Debatt ● håkon fyhn
Berg boka mens det ennå er mulig
Fag som krever dybdelesing står i fare for å bli ødelagt av manglende leseevne, produksjonslogikkens hastverk, digitale maskiner og en ideologi som styrer mot bokløs fremtid, advarer førsteamanuensis Håkon Fyhn.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Boka og lesingen fortrenges fra universitetet.
Ikke bare av manglende leselyst og KI, men også plassmangel og et spekter av andre årsaket.
Den store faren ligger i hvordan disse årsakene virker sammen.
Hvorfor er lesing så viktig?
Vår type sivilisasjon ville vært mulig uten lesekunsten, ikke bare på grunn av den skriftbaserte statsforvaltningen, men også fordi lesing fremmer en særegen rasjonalitet.
Det som er skrevet kan vi gå tilbake å sjekke. Vi må stå for det og slipper ikke unna med selvmotsigelser eller justering av fakta.
David Olson i «The Mind on Paper» peker på at skriften muliggjør en tenking om tenkingen, et slags metanivå av refleksjon der begreper som klarhet, validitet og tolking løfter fram en konsekvent tenking som på sitt beste gjør diskusjoner saklige og argumentasjon konsekvent. I sin rene form er dette også grunnlaget for systematisk vitenskapelig metode.
Jeg møter stadig holdningen om at bøker ikke hører til i framtida. Denne ideologien manifesterer seg fysisk i campuslokaler som ikke har plass til bøker.
I kvalitativt orienterte fag som antropologi er lesing og skriving uerstattelig.
Evnen til å skape og følge lange og omfattende argumenter en forutsetning for å ha grep om faget. Faget kan ikke føres videre uten dyplesing, evnen til å lese lange og omfattende tekster.
Noe har skjedd med studentenes leseferdigheter.
Mange leser fortsatt bra, men stadig fler kommer til universitetet uten tilstrekkelige ferdigheter til å gå inn i dyplesingen.
Vi innfører lese- og skrivekurs og andre tiltak, men studentene trenger mer hjelp. Forskning og erfaring viser at det å lese på papir framfor skjerm hjelper mye.
Studier av dyplesing viser at papirformatet hjelper til å komme raskere inn i teksten og oppnå flyt i lesingen. Samtidig avbryter leseren seg selv sjeldnere.
I digitale format avbryter leseren seg selv oftere og mer fundamentalt. Digitale grenseflater rommer også flere fristelser enn teksten, meldinger ramler inn på den samme skjermen som teksten.
På papir er det lettere få forbli mentalt i teksten, selv om man løfter blikket fra papiret.
Så er det en kroppslig side ved papirlesingen, vi kjenner papiret i hånda og orienterer oss fysisk i teksten på en måte digitale flater ikke tillater.
Digitale tekster er heller ikke stabile som boka.
Digitalisering er starten på en ubønnhørlig automatiseringsprosess som har konsekvenser. Når jeg søker opp en fagartikkel, får jeg tilbud om stadig flere KI tjenester: Menyer med knapper som: «oppsummer konklusjonen», «skriv en kritisk review», og så videre. Jeg kan til og med trykke på knappen «generer podkast» og høre et par robotstemmer diskutere artikkelen i en uformell tone.
Jeg trenger ikke lese selv for KI funksjonen kan forklare meg innholdet «som om jeg er et barn».
Disse KI-funksjonene er ikke et unntakstilfelle, men mønsteret i utviklingen. Jeg har studert automatiseringsprosesser i en rekke sektorer gjennom prosjektet AUTOWORK, og vi ser det samme over alt: Når noe først er digitalisert, vil det før eller siden bli gjenstand for automatisering. Dette er automatiseringens iboende logikk. Tekster som digitaliseres vil, før eller siden, bli input til en maskin som leser for oss.
En konsekvens, enten vi snakker om lesing eller andre aktiviteter, er at de menneskelige ferdighetene svekkes.
Det er fristende for en student å la maskina gjøre jobben, så rekker du innleveringsfristen. Men du mister treninga som var poenget med lesinga. Det blir som å la en maskin til å løfte vektene for deg i gymmen. Du utvikler ikke evnen til dyplesing og tenking, og trenger ikke gjennom overflaten i faget.
Papirformatet er spesielt egnet for lesing, nettopp fordi det ikke er en universell maskin, men laget spesielt for lesing.
Mange studenter forteller at de foretrekker å lese på papir. Vi ser også at lesing er i ferd med å bli «trendy» blant unge mennesker. Dette er bra, men boka er fortsatt truet fra andre hold.
Akselerasjon er en tendens som truer den langsomme tiden til lesing. Tiden stykkes opp i stadig mindre enheter som skal fylles med aktivitet. Kalenderen pakkes med møter og studiene brytes studiet opp i moduler med innleveringer og frister. Produksjonslogikken råder.
Så er det rommet. Jeg jobber på NTNU Dragvoll, og vi skal snart flytte ned til nye kontorer på Gløshaugen. Der gjelder Statsbyggs arealnorm og det blir antakelig ikke plass til hele bokhylla.
Bokhyller er ikke anerkjent på linje med annen forskningsinfrastruktur.
Jeg møter stadig holdningen om at bøker ikke hører til i framtida. Denne ideologien manifesterer seg fysisk i campuslokaler som ikke har plass til bøker.
Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre når vi flytter. Men jeg kan låne bøker på biblioteket da. Trodde jeg.
Heller ikke Universitetsbiblioteket får plass til bøkene sine når de flytter. Biblioteket må kvitte seg med mesteparten av bøkene! Jeg ser bilder av bokbål og kulturutslettelse.
Katastrofer inntreffer som regel ved den samtidige forekomsten av flere omstendigheter.
Her er det flere som trekker i samme retning — mot ødeleggelse av fagene som krever dyplesing. Manglende leseevne, produksjonslogikkens hastverk, digitale maskiner og ideologi som styrer oss mot en framtid der bøker ikke har plass, verken i visjonene eller i den fysiske verden vi bygger.
Hjelp!
