En glemt skatteordning kan styrke norsk innovasjonsevne

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Vi investerer for lite i forskning, utvikling og innovasjon sammenlignet med våre nordiske naboer. Spesielt svak er koblingen mellom næringsliv og akademia. Dette er en kobling som både i innovasjonsforskingen og i mange land regnes som avgjørende for langsiktig konkurransekraft.

Utfordringen ble tydelig formulert under NHOs årskonferanse. NHO-president Svein Tore Holsether og DNB-konsernsjef Kjerstin Braathen pekte på svak innovasjonsevne som sentral risiko for norsk verdiskaping og konkurranseevne. Forsknings- og høyere utdanningsminister Sigrun Aasland gjentok behovet for økt næringslivsfinansiering av FoU under årets Kontaktkonferanse for universitets- og høyskolesektoren.

Forskning

Næringslivet langt unna BNP-målet for forskning. Fra 0,82 til 0,89 prosent på 21 år

Innovasjon oppstår når aktører med ulike erfaringer, kompetanser og perspektiver møtes. For et lite, åpent land som Norge er det derfor avgjørende at bedrifter og forskningsmiljøer har gode rammer for å utvikle kunnskap i fellesskap. 

Samarbeid mellom næringsliv og akademia er en forutsetning for å omsette forskning til innovasjon og verdiskaping.

I Norge er virkemidlene for å stimulere slikt samarbeid i all hovedsak søknadsbaserte og konkurranseutsatte, med Forskningsrådet som sentral aktør. Samarbeid skjer i stor grad som tidsavgrensete prosjekter det er søkt støtte til. Ordningene har mange kvaliteter, men er kjennetegnet av relativt lav innvilgelsesrate. Mange gode initiativ blir aldri realisert. 

Mer penger til forskningsrådets ordninger og de nye forskningsfondene som er foreslått kan bidra til å realisere flere gode samarbeidsprosjekter. SkatteFUNN har bidratt til økt FoU-aktivitet i bedriftene, men har i begrenset grad stimulert til tettere samarbeid med akademia.

Debatt ● Bram Timmermanns

De største henger etter

Norsk næringsliv står for under to prosent av den direkte finansieringen av forskning ved norske universiteter og høyskoler. Det er lavest i Norden. Sammenlignet med våre nordiske naboer fremstår Norge som et land der samspillet mellom akademia og næringsliv er mer fragmentert og mindre institusjonalisert. 

Dette svekker kunnskapsflyten og reduserer evnen til å omsette forskning til nye produkter, tjenester og forretningsmodeller.

Samtidig finnes det i det norske skattesystemet en ubyråkratisk ordning som nettopp er ment å stimulere til slikt samarbeid, men som i dag brukes i svært liten grad. 

Skatteloven § 6—42 gir fradrag i alminnelig inntekt for tilskudd til vitenskapelig forskning ved godkjente forskningsinstitusjoner, herunder alle NOKUT-akkrediterte universiteter og høyskoler. Fradraget gis med 100 prosent av det ytte beløpet. For samlede tilskudd over 10 000 kroner i inntektsåret er fradraget begrenset til inntil ti prosent av skattyters alminnelige inntekt før fradrag for tilskuddet. Ordningen gjelder både selskaper og personlige skattytere, og er ikke søknadsbasert.

Debatt ● Åtte forskningsorganisasjoner

Mer forsknings­midler fra stiftelser og fond? Slik kan det gjøres.­

Et enkelt eksempel illustrerer hvordan ordningen virker i praksis: En bedrift med 100 millioner kroner i alminnelig inntekt som yter 10 millioner kroner i forskningsbidrag til en godkjent institusjon, vil innenfor tiprosentbegrensningen, kunne trekke hele beløpet fra i bedriftens alminnelige inntekt. Med en selskapsskattesats på 22 prosent innebærer dette en skattereduksjon for bedriften på 2,2 millioner kroner.

Statens samlede skattekostnad knyttet til Skattelovens paragraf 6—42 var i 2023 anslått til om lag 90 millioner kroner. Den beskjedne bruken av dagens ordning kan tyde på at den er lite kjent, lite målrettet eller at insentivet oppleves som for svakt til å påvirke bedrifters beslutninger om å finansiere og engasjere seg i samarbeid med akademia.

Blant våre nordiske naboer brukes skattesystemet i betydelig grad for å stimulere direkte FoU-samarbeid mellom næringsliv og akademia. 

Debatt ● Jan Terje Andersen

Forslaget om et forskningsfond for næringslivet er interessant. Men det er noe som skurrer.

Et konkret eksempel er Finland, som for skatteårene 2021—2027 har etablert et midlertidig skatteinsentiv som gir tilleggsfradrag for FoU-utgifter. Ordningen ble innført som et målrettet tiltak for å fremme samarbeid mellom private virksomheter og forskningsmiljøer, herunder universiteter og anerkjente forskningsinstitutter innenfor EØS-området.

For skatteårene 2022—2027 kan finske bedrifter som inngår samarbeid med kvalifiserte forskningsorganisasjoner kreve et ekstra skattefradrag på 150 prosent av relevante utgifter til FoU-samarbeidet basert på fakturagrunnlaget ved kjøp av FoU-tjenestene. Det er fastsatt et minimumsbeløp på 5 000 euro og et maksimalt fradragsbeløp på 500 000 euro per skatteår. For at fradraget skal være gyldig, kan ikke de samme utgiftene allerede ha mottatt direkte statsstøtte eller andre offentlige tilskudd. Skatteinsentivet inkluderer kun kostnader ved innkjøpte FoU-tjenester fra eksterne samarbeidspartnere.

Debatt ● Seks forskningsorganisasjoner

Norge trenger både banebrytende grunnforskning og næringslivs­forskning

Dersom man i Norge vurderer en styrking av insentivet innenfor eksisterende ordning i Skattelovens paragraf 6-42, med et fradrag tilsvarende den finske ordningen på 150 prosent for bidrag til forpliktende FoU-samarbeid, ville det samme bidraget på 10 millioner kroner gitt et fradragsgrunnlag på 15 millioner kroner. Med uendret selskapsskatt ville skattereduksjonen for bedriften da vært 3,3 millioner kroner. For en personlig skattyter vil skattereduksjonen samsvare med personens skattesats. 

Justering av fradragsprosenten ville innebære et sterkere insentiv. Mekanismen ville fortsatt være enkel, regelbasert og knyttet til faktisk finansiering av forskning. Provenyeffekten vil fortsatt være moderat.

I mandatet til Jens Stoltenbergs skattekommisjon vektlegges behovet for et skattesystem som er effektivt, gir stabile skatteinntekter og samtidig bidrar til langsiktig verdiskaping og omstilling. I et slikt perspektiv er Skatteloven § 6—42 interessant. 

Debatt ● Jan Terje Andersen

Fremtidsrettet næringslivs­forskning: hva, hvor og når?

Ordningen er allerede etablert, den er regelbasert og relativt enkel å administrere, og den retter seg mot investeringer i kunnskap, et område der det i Norge investeres mindre enn det som er samfunnsøkonomisk lønnsomt.

En vurdering av hvordan eksisterende skatteinsentiver kan brukes mer målrettet for å stimulere finansiering og samarbeid mellom næringsliv og akademia, burde ligge naturlig innenfor kommisjonens mandat. Mekanismen finnes allerede i skattesystemet. Den bør gis en tydeligere rolle i arbeidet med å styrke norsk innovasjon og verdiskaping i årene som kommer.

Forskning

Finland har lovfestet å bruke mer på forskning. — Norge bør la seg inspirere