Debatt ● Anne Kveim Lie

Stråmanns­argumentasjon fra maktens tinder

Spørsmålet som dekanene burde ha reist og som vi kunne ha lært noe av, er om det rammer akademisk frihet å si at man ikke kan inngå eksternt finansierte prosjekter med partnere ved Israelske universiteter.

I min tid på UiO kan jeg ikke huske at alle dekanene har gått ut sammen på den måten, skriver forfatteren.
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Fredag ble det publisert et innlegg i Khrono signert av alle dekanene ved Universitetet i Oslo. I min tid på UiO kan jeg ikke huske at alle dekanene har gått ut sammen på den måten. Makten som utøves illustreres godt av det ledsagende bildet — dekanene iført sine kapper på universitetstrappen.

Innlegget er underlig lesning. For det første argumenterer de mot en stråmann. 

Jeg er vararepresentant i universitetsstyret. Meg bekjent er det absolutt ingen som har tatt til orde for posisjonen dekanene noe nedlatende betegner som «bekymringsfull», og «vanskelig å forstå», verken i universitetsstyret eller andre steder. 

Dernest er det en påfallende mangel på anerkjennelse av det etiske alvoret i denne situasjonen. 

Lederen av studentparlamentet formulerte det fint i et innlegg 7. mars: det er akkurat som om dekanene har sovet i timen de siste årene. De kan heller ikke ha lest noen av de mange gode tekstene som har blitt skrevet, enten forfatterne har landet på et nei eller et ja til akademisk boikott. 

Det alvorlige bakteppet er at Gazas akademiske institusjoner har siden Hamas-angrepet 7. oktober 2023 blitt gjenstand for en målrettet ødeleggelse av utdanningsinstitusjoner, ansatte og studenter i Gaza. 

Israelske universiteter har over tid blitt integrert i Israels militære og sikkerhetspolitiske infrastruktur, blant annet gjennom forskningsprogrammer direkte rettet mot militære behov, utvikling av våpen- og overvåkningsteknologi. Forskere som Maya Wind har dokumentert hvordan disse institusjonene i liten grad har beskyttet palestinske studenter og ansatte mot diskriminering, og ikke utfordret en permanent unntakstilstand for palestinere. 

Universitetene er altså ikke eksterne til krigen vi har vært vitne til på Gaza. Vi har forskningssamarbeid med universiteter i mange problematiske regimer, men ingen av dem er så vidt meg bekjent under undersøkelse av Den internasjonale domstolen (ICJ) for brudd på folkemordkonvensjonen.

Det er ikke så stor uenighet på UiO om dette. Den forrige universitetsledelsen fordømte angrep på sivile og uttrykte bekymring for konsekvensene for studenter og universiteter i Gaza. 

Det har også fra øverste hold blitt uttalt at UiO tar avstand fra angrep på sivile og ødeleggelse av utdanningsinstitusjoner, og at universiteter skal være trygge steder for læring, ikke krigsmål. De har også sagt at de ikke inntil videre inngår nye institusjonelle samarbeid på høyere nivå. 

Men spørsmålet er om vi kan gjøre mer. Universitetsledelsen har generelt vært skeptiske til akademisk boikott.

Dekanene uttaler at det er «bekymringsfullt at universitetsstyret ikke står samlet i forsvaret av UiO-ansattes akademiske frihet og ikke ser ut til å forstå eller ta innover seg den bredere verdien av — og begrunnelsen for — akademisk frihet og forholdet mellom akademisk frihet på den ene siden og universitetenes formål og rolle i samfunnet på den andre.». 

Til det vil jeg svare: Det er bekymringsfullt at dekanene har fulgt så dårlig med i diskusjonene som har gått: Jeg kjenner ikke noen ved UiO som er imot akademisk frihet, heller ikke medlemmene i universitetsstyret.

Allikevel har universitetet som institusjon et ansvar for hvilke strukturer det inngår i og legitimerer. Akademisk frihet omfatter også en plikt til å respektere andres akademiske frihet. Det er ingen som har tatt til orde for at en slik boikott skal ramme samarbeid mellom enkeltpersoner. Det som står til diskusjon på tirsdag, er hva institusjonelt samarbeid innebærer. 

I saksfremlegget til universitetsstyret skiller ledelsen mellom forsker-til-forsker-samarbeid og «overordnet institusjonelt samarbeid». De reserverer begrepet institusjonelt samarbeid til avtaler inngått på ledelsesnivå, og mener forsker-til-forsker-samarbeid inkluderer alle prosjekter forskeren selv initierer, også eksterne prosjekter. Fordi de er initiert av forskeren selv, mener de, bør disse samarbeidene vurderes på bakgrunn av prinsipper om akademisk frihet. 

Det er her den virkelige uenigheten ligger. 

Mange av oss mener at siden samarbeid om eksterne forskningsmidler innebærer både pengeoverføringer og signaturer på institusjonelt nivå, dreier dette seg om langt mer enn forsker-til-forskersamarbeid. 

Spørsmålet styret skal diskutere er vanskelig av mange grunner. Dekanenes stråmannsargumentasjon gjør det ikke enklere for noen å ta stilling.

Anne Kveim Lie

Så spørsmålet som dekanene burde ha reist og diskutert grundig og som vi kunne ha lært noe av, er om det rammer akademisk frihet å si at man ikke kan inngå samarbeid om eksternfinansierte prosjekter med partnere ved Israelske universiteter. 

Det er mange europeiske universiteter som har landet på å svaret nei på det spørsmålet. Vi kunne for eksempel ha gjort det universitetet i Utrecht gjør, å definere institusjonelt samarbeid som ethvert samarbeid som innebærer signaturer og/eller økonomiske transaksjoner på institusjonelt nivå.

Ville et slikt vedtak bety at vi som enkeltforskere ikke skal kunne samarbeide med israelske enkeltforskere om forskning eller undervisning? Selvsagt ikke! 

Det finnes israelske forskere det er viktig å støtte, og det finnes palestinske israelere ved israelske universiteter. Diskusjonen gjelder om vi skal inngå i samarbeid som på en eller annen måte legitimerer institusjonen deres. 

Forskere ved UiO må fortsatt kunne publisere sammen med israelske kolleger, invitere dem til foredrag og seminarer, og møte dem på konferanser der de opptrer som fagpersoner, dersom de opplever at det samarbeidet er i tråd med vårt eget etiske regelverk og dersom institusjonen deres ikke har nytte av det.

Spørsmålet styret skal diskutere er vanskelig av mange grunner. Dekanenes stråmannsargumentasjon gjør det ikke enklere for noen å ta stilling.

Powered by Labrador CMS