvendigvis henger sammen med ressursbruken det samme året. Rapportens forfattere konkluderer likevel med at det får være godt nok for å belyse produktet av forskningsinnsatsen.

Når rapporten konkluderer med at det er mest forskning per krone ved disse såkalte «forskningsuniversitetene», skurrer det heftig for meg. Da har man satt universitetenes driftskostnader opp mot publiseringspoeng for å finne svaret.

For i disse driftskostnadene, finnes det en stor faktor ved siden av lønn: husleie.

Debatt ●Christen Krogh, Tanja Storsul og Bjørn Tore Kjellemo

Rapport med vesentlige feilslutninger

De i gruppe 1 betaler ikke husleie i vesentlig grad, da de eier egne bygg. Ja, de har vedlikehold, men de slipper kapitalkostnadene til utleiere. Dermed kan mer av midlene gå til forskning.

Og som nevnt gir grunnfinansieringen mulighet til rundt 50 prosent forskningstid i denne gruppen, mens ansatte i gruppe 2 må nøye seg med rundt 25 prosent. Men rapporten krever ikke dobbelt så mye resultater fra «forskningsuniversitetene», av den grunn.

Poengene om husleie og lønn er forenklede – ja, jeg vet det. Men jeg mener det likevel viser at driftskostnadene er en dårlig parameter å holde opp mot publiseringspoeng, når effektivitet skal vurderes.

Konklusjonen om mer forskning per krone kan for så vidt være rett, men kun hvis man aksepterer at epler og appelsiner er sammenlignet.

Debatt ● Sunniva Whittaker og Pia Cecilie Bing-Jonsson

Som man roper i skogen, får man svar

Så inneholder rapporten andre ting vi kan bruke for å komme nærmere et svar? Ja, kanskje!

Hvis man i stedet ser på de registrerte utgiftene til FOU (selv om de ikke er periodisert like elegant som kostnader), får vi i alle fall knyttet ressursbruken og resultatene tettere sammen. Og som en bonus slipper vi å forholde oss til disse spørsmålene om husleie og rammer til mer forskningstid.

En enkel utregning viser forskjellene på gruppene (her kalt U1 og U2):

Her er publiseringspoeng hentet fra DBH og FoU-utgifter hentet fra rapporten i milliarder kroner.

Her ser vi at publisering per million kroner var nokså likt i 2017 (1,08 og 1,02). I 2023 var universitetsgruppe 2 vesentlig mer effektive til å forske, enn universitetsgruppe 1 (hhv 1,47 og 1,29).

Poenget mitt er ikke at den ene gruppen er bedre eller dårligere enn den andre. Tallgrunnlaget er for usikkert. 

En slik sammenligning bereder også grunnen for mer usunn konkurranse enn godt samarbeid i sektoren, slik vår nåværende statsråd snakker varmt om.

Men om noen skal bruke rapportens konklusjoner om effektivitet til å ta viktige beslutninger, bør man sørge for å ta den med betydelige klyper salt.

økonomi

Hoel krever 2019-nivå. For de eldste universitetene vil det bety vekst