Akademisk frihet er ikke bare et prinsipp — det er et handlingsrom

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Heidi Ormstad og Stephan Hamberg fra USN reiser i Khrono 8.1.26 en viktig og betimelig diskusjon om akademisk frihet. Jeg deler deres utgangspunkt: Akademisk frihet står sterkt i Norge, både rettslig og kulturelt, og det er ingen grunn til å hevde at den er i akutt krise. 

Nettopp derfor er det verdifullt at debatten nå beveger seg bort fra alarmisme og over i en mer presis diskusjon om hva akademisk frihet faktisk innebærer i praksis — og hva som skal til for at den er reell.

Debatt ● Heidi Ormstad og Stephan Hamberg

Hva menes når man sier at den akademiske friheten er truet?

Samtidig mener jeg at bildet blir ufullstendig dersom vi begrenser oss til å diskutere frihet som et juridisk eller normativt prinsipp. Den avgjørende utfordringen i universitets- og høyskolesektoren i dag handler ikke først og fremst om formell frihet, men om reell autonomi.

Frihet uten autonomi er en svak frihet. Akademisk frihet beskriver hva forskere har rett til å gjøre. Autonomi beskriver hvilket faktisk handlingsrom de har til å gjøre det. 

En forsker kan ha full formell frihet til å velge forskningsspørsmål og metoder, men samtidig mangle finansiering, tid, institusjonell støtte eller forutsigbarhet i stillingen. Da eksisterer friheten på papiret, men autonomien er begrenset.

Denne forskjellen er avgjørende når vi diskuterer tematiske prioriteringer, samfunnsoppdrag og økt eksternfinansiering. Spørsmålet er ikke bare om forskningen er «styrt», men hvilke strukturelle forhold som over tid former hva det faktisk er mulig å forske på.

Samfunnsoppdrag og prioriteringer er legitimt, men ikke nøytralt. Jeg er enig med Ormstad og Hamberg i at det er legitimt, og ofte nødvendig, at myndigheter peker på områder der kunnskapsbehovet er stort. Det er ikke i seg selv et brudd på akademisk frihet. Men det er heller ikke nøytralt.

Debatt ● Kristian Gundersen

En stålhanske i fløyel mot akademisk frihet

Når en stadig større andel av forskningen finansieres gjennom tematiske utlysninger med tydelige forventninger til relevans, impact og samarbeid, påvirker dette institusjonenes faglige utvikling — og dermed også den enkeltes autonomi. Over tid kan dette gi en snevrere portefølje, mindre rom for faglig risiko og svakere vilkår for forskning som ikke lett lar seg oversette til kortsiktig nytte.

Å erkjenne dette er ikke å påstå at forskningen er politisk styrt, men å ta på alvor hvordan økonomiske og institusjonelle rammer virker i praksis. 

Jeg deler fullt ut forfatternes ønske om å legge bak oss det kunstige skillet mellom grunnforskning og anvendt forskning. Kvalitet og integritet er ufravikelige krav uavhengig av type forskning. Samfunnsnytte og faglig kvalitet er ikke motsetninger. 

Likevel bør vi være varsomme med å konkludere for raskt med at denne motsetningen er «løst». I et system der konkurransearenaene i økende grad favoriserer bestemte typer problemstillinger, samarbeid og resultater, vil ulike forskningsformer få ulike vilkår. Dette er ikke et normativt argument mot samfunnsrelevans — men et analytisk poeng om hvordan autonomi fordeles i praksis.

Der jeg mener debatten bør gå videre, er i erkjennelsen av at akademisk frihet ikke bare er en individuell rettighet, men et institusjonelt ansvar. Reell faglig autonomi forutsetter økonomisk handlingsrom på institusjons- og fakultetsnivå.

Debatt ● Hege Hermansen

Fire spørsmål om akademisk frihet til norske universitetsledere

God økonomi gir mulighet til å:

• investere i faglig risiko og langsiktighet
• skjerme tid til «egen» forskning og faglig utvikling
• bygge støtteapparat for krevende konkurransearenaer, som EU
• tilby trygghet og forutsigbarhet i stillinger

Svak økonomi gir det motsatte: sterkere ekstern styring, kortere tidshorisonter og mindre reell frihet — selv om de formelle prinsippene består.

Geopolitikk

— Det er ingen grunn til å tro at vi uten videre kan stole på universitetene i krisetider

Jeg er enig med Ormstad og Hamberg i at dette ikke først og fremst er en fortelling om en frihet under angrep. Samtidig er akademisk frihet en frihet som ikke bare må forsvares, men forvaltes mer bevisst i en sektor preget av økende konkurranse, tydeligere prioriteringer og strammere økonomi.

Å ta denne diskusjonen på alvor — også når den blir ubehagelig — er i seg selv et uttrykk for akademisk frihet i praksis. Ikke som et absolutt prinsipp, men som et levende handlingsrom som må vedlikeholdes, finansieres og prioriteres.

Debatt ● Walabe Dimiti og Ragnhild Nissen

Hvem får definere hva som er legitim kunnskap?