Debatt ● Milad Rezvan

Dekanene må være sin rolle bevisst

I en så prinsipielt viktig debatt burde man kunne forvente en mer nyansert fremstilling fra universitetets dekaner.

Mann sitter i stol med papirer foran stor skjerm under innendørs arrangement.
Spørsmålene universitetsstyret nå arbeider med — om grenseoppganger mellom individuelt samarbeid, institusjonelle partnerskap og forskningsetisk ansvar — fortjener mer enn en fremstilling der hele diskusjonen reduseres til et spørsmål om forskeres rett til å velge samarbeidspartnere, skriver forfatteren.
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Dekanene ved Universitetet i Oslo svarer på mitt innlegg ved å gjenta hovedpoenget fra sitt første innlegg: at et vedtak om akademisk boikott i praksis vil ramme forskerinitierte samarbeid og dermed begrense ansattes akademiske frihet.

Særlig fremhever de at «i motsetning til institusjonelle samarbeidsavtaler er forsker-til-forsker-samarbeid, også innenfor rammen av Horisont Europa, kjennetegnet av at initiativet til forskningsprosjektet og samarbeidet kommer fra forskerne selv».

Det er riktig at forskningsprosjekter kan springe ut av forskeres egne initiativ. Men formuleringen gir samtidig et langt mer entydig bilde av forskningssamarbeidene enn det som faktisk er tilfelle.

Horisont Europa er et omfattende forskningsprogram som rommer en rekke ulike samarbeidsformer. 

Noen prosjekter er i stor grad forskerdrevne, mens andre etableres gjennom tydelige institusjonelle partnerskap og konsortier der universiteter og forskningsinstitusjoner opptrer som formelle aktører. Prosjektene forankres institusjonelt, finansieres gjennom betydelige offentlige midler og reguleres gjennom juridiske avtaler mellom institusjoner.

Å beskrive dette samlet som «forsker-til-forsker-samarbeid» risikerer derfor å male en langt mer kompleks virkelighet med en altfor bred pensel.

Det er nettopp denne kompleksiteten universitetsstyret har forsøkt å håndtere. Spørsmålet har vært hvordan man skal forstå og skille mellom ulike typer samarbeid innenfor slike programmer: Når er et samarbeid primært et individuelt faglig initiativ, og når opptrer universitetet som institusjonell partner i et formalisert samarbeid?

Slike grenseoppganger lar seg ikke avklare gjennom en enkel definisjon i et debattinnlegg. De krever grundige vurderinger av hvordan internasjonale forskningsprogrammer faktisk fungerer, og av hvilket institusjonelt ansvar universitetet har når det inngår i slike strukturer.

Når dekanene likevel fremstiller situasjonen som om et vedtak nødvendigvis vil ramme forskeres mulighet til å velge samarbeidspartnere, reduseres en sammensatt institusjonell problemstilling til et enkelt prinsippspørsmål. Det bidrar i liten grad til å opplyse debatten. 

Samtidig ser vi at både forskere og studenter ved flere fagmiljøer på UiO deltar aktivt i diskusjonen nettopp fordi de mener grenseoppgangene må diskuteres grundigere enn det dekanenes innlegg gir inntrykk av. Innlegget gir derfor et bilde av en mer ensrettet forståelse ved universitetet enn det som faktisk finnes. 

UiO er tross alt en institusjon som skal forvalte demokratiske verdier, og noe av det viktigste vi kan verne om er den åpne og kunnskapsbaserte debatten som løfter frem det nyanserte bildet, ikke polarisering.

Universiteter gjør allerede løpende vurderinger av internasjonalt samarbeid knyttet til blant annet forskningsetikk, sikkerhetspolitiske hensyn og institusjonell integritet. Slike vurderinger anses normalt ikke som et angrep på akademisk frihet, men som en del av universitetets ansvar som offentlig institusjon.

I en så prinsipielt viktig debatt burde man derfor kunne forvente en mer nyansert fremstilling fra universitetets dekaner. 

Spørsmålene universitetsstyret nå arbeider med, om grenseoppganger mellom individuelt samarbeid, institusjonelle partnerskap og forskningsetisk ansvar, fortjener mer enn en fremstilling der hele diskusjonen reduseres til et spørsmål om forskeres rett til å velge samarbeidspartnere.

Debatten ved UiO handler ikke om å undergrave akademisk frihet. Den handler om hvordan universitetet skal forstå sitt institusjonelle ansvar i en stadig mer kompleks virkelighet for internasjonalt forskningssamarbeid. Denne debatten må Dekanene delta i.

Powered by Labrador CMS