Ja til akademisk boikott

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

For n-te gang benyttes stråmannsargumentasjonen om den individuelle forskerens akademiske frihet, og at en akademisk boikott står i veien for denne. At ledere ved UiO fremdeles tror det stilles krav om å stoppe forsker-til-forsker samarbeid med Israel, er helt merkverdig, om det ikke er en villet ignoranse.

Vi i studentbevegelsen kan ikke huske å ha sett dekanene på et eneste av styremøtene som har omhandlet akademisk boikott, men kan forsikre om at det aldri har blitt fremmet noe boikott-forslag som ville krenket den akademiske friheten. 

Vi vil anbefale dekanene å lytte til lydopptakene fra styremøtene som ligger offentlig tilgjengelig på UiO sine nettsider.

Debatt ● 12 dekaner og direktører ved UiO

Nei til akademisk boikott

Da Studenter for Palestina gjenopptok kampen for institusjonell akademisk boikott av israelske universiteter høsten 2023, var vi tydelige på at det handlet om en formell og økonomisk boikott av institusjoner, og at den akademiske friheten til enkeltforskere ikke skulle krenkes, i tråd med PACBI og AKULBI sine retningslinjer for boikott. 

Dette reflekteres også i det lokale oppropet for boikott ved UiO, NTL sitt vedtak 2024, i tillegg til Studentparlamentets vedtak 2025.

Stridens kjerne har imidlertid vært hvorvidt samarbeidsavtalene vi har med israelske universiteter gjennom Horisont Europa kan kalles institusjonelle. Juristene i organisasjonen Forsvar Folkeretten har vært tydelige på at de er nettopp dette, og at styremedlemmer kan bli holdt strafferettslig ansvarlig for disse samarbeidene.

Debatt ● Emma Johanne Lengle

UiO-styret har en plikt. Styremedlem svarer dekanene om akademisk boikott

UiO har i dag syv institusjonelle samarbeidsavtaler med syv ulike israelske universiteter, gjennom rammeprogrammet Horisont Europa. Hver institusjon får i disse samarbeidene flere millioner kroner av EU til direkte kostnader tilknyttet forskningen, mens 25 prosent «flat rate» av utregnet totalbudsjett gis som obligatorisk bonus til institusjonen for å dekke indirekte kostnader. 

Denne bonusen er ment til å opprettholde universitetets «normale drift», og trenger ingen videre dokumentasjon eller papirarbeid. Normal drift for Israelske universiteter kan være alt fra utbygging av campuser og innkjøp av dopapir, til videreutvikling av våpensystemer og overvåkning brukt mot palestinere. Hebrew University, for eksempel, som UiO har samarbeid med, er bygget på okkuperte Øst-Jerusalem — ulovlig under internasjonal lov — og har en militærbase på campus. 

Poenget er at vi ikke vet hva disse midlene går til, ettersom de ikke dokumenteres.

Midler fra Horisont som går til indirekte kostnader og utstyr blir forvaltet av sentrale institusjonelle organer med egne prosedyrer, som betyr at beslutningene tas på institusjonsnivå. Den enkelte forsker ser aldri noe til disse pengene. 

Debatt ● Milad Rezvan

UiO-dekanene har sovet i timen

Av den grunn er det ingen tvil om at disse samarbeidsavtalene er institusjonelle. UiOs forskere står selvfølgelig fritt til å samarbeide med israelske forskere utenfor disse rammeavtalene.

Vi vil anbefale dekanene å lese den israelske forskeren Maya Winds bok «Towers of Ivory and Steel», som detaljert beskriver hvordan de israelske universitetene ikke bare bidrar til apartheid, okkupasjon og folkemord, men også hindrer den akademiske friheten til palestinske studenter og forskere, for ikke å snakke om israelske opposisjonsstemmer, som selv fremmer en akademisk boikott av israelske universiteter.

Selve forskningen finansiert gjennom Horisont Europa trenger ikke nødvendigvis være uetisk i seg selv, men når det inngås avtaler på institusjonsnivå med israelske universiteter som aktivt bryter den akademiske friheten, bidrar vi som institusjon både til å legitimere og finansiere institusjoner som bryter med UiOs egne etiske prinsipper. 

Dette er universitetsstyret ansvarlig for å hindre. Derfor sier vi ja til institusjonell akademisk boikott av israelske universiteter.

Debatt ● Helene Ingierd

Vi må unngå ansvarsvakuum i internasjonalt forsknings­samarbeid